Da Jan Tore Werner bestemte seg for å bli rusfri som 26-åring, hadde han ikke jobbet siden arbeidsuka på ungdomsskolen. Med hjelp fra Kirkens Bymisjon har Werner nå blitt rusfri og fått seg fast jobb. Snart skal han ta førerkort, og drømmen er å kjøpe egen bil og et sted å bo. FOTO: SILJE S. SKIPHAMN

Drømmen er å være helt A4

Jan Tore Werner (29) hadde ruset seg halve livet. Det eneste han drømte om var et A4-liv. Nå har han det.

– Det kan faktisk være vanskeligere å få mannfolk i 40-årene til å følge reglene enn gutter på ti, ler Jan Tore Werner.

29-åringen viser fram arbeidsplassen sin Sniper Paintball. Hit kommer barn og voksne, kvinner og menn for å skyte på hverandre med små baller fylt med maling. Jan Tore er arrangements- og bookingansvarlig. Det er han som har ansvaret for at ingen skader seg når barnebursdager skal feires og brudgommer drikkes ut.

– Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle komme så langt. At jeg skulle stå foran masse mennesker og fortelle dem hva de har lov til og ikke. Det hadde vært helt uaktuelt for tre år siden, fastslår Jan Tore.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Klar for Birken

Han begynte å ruse seg allerede som 13-åring. Da Jan Tore var 26, var fortsatt arbeidsuka på ungdomsskolen den eneste jobberfaringen han hadde. Et halvt år på videregående var alt han hadde av utdanning og på toppen kom rusen.

– Det skjedde en del ting som gjorde at jeg skjønte at jeg måtte slutte å ruse meg hvis jeg skulle overleve, sier Jan Tore nøkternt.

I 2013 startet han på veien mot et nytt liv. Etter fire måneder med behandling, fikk Jan Tore praksisplass i vaktmestertjenesten til Kirkens Bymisjon. På fritiden begynte han å trene, også det i regi av Kirkens Bymisjon. Det gikk så langt at Jan Tore til slutt sto på startstreken for å gå Birken.

– Jeg hadde på meg kondomdress og greier. Heldigvis, kan man kanskje si, ble rennet avlyst på grunn av for mye vind. Men jeg har både løpt og syklet Birken etter det, forteller han.

– Jeg er glad i å presse meg selv og prøve nye ting. Det gir en mestringsfølelse. Før likte jeg ikke forandring, det gjør jeg nå.

Fra outsider til A4

Hva er det som skal til for å få en som har ruset seg siden han var 13 til å slutte, begynne å jobbe og få et helt normalt liv? Det kan rapporten «Fra outsider til A4» gi noen svar på. Den er laget av Stiftelsen Kirkens Bymisjon Drammen og Høgskolen i Sørøst-Norge og er en evaluering av Bymisjonens Ut i jobb-prosjekt.

LES OGSÅ: Har forsket på hva som funker

Jan Tore er en av dem som har deltatt i forskningsprosjektet. Funnene blant deltakerne kan oppsummeres slik:

1. Motivasjonen for å komme i jobb handlet om drømmen om et A4 liv, å bestemme seg for forandring, å ha et sted å bo og faste rutiner.

2. For å klare det nye livet krevdes oppfølging av Bymisjonen og samarbeid mellom deltaker, FRI (som tilbyr arbeid, bolig og et rusfritt nettverk) og bedriftsleder.

3. Å være i jobb ga selvstendighet og frihet, anerkjennelse på jobben, opplevelse av ansvar og forpliktelse, utfordring med å få nytt nettverk og endret syn på seg selv.

Glad for å vente på bussen

Jan Tore kjenner seg godt igjen i funnene i rapporten. Da han bestemte seg for å slutte med rus, var det eneste han ønsket seg et vanlig, normalt A4-liv.

– Før trodde jeg at A4 var kjedelig, men jeg har det utrolig mye mer moro nå. Jeg gleder meg til å stå og vente på bussen om morran jeg, for da vet jeg at jeg har noe å gå til, sier Jan Tore.

Han startet med en praksisplass, men har nå 60 prosent fast stilling på Sniper Paintball. Jan Tore synes det har gått overraskende greit å tette igjen et 12 år stort hull på CV-en. Han har valgt å være åpen om fortida sin overfor sjefen og fått tillit og ansvar tilbake.

– Jeg har en veldig okay arbeidsgiver som har vært villig til å gi meg en sjanse. Det har gitt meg mulighet til å gjøre noe samfunnsnyttig istedenfor å bare surre gatelangs, sier Jan Tore.

Deltakerne i Ut i jobb-prosjektet blir svært tett fulgt opp av ansatte i Kirkens Bymisjon både i arbeidslivet og på fritiden. Hvis noen sprekker eller får andre problemer, er det ingen som gir dem opp.

– Når jeg trenger å snakke med noen, er det bare å stikke innom. Jeg smiler alltid når jeg går derfra uansett hva som var årsaken til at jeg kom, sier Jan Tore.

Boost for selvtilliten

Når man har ruset seg hele sitt voksne liv og kanskje gått ut og inn av fengsel, er det mye som må læres. Kirkens Bymisjon bidrar med alt fra hjelp til å bestille time hos tannlegen til kurs i hva man snakker med kolleger om i lunsjen. Mange tidligere rusmisbrukere og kriminelle står igjen helt uten nettverk når de bestemmer seg for å få orden på livet sitt.

– Det er veldig viktig å ha noe å gjøre utenom jobben. Det er kveldene som er skumle når man har kuttet ut alle de gamle vennene sine, sier Jan Tore.

Selv har han benyttet seg av en lang rekke av aktivitetene Kirkens Bymisjon tilbyr. I tillegg til trening til Birken, har det blitt både kurs i egenutvikling, kino, bowling og slalåm. Blant de beste opplevelsene er likevel å være frivillig på kampene til Strømsgodset.

– Å stå der med den gule vesten på og møte folk man ikke har sett på mange år som sier at man ser bra ut. Det er en boost for selvtilliten! fastslår Jan Tore.

– Selvtilliten min har gått fra null til 100! Før slet jeg med angst, jeg ville ikke se på folk, jeg følte meg liten. Nå kan jeg gå gjennom byen med rak rygg. Noen ganger sier jeg hei til folk jeg ikke kjenner en gang.

Jan Tore har aldri sittet i fengsel. Utrolig nok, ifølge han selv. Forholdet til politiet har likevel ikke vært det beste.

Stoppet av politiet

– Derfor skvatt jeg da en politibil plutselig svingte opp å fortauet foran meg. Ut kom en politimann jeg kjenner og ga meg en skikkelig bamseklem, forteller Jan Tore.

– «Nå ser du bra ut», sa han. «Fortsett sånn». Det er noe annet enn å bli jaget rundt.

I april har Jan Tore vært helt rusfri i to år. Han er i ferd med å ta førerkort, bare langkjøring, teoriprøve og oppkjøring gjenstår. Etter hvert håper han å få kjøpt seg bil og et sted å bo, kanskje ta litt utdanning så han bruke sine egne erfaringer til å hjelpe andre. Uansett hva som skjer, har overgangen til det livet han har i dag vært stor.

– Dette er en helt annen verden enn den jeg levde i i 13 år. Det har vært en lang vei, men fy flate hvor det er verdt det! fastslår Jan Tore Werner.