En gang var Drammens Blad byens største avis

TEKST: THORBJØRN ANDERSEN

Det var eieren Jacob Wulfsberg som fjernet Bergh (1820-1885), som han mente var altfor konservativ som avisleder. Han proklamerte på lederplass at avisa ville stå utenfor partiene, og bli et sannhetskjærlig organ for alle klasser i avisas distrikt.

Eier av Drammens Tidende, Jacob Wulfsberg.

Redaktør Bergh lot seg ikke kneble av Wulfsberg, men slo raskt og overraskende tilbake. Han kontaktet sin venn, boktrykker Ole Steen som ga ut den lille avisa Drammens Adresse. De ble enige om å legge ned Steens avis – og i stedet oppsto Drammens Blad i 1851 som et konservativt organ i konkurranse med radikaliserte Drammens Tidende.

I dag høres det underlig ut at Drammens Tidende ble karakterisert som radikal, men avisa ble fanget inn i den bølge av nytenkning som Marcus Thranes bevegelse hadde skapt, særlig i drammensdistriktet. Men Drammens Tidende hadde fanget «tidsånden» for sent; i 1850-årene ebbet gløden og begeistringen i Thranitter-bevegelsen ut, og dermed lå veien åpen for Drammens Blad.

Vokste raskt

Avisa vokste raskt, og sikret seg også en liten plass i litteraturhistorien: Ved årsskiftet 1853-54 slo en 21 år gam-mel mann ved navn Bjørnstjerne Bjørnson seg ned i Kristiania. Han ville forsøke å leve av sin penn, og kom raskt inn i Morgenbladet som bokanmelder og teaterkritiker. I april 1854 ble han Kristiania-korrespondent for Drammens Blad.

Det ble et kortvarig gjestespill for Bjørnson, og allerede i februar 1855 sa han takk for seg, noe leserne sterkt beklaget. I ettertid finner forskerne mange «grep» i hans artikler som peker mot den kommende dikter og sterke samfunnsrefser.

Bjørnstjerne Bjørnson var Drammens Blads Kristiania-korrespondent.

Bergh forlot redaktørstolen i Drammens Blad i 1854. Han drev sin egen advokatforretning i byen, og dette arbeide ble stadig mer omfattende. Men det var sikkert med tungt hjerte han avsluttet sin karriere som pressemann.

Hurtigpresse

I juni 1866 overtok overlærer A. Utne redaktørstolen. Han må ha vært en dyktig og fremsynt avismann, og satt som redaktør i hele 20 år. I denne perioden hadde avisa stadig framgang. Allerede i 1862 hadde den gamle hånddrevne avispressa blitt erstattet med en hurtigpresse, og nye investeringer i moderne trykkeriutstyr fulgte de neste årene. Redaksjonen holdt til i Engene 13 i Drammen, og i glansårene hadde avisa over 25 fast ansatte.

Byens største

I 1882 døde eieren, Ole Steen, og en periode med hyppige redaktør- og eierskifter fulgte.

Avisas konservative linje ble tonet ned, og 1900-tallet startet med stor fremgang. Da Anton B. Rustad overtok i 1903 var avisa byens største, men da han trakk seg tilbake i 1915 var Drammen Blads storhetstid forbi. Arbeiderpartiavisen Fremtiden kom med sitt første nummer i 1905, og aviskonkurransen ble ytterligere skjerpet.

Drammens Blad som Høyre-organ fikk også hard konkurranse av Drammens Tidende, som var i sterk vekst. I 1923 ble Drammens Blad solgt til Bondepartiet, som den gang hadde en sterkt posisjon bygde-Buskerud.

Partiskiftet ble ingen suksess, og selv om den siste redaktøren, Kristian Fahlstrøm, kjempet for å holde avisa i live, var det for sent.

Han måtte gi tapt i den harde aviskonkurransen, og siste nummer av Drammens Blad gikk i trykken 9. juni 1937.