Omvisning langs elva i forbindelse med at ordfører Tore Opdal Hansen mottar prisen "Årets grønne park" på vegne av Drammen kommune for Elveparkene mandag 20.oktober. FOTO: BIRGITTE SIMENSEN BERG

Der hvor Drammenselven iler

GRØNN PARK: Sist uke ble Drammen tildelt prisen «Årets grønne park» for sine habiliterte elvebredder. Det er verdt en sang!

En ekte drammenser vil straks kjenne ordene; dette er Drammenssangens første linje og du nynner kanskje videre «frem mot fjordens brede fang / Se vår by så fagert smiler, den vi vie vil vår sang». Og vi iler til og minner om at den norsk-amerikanske presten Sigurd Folkestad (1877-1964) skrev teksten i 1915, og drammenslæreren Rasmus Sandvik (1863-1926) melodien. Sangen blir altså 100 år neste år.

Elven vår, unnskyld, «ælva våres», har fulgt byen i all dens tid, og i titusen år før det var noen by her. Så det er en gammel elv som sakte renner forbi, den iler ikke! Da vi talte gammelnorsk her til lands, het elva Drofn. Betydning: bølge, drav (bunnfall), drevje, «bløt masse». Elve- og innsjønavnene våre er av de eldste stedsnavn vi har, noen av dem helt tilbake til urnordisk tid.

Elva vår, Drammenselva, hvor kommer den fra? Du har kanskje fått spørsmålet i en geografiprøve, kanskje til en eksamen?

Da håper vi at du visste hva som er ovenfor Hokksund! I Hokksund renner Fiskumelva (Vestfosselva) ut i vår store flod. Men Fiskumelva, det betyr fiskerik elv, holder ikke alltid hva den lover, det er vår erfaring.

 

Elva renner ut fra Fiskumvannet, som er forbundet med Eikeren og vannene i skogsområdene mot Lågendalen. Tre kraftverk må nevnes: ved Eidsfoss, Hakavik og Vestfossen. Dessuten «stjeler» Vestfold drikkevann fra oss i Eikeren ved hjelp av en stor pumpestasjon i Eidsfoss.

Men slik i detalj kan vi ikke ta for oss hele Drammensvassdraget. De store vannene, innsjøene nevner vi likevel: Krøderen, Sperillen, Randsfjorden og Tyrifjorden. Og elvene: Snarumselva, Hallingdalselva, Storelva, Randselva og Begna. Og langt mot nord med utløp i Randsfjorden, Etna og Dokka med sine kilder høyt oppe i fjellet.

 

På 1600-tallet tok tømmerdrift og sagbruk seg opp og ble viktige næringer langs hele vassdraget. Hvor mye tømmer som ble fløtet nedover elvene i vassdraget vårt kan ingen ane. Men det må ha vært kolossale mengder til sammen opp gjennom århundrene. Elvene sørget for transporten, men over innsjøene måtte tømret ha hjelp. Visste du at den første norskbygde dampbåten ble kjølsatt og bygget på Petersøya nedenfor Hønefossen i året 1837? Den ble elvesatt i Storelva. Den holdt på å kantre da den kom på vannet, den var for rank, dampmaskinen var satt for høyt i skroget. Den måtte på land igjen, dampmaskinen senket og så var det meste i orden. Dampmaskinen var bygget i Motala og ble fraktet over Krokskogen med hester forspent. Hvordan de fikk dette maskinmonstret ned Krokkleiva, skulle vi gjerne sett.

Dampbåten ble drevet fram med skovlehjul og ble brukt til å slepe store tømmerlunner og -flåter ned til Vikersund. Derfra ned til Drammen sørget elva og tømmerfløterne for transporten.

 

Tømmerfløtingen ble et typisk fellesanliggende. Fra 1807 organisert av Drammensvassdragets felllesfløtingsforening helt opp til for 30-40 år siden. Fra 1868 tok Randsfjordbanen unna og fraktet store mengder tømmer til Drammen. Side­banene fra Hokksund til Kongsberg 1871 (med Numedalsbanen 1927), Krøderbanen 1872 og banen fra Hen ved Randsfjordbanen til Finsand ved Sperillen 1926. Og selvsagt tok tømmertransport med bil et kraftig oppsving, særlig etter krigen da bilene ble større og igjen kunne kjøres på bensin.

Mange av oss husker fremdeles om våren når elva var full av gult tømmer. Vi forbinder noe med begrepene dopper, lenser og hengsler. Bare så du skal vite det: Dopper var tømmer som var pælet ned i elvebunnen, raget tre/fire meter over vannspeilet og som lensene var forankret til. Lensene var tømmerstokker forbundet med hverandre i en lang, lang rekke, fløt i vannet og ledet tømmeret på rett lei. Til hengslet der fløterne sto med sine haker, sorterte tømmeret og sørget for at det kom til rett sted, cellulose-, tremasse-, papirfabrikker og sagbrukene. Noen husker ­kanskje de gamle røde, store hundrekronesedlene der lensearbeiderne haler og drar i tømmer­stokkene.

Elva vår har ikke bare vært til nytte, men også til hygge og rekreasjon. Vi har fått noen aldeles nydelige strandpromenader som drammenserne vet å bruke; stundevis er det rene folke­vandringen langs elvestrendene. Og så badelivet, da! Nå når elva er rein igjen etter å ha måtte tåle å få i seg titusenvis av tonn med kloakk gjennom mange tiår; nå er elva rein, bare å hoppe uti! Det er en fryd å se på badelivet varme sommerdager fra Aass bryggeri og nedover mot Holmenbrua. Et yrende liv!

Men en ting savner vi: hvor er det blitt av mortefiskeren som satt der tålmodig med stanga si og håpet på napp? Husker noen fremdeles «Nikken», den tålmodigste av alle drammensere gjennom tidene? «Nikken» var Knut Tvedts hovedperson i hans vise «Mortefiskeren». «Her ved Drammenselva står jeg dagen lang. Fisker mort, og synger gla‘ min lille sang. Jeg har reist i hele væ‘la. Jeg har sett så mange land».

Vi må ta vare på byen vår, vi må ta vare på drammenserne, vi må ta vare på oss selv. Ta en tur langs elva, sett deg på en av steinbenkene og nyt bylivet!