– Drammen er velegnet for mord

– Jeg har alltid lest mye krim og spenning, så det var helt naturlig for meg å skrive innen denne sjangeren. Inspirasjon til nye historier finner jeg blant annet i aktuelle hendelser. Denne gangen dreier det seg om menneskehandel, mens forrige bok handlet om en kvinne som måtte leve på hemmelig adresse på grunn av en voldelig eks. Men plottet i min aller første bok fikk jeg faktisk fra en drøm. Jeg våknet en morgen tidlig på 80-tallet og hadde hele historien klar, forteller Jørgen Jæger.

Han kaller romanen Bok 0, og den er aldri utgitt, men det var altså her både hans politietterforskere Ole Vik og Cecilie Hopen – og deres oppdiktede hjemby «Fjellberghavn» – dukket opp.

Helt vanlige helter

Han har i grunnen et utmerket navn for en kriminaletterforsker selv. Gunnar Staalesen skal engang ha uttrykt stor irritasjon over at navnet Jørgen Jæger allerede var tatt.

Jægers egne helter er imidlertid like hverdagslige, likendes og «normale» som navnene skulle tilsi. Ingen Harry Hole-r eller Varg Veum-er her.

– Ole er et skikkelig matvrak og en brumlebass, men en veldig velmenende og godmodig fyr. I begynnelsen beskrev jeg Cecilie, som er Oles nærmeste kollega, som en utrolig vakker dame, men det ville ikke anmelderne ha noe av gitt. Jeg har uansett blitt mindre visuell med årene. Nå skriver jeg heller om hva karakterene gjør og tenker.

En gang kom Jæger til å røpe at han hadde en bestemt kjent person i tankene når han skrev om Ole Vik, men da fikk han klar beskjed fra en leser – om at sånt måtte han ikke finne på å si. Leseren ville beholde sitt eget bilde av Vik.

Åsted Drammen

Det var i boka «Stemmen» fra 2012 Jægers helter første gang dukket opp i Drammen. I forkant av bokas tilblivelse ble det utlyst en konkurranse – om hvem som kunne komme opp med det beste åstedet for neste roman. Det endte med at Inger Kristensen og Heidi Haugerud, ved Norli bokhandel på Papirbredden, ble skrevet inn i boken som damene som finner liket i Drammenselva, rett nedenfor monumentet Elveharpen.

På snarvisitt innom ovennevnte bokhandel forteller Kristensen, som fortsatt er butikksjef, at mange har ventet spent på Jægers nye bok, som lanseres i dag.

– Det er jo veldig moro å lese en bok der handlingen er lagt til ens egen by da, sier Kristensen.

Ikke helt god likevel

Etterforsker Hopen utsettes for en rekke prøvelser under sitt første drammensopphold, men møter også kjærligheten i den staute Bernhard Ro. I fjorårets «Monster» tar så Bernhard stadige turer til Drammen – uten å fortelle hva han skal der. Boka, som ble Jægers mest solgte noensinne, slutter med at Cecilie får melding om at kjæresten har druknet seg i Drammenselva. Dermed bærer det til Drammen igjen i «Fortielsen». I jakten på sannheten om Bernhard vikles hun og Ole inn i en historie som inkluderer fullstendig skruppelløse menneskesmuglere, flerfoldige drukningsofre og et sjeldent lite behjelpelig politikorps.

– I Ingvar Ambjørnsens anmeldelse av «Stemmen» sier han noe om at Bernhard Ro er for god til å være sann. Det Ambjørnsen ikke kunne vite var at dette faktisk var tilsiktet. I den nye boka kommer det nemlig fram at Ro slett ikke er sånt et dydsmønsteret likevel. Det kunne jeg naturligvis ikke røpe den gangen, uansett om jeg hadde aldri så lyst til å svare på akkurat den kritikken.

Jæger er nå spent på om Ambjørnsen også skal anmelde den nye boka.

I «boblen»

Han blir 70 år i juli og har i dag en suksess som er kun et fåtall norske krimforfattere forunt. Etter at han forlot Cappelen Damm i 2011 og gikk over til Juritzen Forlag har salget av bøkene hans bare økt. Forfatteren, med en lang karriere i salgsbransjen bak seg, synes det er stas å oppleve slik suksess – i såpass voksen alder.

– Jeg stortrives og planlegger å skrive til jeg stuper. Selv om jeg må innrømme at det kan være en utfordring å være så fjern store deler av dagen. Jeg forsvinner jo inn i en skriveboble og det er ikke alltid så greit, når man også skal være ektemann til en flott kone. Attpåtil har vi til sammen fire barn, 11 barnebarn og to hunder, ler Jæger.

Han synes dog ikke at noen rikdom slår det å ha en stor familie rundt seg, så når kona Marit hinter om at det kunne vært kjekt å se ham igjen, så prioriteres både to- og firbeinte foran skrivingen.