Diktatoren med aner i Hokksund

En gang på slutten av 1920-tallet var det seks unge menn fra Hokksund som utvandret til Latin-Amerika. En av dem, Kjell Laugerud, slo seg til i Guatemala, ble gift der med en guatemalsk kvinne og hun fødte 24. januar 1930 en gutt som fikk navnet Kjell etter sin far; Kjell Eugenio Laugerud Garcia. Han slo seg etter hvert fram i det militære, ble brigadegeneral og forsvarsminister 1970, 40 år gammel. Politisk sognet han til Movimiento Liberatiòn National, MLN, en fascist-inspirert bevegelse.

Tre år etter at han ble forsvarsminister, gjennomførte de militære et kupp og Kjell Laugerud ble president og faktisk landets diktator. Hans regime sto bak omfattende brudd på menneskerettighetene. Da Jimmy Carter tillot seg å kritisere disse forholdene i Guatemala 1975/76, avslo president Laugerud fortsatt militær våpenhjelp fra USA. Isteden fikk han kjøpt våpen bl.a. fra Sverige, Israel og Jugoslavia, land som ikke betenkte seg over å selge våpen til en brutal diktator i Mellom-Amerika.

Landet Kjell Laugerud slo seg ned i var så forskjellig fra Norge som vel mulig. Stor fattigdom, store sosiale forskjeller og en liten, rik overklasse som dominerte og styrte landet. En stor del av befolkningen var og er mayaindianere. Guatemalas historie på 1900-tallet er en eneste lang tragedie av blodig undertrykkende militærdiktaturer, venstreorienterte geriljabevegelser, amerikansk innblanding gjennom kjempeforetakene United Fruit Company og Coca-Cola; United Fruit ble dominert av de to Dullesbrødrene, Foster som USAs utenriksminister, Allen som sjef for CIA. Ethvert forsøk på sosiale reformer med blant annet fordeling av jord til de fattige ble stemplet som kommunisme. Til og med de meget forsiktige reformforsøkene til Kjell Laugerud ble av amerikanerne oppfattet slik. Titusener av guatemalere fant det tryggest å rømme landet og leve videre i flyktningleirer i nabolandene, særlig i Mexico. Minst 100.000 ble drept under opptøyer, geriljakrig og borgerkrig. Som om alt dette ikke skulle være nok, ble Guatemala i 1976 rammet av et fryktelig jordskjelv, 23.000 omkomne, en million hjemløse, av et totalt folketall på rundt 11 millioner.

Guatemala og andre land i Mellom-Amerika pådro seg den nedsettende betegnelsen «bananrepublikker», land med ustabile politiske og sosiale forhold.

Men hvem var han, denne norskættede mannen, som aldri lærte seg norsk? Hans portrett viser, etter våre forestillinger, en typisk latin-amerikansk general med latinamerikanske trekk, med bart og i stram uniform med mye «salat», medaljebånd som viste hva han var påhengt med av æresbevisninger. Og framfor alt: Bredt bånd på skrå over brystet i Guatamalas blå og hvite farge, presidentens bånd.

I 2001 ledet Axel Rosén TV-programmet «Folk i farta» og et av programmene hans dreide seg om ekspresident Laugerud. Programmet finner du på nettet og der får vi et inntrykk av den eldre Laugerud, en tilsynelatende vennlig bestefar med en forbausende bakgrunn.

Presidentjobben var ingen dans på roser, forsikrer Laugerud. Han var folkets tjener, hele folkets tjener, sier han. En oppfatning som nok ikke ble delt av alle den gang. Andre som blir intervjuet sier at Laugerud ikke var den verste presidenten Guatemala har hatt. Han var moderat, forholdene tatt i betraktning.

Det mest overmodige Laugerud og hans generaler planla var å gå til krig mot Storbritannia for å ta igjen Belize (tidligere Britisk Honduras), som britene «hadde stjålet til seg». Den krigen ble det ikke noe av; Guatemala ble rammet av det fryktelige jordskjelvet 1976, og landet ble uten evne til å føre krig, de fikk alt annet å tenke på.

Rosén spør også om Laugeruds mening om tildelingen av Fredsprisen til Rigoberta Menchù 1992. Den prisen skulle ikke Menchù hatt, mente Laugerud. Hennes fremste tanke var hevn, ikke rettferdighet!

Laugerud har besøkt Norge og Hokksund, og fremdeles finnes nær slekt av ekspresidenten i Hokksund.

Laugerud forteller om hvordan hans far i 1926 kom til å bli i Guatemala: Fader Kjell og hans fem kamerater kom med skip til en havneby på østkysten av Guatemala. Der skulle skipet ligge i havn i fire dager. Gutta tok toget inn til hovedstaden Guatemala City. Da de kom seg tilbake til skipet, viste det seg at det hadde seilt, de var blitt akterutseilt. For faderen ble det skjebnessvangert. Han ble værende, giftet seg og fikk fem barn med sin guatemalske kone. Ett av barna skulle altså mange år etter bli landets president; en eventyrlig historie, et spill av skjebnen.