How Will I Know? Jeg elsker en god låt av Whitney. Jeg elsker de mest funky Chaka Khan-låtene. Jeg elsker de pianodrevne houselåtene som oppsto mellom undergrunns- og popdansegulv i overgangen til 90-tallet.
I sommer har jeg ikke sett mye på TV, men på slutten av en reporterjobbdag er det én serie jeg har slukt. «Pose». Den dykker ned i den glamourhungrige undergrunnskulturen rundt «balls», som i ball, i New York fra tidlig 80-tall. Med overveiende fargede som følte seg utestengt av majoritetskulturen. En regnbue av forskjellige kjønnsidentiteter og upåklagelig grep om klær og posering er det de har felles. Grep som gir dem følelsen av å besitte en del statuskjennetegn som de ellers er utestengt fra. Selv om den er noe enkel i sin framstilling av den utstøtte, er «Pose» god i å få meg som seer til å forstå den homofile tenåringen som kastes ut av sin egen far. Av den tilsynelatende uknekkelige dronninga av gulvet, som gjør alt for å operere bort kjønnsorganet mellom beinene som føles feil. Av den hivpositive i drag som kveld etter kveld kastes ut av en homsebar kun for menn som ser ut som menn.
Og alt tonsettes av mine favorittsanger fra 80-tallet og tidlig 90-tall.
Les også: - Hadde ikke jeg operert meg, hadde jeg bare vært under ei bru et eller annet sted
I juni, like før «homoparaden» Pride, møtte jeg Frida fra Drammen. Frida forteller gjerne, i avisen, på foredrag for ungdom, om hvordan hun gikk gjennom livet uten å ha sin egen plass. Mobbinga er bare noen av de ytre skadene ved å være født i feil kropp, og å vite det fra barnsbein av. Kjønnsdysmorfi er en egen diagnose i dag, men jeg kan ikke forstå annet enn at vitenskapen har giret opp noe voldsomt på dette feltet de siste tiårene. Og operasjon eller ikke, med kvinneklær på for å harmonisere det som sprenger på innenfra, noe av det viktigste som skjedde henne er å få en jobb der hun kan være seg sjøl. Da jeg intervjuet mammaen til en som er i første del av prosessen, altså en tenåring som er trans men som ikke har fått kjønnskorrigerende operasjon, var nettopp dette det hun bekymret seg for: Kommer min datter til å få en jobb? Kommer hun til å bli akseptert? Mammaen sa også noe annet: Ingen går igjennom denne prosessen for moro skyld. Dette er ikke en enkel prosess. Det tror jeg på. Bare å dyppe en lilletå uti den lavamassen som kjønnsspørsmål kan være, kan få selv den tryggeste hetero til å ville gå og gjemme seg.
Lev og la leve. Slik vil jeg leve mitt liv: Å utvide hver enkelts rom til å uttrykke seg, uten at det skader andre. Feminisme skal berike også menns liv, og så vel tradisjonelle som utradisjonelle kjønnsroller må få plass i likestillingas mangefasetterte mål. Og hvem sier egentlig at vi er tjent med to hovedkategorier av kjønn (OK, ganske mange, jeg er klar over det, og jeg skal straks sneie innom noe av argumentasjonen rundt det)? Tenkte jeg, med fjernkontrollen i hånda, og dansegulvet lokkende.
Les også: En penis i damegarderoben
Og så kom Cis-debatten. Om den har nådd Drammenselvas bredder er jeg usikker på, jeg har problemer med å henge med i begrepene når det diskuteres på Dagsnytt 18 og på Facebook. Men jeg har skjønt at jeg er cis: en som ifølge LHBT-ordlista identifiserer seg med det biologiske kjønnet man ble tildelt ved fødsel. Det vil si at jeg tilhører et privilegert flertall. At jeg kan diskrimineres fra fordeler som menn tradisjonelt har hatt større tilgang til enn kvinner, betyr ikke at ikke jeg er privilegert i forhold til andre grupper. Men kvinnekampen avhenger også av at man anerkjenner at det å være kvinne i seg sjøl kan utløse ganske mange risikoer. Ikke bare i form av kulturell diskriminering, men at vi også biologisk er utsatt for en del risikoer. Et sivilisert samfunn utjevner gjerne disse for at vi skal ta del i samfunnslivet på lik linje med menn. Derfor kan en heterofil, mer tradisjonelt orientert feminists mål for likestilling butte imot liberalfeministenes og transbevegelsens. I sommer har det altså buttet veldig. Les for eksempel her eller her. Kari Jaquesson går lengst, når hun forfølger transpersoners facebookprofiler, poster bilder derfra og kjemper mot deres «krav til å dusje med piker og kvinner».
Altså. Verst tenkelige argument bygges rundt: Skal kvinner som har blitt voldtatt med penetrering måtte være redd for å se en penis i dusjen? Det finnes ganske mange tenkte «men hva med …»-scenarioer. Det er ikke vanskelig å finne mulige problemer med flere ekstra kategorier for kjønn. Men som regel finner man løsninger også, om man ser seg rundt: I Tyskland finner du eksemplene med fellesbadstu og nakne manns- og kvinnekropper om hverandre, helt vanlig. Egne avlukker eller andre fleksible løsninger kan også fikses, vel, men det er jo ikke dette som er kjernen i redselen for transpersoner. Skal man anse garderoben i svømmehallen som et trygt rom? Hvem er det et trygt rom for? Og er det ikke et mål å oppdra hverandre til å tenke at kjønnsorgan ikke nødvendigvis betyr sex eller potensiell seksuell fare?
Klarer vi som går rundt med det vi føler er samsvar mellom kjønnsorgan og kjønnsidentitet å se for oss at det var oss sjøl som kom inn i fellesdusjen, med et kjønnsorgan som bare føles feil? Og, jeg innrømmer det, dette har oftere vært det jeg tenker på som ideell løsning: Bør vi først jobbe for aksepten for at vi alle kan få uttrykke oss helt fritt som bærere av et kjønnsuttrykk, før vi opererer? Jeg skjønner sjøl ikke fullt ut hvorfor noen bare må skifte kjønn, men jeg er sikker på at dem som lever i dette holder noen nøkler for at vi andre skal forstå også oss sjøl bedre. En sjelden penis i dusjen kan virkelig ikke være kjernen av diskusjonen her. For selvsagt handler det snarere om at noen ikke vil minnes på det de oppfatter som grensetilfeller.
Visste du forresten at Whitney Houston kunne hatt et lettere liv om hun hadde møtt aksept som bifil? At jentekjæresten hennes ble gjemt bort av Whitneys familie og crew? Hvil i fred, sangful. Jeg blir litt sår av å tenke på dobbeltbunnen i tittelen å dokumentaren om ditt liv, Whitney; «Can I Be Me»? Kan jeg være meg?
For noen i «Pose» er redninga å få danse sine følelser. For noen er det å få leve ut en rolle som omsorgsfull mor i et fellesskap som respekterer dem. Å få leve passe verdig med nok mat på bordet. Det siste er ikke veldig vanskelig å kjenne seg igjen i.