Et annet OL: Med AIF-stjerna på brystet

Et tilbakeblikk kan by på overraskelser: Visste du at det ble arrangert vinterarbeiderolympiade (spartakiade) i Oslo i 1928? Sommer-spartakiaden ble avholdt samme år i Moskva.

Det norske samfunnet var i de første fire tiårene i forrige århundre et utpreget klassesamfunn. Store politiske motsetninger mellom borgerskapet og en revolusjonær arbeiderbevegelse var tidas tegn. Dette ga seg naturligvis utslag i idrettsbevegelsen. Den var splittet i to store organisasjoner, Norges Riksforbund for Idræt (fra 1919) og Arbeidernes Idrettsforbund (fra 1924). Riksforbundet sorterte under Forsvarsdepartementet, og det falt ikke i god jord i arbeiderbevegelsen den gang. Der var jo parolen antimilitarisme, «Det brukne gevær». Strikse regler for opptak av nye idrettsforeninger førte til at foreninger som var stiftet på folkelig grunnlag, kunne bli avvist. I de store arbeidskonfliktene på 1920-tallet ble mange streikebrytere («arbeidsvillige») rekruttert fra de borgerlige idrettsmiljøene.

Sosialistisk ungdom reiste i 1918 til 1929 spørsmålet om en egen idrettsorganisasjon for arbeiderbevegelsen. En måtte frigjøre seg fra borgerskapets formynderi også i idretten. I mars 1920 ble arbeideridrettslaget Spartacus stiftet. I juni 1921 fulgte en opp med å opprette Arbeidernes idrettskomité. Bak denne komiteen sto LO, Arbeiderpartiet og Norges kommunistiske Ungdomsforbund. Valgt formann ble Trygve Lie (senere flere ganger statsråd og FNs generalsekretær). I mai 1922 ble det holdt en større konferanse i Folkets Hus i Oslo, med 78 representanter fra 38 foreninger med 3.000 medlemmer. Diskusjonstemaer under konferansen var: «Skal vår idrettsbevegelse bli et våpen i overklassens hender?», «Skal det være forskjell mellem arbeiderne og overklasseidrettsmennene i amatørregler?» og «Skal den organiserte streikebryterbevegelse ha sitt beste virkefelt innen idrettsforeningene?» Her dukker for første gang senere idrettsbyråkrater opp, som Rolf Hofmo. Til sekretær ble en J. Knudsen fra Drammen valgt. Det har ikke lyktes oss å identifisere hvem denne Knudsen var.

I juni 1924 ble Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) stiftet. AIF besto den første tida av 70 til 80 klubber med 7.000 medlemmer. I appellen fra stiftelsesmøtet ble brukt kraftige ord: «Kampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet får en stadig skarpere karakter. Arbeiderungdommen har dannet et selvstendig arbeidernes idrettsforbund for Norge. Streikebrytergarder utvikles med støtte i borgerlige idrettsforeninger. Politi og militære mobiliseres mot arbeiderne i deres økonomiske kamp, og overklassens sønner øver seg i våpenbruk for å slå arbeiderne ned.»

I Drammen og distriktet rundt kom det til mange foreninger og klubber i denne perioden: IF Birkebeineren, IF Djerv, Drammens Arbeiderforenings Sjakklubb, Drammens Gymnastikkforening, IF Eiker-Kvikk, Fagforeningenes IF av 33 (Fagen), Funkis AIL, AIL Gråbein (Sætre), Hokksund AIL, AIL Kvikk (Lier), Skotselv AIL, Strømsgodset AIL, Solberg AIL, Sylling AIL, Tronstad I.L. Vestfoss AIL og Åssiden AIL (1937).

I september 1937 sto følgende annonse i Fremtiden, gjengitt i faksimile: «Møte til dannelse av arbeideridrettslag holdes på Åssiden gamle skole 10. september kl. 1930.» I Fremtidens referat kunne en lese at «Johansen gav flere gode eksempler på den kadaver­disiplin som de fascistiske idrettsutøvere opdras med. Her gjelder det ikke i første rekke å bli en sund og frisk idrettsmann, men en god soldat. Derfor inngår da også militærøvelser som et naturlig ledd i idrettsøvelser. Johansens foredrag blev belønnet med langvarig bifall.»

Fra AIFs side var det en bevisst strategi å advare mot militarismen og den økende fare som nazismen representerte her til lands som i Tyskland. Det var en mental opprustning av en arbeiderklasse som hadde lite materielt å forsvare, men som ville forsvare verdier som frihet, likhet og demokrati. I de prøvelsene som kom under okkupasjonen, støttet arbeideridrettsbevegelsen selvsagt opp om idrettsstreiken.

Fagforeningene i Drammen hadde sin idrettsforening, populært kalt Fagen. Fagen viste seg fram første gang i 1. mai-toget i 1934. Under Fagens fane gikk Hans Johansens (arbeiderveteranen) tre sønner Ingvald, Otto og Erling. Alle tre var da legestudenter og marsjerte under parolen «Frihet-Sundhet-Kultur». Det fortelles at da 1. mai-toget skulle gå over den gamle bybrua, måtte de ikke gå i takt, for ellers risikerte de at brua raste sammen! 1. mai i 1934 ble det arrangert idrettsstevne i en sal på Strømsø. Det var de barske, unge menn som dominerte, boksing og bryting var sportsgrenene. Fra 1934-stevnet ble det fortalt at en bokser ble slått ut på knockout og havnet bevisstløs i garderoben. Hvis han da våknet og ikke svimet av igjen, gikk det bra. Men svimet han av for annen gang, var det rett på Drammen sykehus for videre observasjon og mulig operasjon.

AIF-laget Funkis dekket området fra Brandenga oppover Kleivene mot Fjell. I Fjellsbyen ble nedre område kalt «byen under Fjell». I vår tid skal en være klar over at det var AIF og lagene under AIF som først og fremst sto for at kvinnene kom med i idretten. I tusenvis stilte de opp i store stevner der sportsgymnastikken og gruppegymnastikken var det dominerende. De dominerende grenene var fotball, sykling, boksing, bryting, skogsløp og turmarsjer. Virksomheten gikk enda videre: Arbeidersanitetgrupper vokste fram, studievirksomheten ble en del av AIFs virkeområde i samarbeid med Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF). Bedriftsidretten vokste fram også som en massebevegelse. En mektig organisasjon på et par hundre tusen medlemmer representerte den norske arbeiderbevegelsen innenlands som utenlands. Norske menn og kvinner representerte alltid Norge ved de store internasjonale arbeidersportsstevnene i Europa. AIF hadde særlig nær kontakt med idrettsbevegelsen i Russland, og russerne stilte alltid opp i større stevner i Norge.

I årene opp mot verdenskrigen arbeidet krefter i de to store idrettsorganisasjonene for en tilnærming, og det ble forhandlet om sammenslåing. Da AIF stilte med kvinner i sin forhandlingsdelegasjon, vakte det høylig forbauselse blant de borgerlige forhandlerne. I mars måned 1940 var de klare til slå organisasjonene sammen til et Norges Idrettsforbund. Så kom 9. april og fem års okkupasjon med idrettsstreik. Etter krigen ble det et bittert oppgjør med dem som hadde sviktet og deltatt i naziidrettsstevner. Noen ble suspendert for resten av livet, andre for flere år, og det var rene unntak når noen av dem som sviktet greide å reise seg og delta i idrettsarrangementer på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. Norges Idrettsforbund ble stiftet i februar 1946.

Petter Larsens (lærer på Åssida og Kjøsterud) bok «Med AIF-stjerna på brystet», Tiden 1979, anbefales. Vi har lånt overskriften på denne artikkelen av Larsen og håper at han nikker samtykkende fra sin himmel.

roenniks@onlin.no