Nyheter

En hvit jul

Det har hendt at Finn Alfred Møller har tatt en ekstra sving om han oppdager en promillekontroll. Han vil så gjerne få blåse.

 Finn Møller drakk. Det gjør han ikke lenger. Det har stilt tida til rådighet på en ny måte, og en del av den bruker han som frivillig på Kirkens Bymisjon i Drammen.

- Husker du din første hvite jul?

- Som barn? Å nei, du mener sånn hvit.

Finn Møller var en av dem som hadde alt. Spennende jobb, mange venner, flott kone og døtre i ferd med å bli voksne. Medlem i ærverdige St. Olavs Klub med egne lokaler i Børsen. Likevel var det ikke nok. Mannen som tenner opp pipa utenfor Kirkens bymisjons lokaler på Bragernes er fremdeles pen. Skjerf i halsen, nypussede sko. Men det er ikke alt man ser.

 

- Litt i bånn

Bilen står parkert et stykke nedenfor. Den var ny i juni, og ser fortsatt strøken ut i interiøret. Finn A. Møller er glad i biler. Glad i alt som er ordentlig.

- Den dagen jeg fikk igjen lappen - jeg kunne kjørt og kjørt, natta gjennom. Det er mange på Bymisjonen som kjenner seg igjen i det, sier han og ler. I den store sammenhengen er det jo bagatellmessig, det med bil.

- Du må ha mistet lappen selv for å forstå hvilken frihetsberøvelse det er, sier han.

Vi krysser elva, legger sentrumsgatene bak oss og kjører oppover åsen, mot Lindum. Her har han kjørt mange ganger. På vei fra jobb, en ekstra tur om kvelden, kanskje under påskudd av en ensom skitur.

- Å sitte i en bil, i mørket, på vei hjem - og ta seg en hivert for å legge et lite grunnlag for kvelden. Få litt i bånn, forklarer Finn.

Det unormale ble normalen. En kveld i februar 1999 ble han tatt.

 

Solgt til 5.000

I to og et halvt år gikk Finn A. Møller og sparket i brøytekantene. For ham var dét bunnpunktet: Å bli tatt for fyllekjøring. Det var også det som fikk ham til å ville bli et bedre menneske. Innse at han måtte ha hjelp. Finne folk å lære av, dele erfaringer med. Og det er derfor han snakker om det - selv om det er verre i avisen, enn i en bok snart 5.000 har kjøpt. I Kirkens Bymisjon regi har tolv kjente navn delt personlige historier - om det vi ikke ser. For Finn holdt det med et nødskrik. Med et fire ukers opphold på Vangseter, fulgt av erkjennelser og oppgjør, har han reddet kjærligheten, et sosialt liv og helsa.

- Jeg har møtt mennesker som har mistet alt - og likevel har klart å kare seg på beina igjen. For det går an! Uansett hvor mørkt og jævlig det er, går det an å gjøre en forandring.

- Sluttet for min skyld

Onsdag presenterte Foreldre.no en rapport fra Ipsos-MMI for organisasjonen Av-og-til, der besteforeldres alkoholkonsum slår overraskende høyt ut. En NOVA-undersøkelse viser at det er fire ganger større sjanse for at bestemor drikker for mye, enn at mor gjør det. Finn kjenner til de som har fått stilt et ultimatum: Bli edru, eller glem å se barnebarna.

- Men jeg skjønte tidlig at jeg må slutte for min egen skyld. Da kommer det andre etter.

Om livet er en kake, er den delt i mange stykker: Familie, jobb, fritid, fest. For en som Finn kan alkoholen etter hvert spise seg inn på de andre områdene, få større og større andel av kaka. Når den så fjernes helt, oppstår et tomrom. Dette har Finn Møller fylt delvis med frivillig innsats. Blant flere engasjementer er han en dag i uka kafévert for Bymisjonen.

- For meg har samvær med andre i samme situasjon vært avgjørende. Oppdage at man er flere. Å drikke for mye er veldig ensomt.

Etter 16 år har de andre bitene fått tilbake sin rettmessige størrelse og plass, mener Finn.

 

 

Takk for at du sprakk!

Sagt litt brutalt er det sånn det oppleves for tørrlagte: Takk for at du sprakk for meg. Hver gang noen glipper taket er det en kraftig påminnelse om hvordan det er å falle tilbake.

- For en som meg er ett glass meningsløst. Det er komplett uforståelig at et glass rødvin for kona mi kan holde en hel fredagskveld, sier han. Finn har fremdeles mange venner.

- Har du eller de blitt kjedeligere?

- De har ikke blitt kjedeligere, det må jo i tilfelle være meg. Jeg har kanskje det, men jeg er også blitt mye hyggeligere. Det var jo ikke morsomt for dem heller, å ha med en som ikke klarte å stoppe.

- Vi er en gjeng som møtes årlig til julebadstu. 12-14 stykker som sitter der, kun iført håndkle, og juger, spiser kanapeer og drikker akevitt og øl. Ja, ikke jeg da. Men jeg har takket ja i år også. Får se hvor lenge jeg blir, sa jeg samtidig til verten. «Du går vel når du har hørt samme historie fem ganger», sa han.

«Det hender jeg går alt på tredje», svarte jeg.

- Hvordan er det å si «nei takk», hver eneste gang?

- Det kan være litt sårt, særlig i begynnelsen, å ikke gjøre som «alle andre ». Når selvmedlidenheten kommer brasende på deg, da er det greit å være forbi det stadiet.

 

Sa hei

Finn vet at det heller ikke er så lett å vite hvordan man skal behandle en som er tørrlagt. Å servere Mozell i et glass uten stett, for å forsikre at vedkommende ikke tar feil, kan være et slikt velment feilsteg.

- Nå ville jeg ikke brydd meg, men i starten ... Å få barneglass? Tror de alkoholen ville hoppe inn i kjeften på meg?

Det lir mot Finn Møllers 16. jul som tørrlagt.

- Du må ikke skrive at jeg er kurert, for det er jeg ikke. Men ved å ta én dag av gangen holdes apekatten på skulderen borte. Det er den som hvisker i øret at «nå har du jammen vært flink!».

Så var det den første hvite julen, i 1999. Han tryna i februar, som han uttrykker det selv. Hvordan det var da julen kom, har han ingen spesielle minner om.

- Men jeg husker den i 2001. Vi har en tradisjon hver annen juledag, hos noen venner, med masse folk, unger og det hele. Jeg hadde fått tilbake lappen i august, så jeg kjørte.

Da det ble livlig utpå kvelden gikk Finn A. Møller stille ut og satte seg i bilen. Uten å si fra til noen kjørte han til Haslum, der noen fra Vangseter hadde møte den dagen.

- Hva jeg gjorde? Jeg stanset bilen, sa hei til de som gikk inn - og så kjørte jeg tilbake. Jeg var bare borte en time-halvannen.

Mer fra Dagsavisen