Drama og teater på skoleavslutning

ELISABETH HELGELAND WOLD

Vi hadde skuespill hver eneste sommer før ferien. I min klasse var det sjelden vanskelig å besette rollene. Det var alltid noen som ville være hovedrolle, alltid noen som ville ha de små rollene, som kanskje ikke hadde mange replikker å pugge, men som var viktige likevel. Som for eksempel løven til røverne i Kardemommeby. Den sa ikke så mye, men hadde likevel stor betydning for stykket, ikke minst for ham eller henne som hadde fått løve-rollen.

Det var også alltid noen som gjerne ville være scenearbeidere, som bar stoler og bord og som trakk sceneteppet fram og tilbake, helst akkurat når en akt startet, og gjerne også akkurat når den var slutt. Det sto en person på hver sin side av scenen, altså i klasserommet, og skulle trekke fra sceneteppet helt på likt. Det hendte ofte at høyre teppe gikk først og så venstre etter, eller omvendt. Men skuespill ble det.

For mange av oss startet artistlivet i barnehagen. Så også min egen. I Løkkebergene var det juleskuespill og sommeravslutninger med foreldrene, rettere sagt med mødre som tilskuere. Fedrene var på jobb, og svært få kvinner var ute i arbeidslivet anno sent 60- tidlig 70-tall. Det var vel også sånn på skolen de første årene. De som kunne komme midt på dagen, kom. De som ikke kunne, gikk glipp av noe. Det var heller ikke mange menn å se fra scenen ved slike anledninger, men jeg husker én far som alltid var der. Det vakte såpass oppsikt at jeg trodde moren til min klassevenn var død. Men det var hun heldigvis ikke – kanskje var faren bare veldig moderne.

En av jentene i klassen kapret i alle år flere sentrale roller. Hun var veldig flink, men innerst inne følte jeg at jeg var minst like god, i alle fall hjemme foran speilet på badet. Der kunne jeg stå i timevis og snakke til mitt eget speilbilde, og tildele meg selv de vanskeligste hovedroller. Jeg hadde bare ikke hennes mot. Hun snappet prinsesse Vil-ikke rett foran nesen min, og hun fikk være tante Sofie i Kardemommeby. Akkurat tante Sofie misunte jeg henne ikke, røverne greide nemlig ikke å bære henne i hengekøya da de hadde røvet henne om natta, hun ble slept bortover gulvet i gymsalen.

Min største rolle på scenen var som barberer Sørensen i Kardemommeby. Ikke bare skulle jeg fremføre vanlige replikker, jeg skulle også synge. Det var det aller skumleste. Barberfrakken skulle være hvit, og pappa hadde med en hjem fra Axel Helgeland as, en hvit med blå krage, med påskrift Johnson Outboard Marine på brystlomma. Pettersen og gutta på verkstedet hos Axel Helgeland hadde sånne, og verktøy ble bytta ut med kam og saks, og frakken fikk seg naturligvis en omgang i vaskemaskinen. Jeg var strålende fornøyd med kostymet, og med vannkjemmet langt hår og snurrebart som jeg tegnet med kajalblyant, VAR jeg jo barbereren i Kardemommeby.

Kristin og jeg hadde forslag til en sketsj vi gjerne ville fremføre, men den ble pent dysset ned og takket nei til nesten før den var ferdig-vist til frøken. Den egner seg ikke engang på trykk over 40 år etter.

På avslutningen i fjerde klasse skulle en av jentene synge, hun som hadde alle de store rollene. Det skulle være en overraskelse både for frøken og for foreldrene, ingen visste hva hun skulle synge. Da hun så dro på med «Whiskey in the Jar» snudde alle foreldrene seg og så på hennes foreldre og glemte jo helt stjerna på scenen. Det var visstnok en litt eldre venninne og hennes lystige storebrødre som hjalp til med låtvalget. Etter den episoden ble det nok vanskelig å stole på noen, og hennes stjernestatus fikk seg en aldri så liten ripe i lakken. Jeg vet ikke om det gikk nevneverdig utover selvtilliten, men hennes neste rolle var i alle fall som snøfnugg i Reisen til julestjernen.

I femte klasse hadde vi et stykke hvor jeg delte rolle med en gutt i klassen. Vi spilte kongen. At jeg denne gangen hadde en mannsrolle hang nok sammen med at det var vanskelig å rekruttere gutter, dessuten var vi flere jenter enn gutter i klassen, snarere enn likhetstanken, eller likestillingsaspektet det brakte. Da vi kom til avsnittet hvem-fikser-kostymer, var jeg oppe med hånda; Jeg! så fikk jeg påvirke valg av klesdrakt for kongsgjerningen. Det jeg ikke tenkte på, var den praktiske biten. Noen mødre satt gjerne ved symaskinen, men mutter'n sydde vel bare når hun strengt tatt måtte. Ok, jeg kunne vel kanskje finne et passende kostyme, uten å involvere andre enn meg selv. Min konge-kollega stolte fullt og helt på meg og brydde seg vel ikke om hva slags kostyme han skulle bære den store kvelden. Men vi måtte lage hver vår krone. Kongene hadde forskjellige hodestørrelser.

Da foreldrene endelig skulle overvære forestillingen kunne mamma se resultatet av mitt kostymevalg, og hvorfor jeg ikke hadde trengt hennes hjelp. For inn på scenen i første akt entret min konge-kollega med lysblå kjortel og rød flott kappe på ryggen. Kjortelen var et laken og kappen var et rødt badehåndkle, begge deler rappa i skapet hjemme i Toppenhaugveien.

Vi spilte også Peer Gynt, Hilde og jeg. Vi var opptatt av drama og teater og hadde vel over middels eksponeringstrang, derfor var det lett for oss å bli med på teaterkurs, frivillig på kveldstid. Vi var også strålende fornøyd med oppsettingen. Dramalæreren hadde valgt Peer Gynt. Vi fremførte våre scener på den store skoleavslutningen i gymsalen, men ingen andre enn oss som sto på scenen syntes Ibsen var noe særlig. Jeg takker likevel dramalæreren for innføringen jeg fikk i litteraturen. Og ler litt når jeg tenker tilbake på replikkene som fremdeles sitter spikret. Spesielt den flaueste:

– Er det sant?

– Så sant som jeg heter Peer, så sant som du er en deilig kvinne!