Nyheter

– Det var ikke akkurat ufarlig å jobbe på gassverket

Ved hjelp av det gamle arkivet fra Drammens gassverk, har pensjonert renholder Sidsel Ulriksen samlet bedriftens historie mellom to permer.

Bilde 1 av 2

– Jeg har alltid vært så opptatt av historie, og selv om jeg er født bare to år før gassverket ble lagt ned, så hørte jeg alltid masse historier om stedet. Tre generasjoner av familien min jobbet jo der, inkludert faren min, forteller Ulriksen.

Akkurat 60 år etter at gassverket lukket dørene for godt, har hun gitt ut boken «Drammen i gasslys. Drammens gassverks historie».

Det har tatt henne nesten tre år, for det var ingen liten oppgave å organisere og sammenfatte bedriftens gamle arkiv, som fortsatt var i familiens eie. Nå som boken er ferdig har hun overlatt de gamle, skjøre dokumentene til Byarkivet, så det hele skal bli bevart for ettertiden.

Lyste opp byen

Nå er det ingenting igjen som viser at en av Drammens viktigste arbeidsplasser gjennom 103 år en gang lå der Drammen tinghus står i dag. På tomta, som i sin tid het Ankerløkken - fra Engene og opp til Cappelens gate, lå både selve fabrikken, kontorbygget og en rekke personalboliger.  I dag er kun tre av de gamle gassdrevne gatelyktene vedlikeholdt og bevart, to ved Bragernes kirke og én i Ingeniør Rybergs gate. De er dog elektriske de også nå.

Ved gassverkets oppstart i 1856 gikk nemlig gassen først og fremst til byens flunkende nye gatebelysning. I 1857 tentes 65 lykter på Bragernes og 45 på Tangen og Strømsø. Gassen ble imidlertid også raskt tatt i bruk i de tusen hjem - og allerede i 1858 var gassblussenes antall det dobbelte av hva gassverket hadde regnet med.

Da avisen Fremtiden skrev om gassverket 13. november 1937 ble det forklart hvordan man framstilte gassen ved å forbrenne kull til koks. Det gikk med mellom 3.000 og 4.000 tonn kull per år. Restproduktene koks og tjære ble også solgt videre.

Kan bli mer

– Det var ikke akkurat ufarlig å jobbe på gassverket, og det var flere eksplosjoner der opp gjennom årene. Det var likevel heldigvis få som ble skadet, forteller Ulriksen.

Gassverket krevde legeattest og prøvetid på ett år før fast ansettelse, og de måtte være villige til å utføre alle slags oppgaver ved bedriften. En kuriostet Ulriksen har tatt med i boken er at det hendte det ikke bare var kull de forbrente i de enorme ovnene. På 1940-tallet leverte en av byens veterinærer 22 døde dyr til kremasjon her - og han fikk tilbake 25 øre per dyr.

Til tross for at tre generasjoner før henne jobbet på fabrikk, endte Sidsel Ulriksen selv i et ganske annet yrke.

– Da jeg var 14 år jobbet jeg med renhold på sykehuset i arbeidsuka, og etterpå ble jeg værende der. Det var liksom greit den gangen det, ler den snart 62 år gamle, nybakte forfatteren – som nå er pensjonert på grunn av hjertetrøbbel.

Du skal dog ikke se bort ifra at hun gir ut mer historisk materiale. Ulriksen har nemlig tilgang på mer dokumentasjon fra hine hårde dager.

Mer fra Dagsavisen