Nyheter

«Der hang vennefamiliens sønn ut av vinduet i andre etasje»

Vi hadde lat høstferie, med fjellturer eller alene-hjemme-dager, og så ikke så mye som en potet.

Bilde 1 av 3

Av Elisabeth Helgeland Wold

Ikke før ungene har funnet seg vel til rette og hverdagen etter åtte ukers sommerferie omsider har festet seg, er det ferie igjen. Denne gangen kalles det høstferie. Men det har ikke alltid vært Syden, fjellturer eller slaraffenliv på sofen. Grunnen til høstferien var opprinnelig å gi barna skolefri slik at de kunne hjelpe til på gårdene med den store potethøsten.

Høstferien på 70- og 80-tallet derimot, besto av to dager hvor vi ikke hadde så mange gjøremål. Vi hadde fri fra skolen, og det var naturligvis stor stas og stormende jubel da vi gikk ut skoleporten onsdagen før. To hele fridager var kjærkomment for unge midt i slyngelalderen. På fridagene var det om og gjøre å sove lengst mulig, mens foreldrene var på jobb. Nå var det oss unge som rula huset – det var jo altfor sjelden. Musikk på full guffe, frokost i senga og vi kunne dusje så lenge vi ville. To dagers frihet – vi var i himmelen.

Om vi gadd, sto vi opp sen formiddag, eller tidlig middagstid, for å møte venner. Og da gikk turen kanskje til byen, eller vi bare var hos hverandre. Vi hadde sjelden dårlig tid, alt gikk i sånn passe, rolig tempo.

Det hendte at vi var på hyttetur på fjellet, og da kom vi oss ut døra litt lettere enn hjemme i byen. Vi var ikke veldig energiske da heller, men mye latter ble det bestandig. Og sene kvelder. Hvis vi i det hele tatt gadd å gå tur, ble den veeeldig kort og ikke var vi opptatt av å se sporty ut heller. Tursekken ble bytta ut med en plastpose, vi hadde med passelig proviant; røyk og godteri.

Les også: Kule høstferietips

Da vi var enda yngre var det nettopp fjellturer som sto på høstprogrammet, og hytteturer med familie og vennefamilier var også både morsomt og populært. Spesielt når vi fikk besøk av mutters venninne og hennes familie fra Bygdøy, med latter og moro fra morgen til kveld. Jeg husker særlig én høstepisode; de voksne skulle gå tur, men vi barna ble igjen på hytta. Vi var akkurat for store til å gidde å være med, og fikk slippe, hvis de eldste tok litt ekstra ansvar og tok godt vare på de to yngste. Men det ble lettere sagt enn gjort. Sønnen i vennefamilien var utrolig oppfinnsom, og vi som var litt eldre synes han var verdens morsomste og gærneste og ble, uten å nøle, med på (u) notene.

Da de voksne omsider kom tilbake fra tur, fikk de sjokk; der hang vennefamiliens sønn ut av vinduet i andre etasje, og dingla. Han var bundet med tau rundt livet, og en pute så ikke tauet skulle gnage. Og inne i stua sto vi andre fire ungene og tviholdt i tauet som gikk i stram line opp på hemsen og ut gjennom vinduet der vennefamiliens sønn hang. Så heiste vi ham opp og ned, en slags rappellering. Det var bare det at under der vennefamiliens sønn hang, var det bare stein. Men han falt ikke ned. Vi lagde gode minner den høstdagen på fjellet, som vi siden har mimret om og ledd masse av.

Men tilbake til potetferie. Til den gangen da ungene jobbe hjemme på gården, hjelpe til med å høste inn markens grøde for lange kald vinter. Barnearbeid var helt vanlig og faktisk helt nødvendig på bygdene på 40, 50 og 60-tallet.

På Eikerbygdene, i Skoger og i Lier på 50- og 60-tallet, sto ungene langs veien og ble plukka opp av traktoren som kjørte rundt å sanket ung arbeidskraft til årets potetavling. På gamle latinskolen ble elevene hentet av bønder og satt på benker på et slags lasteplan, og ble kjørt ut til potetåkrene i Lier. Jobben var etter hvert frivillig for de unge, men dette varierte også litt fra sted til sted. Og siden de tjente noen slanter, sa de færreste nei. Det var få som dro på ferie den gangen, og mange ble sikkert også hjemme, nettopp for at ungene skulle hjelpe til på gården, eller på nabogården, eller hos noen andre de kjente. Potetplukkingen ble på mange måter både sosialt og solidarisk, og den norske dugnadsånden lå tjukk utover potetåkrene i gamle dager.

Les også: Christianias små en alen lange måtte også jobbe

Men så mye styr bare for noen poteter vil vi kanskje si i dag. Eller så mye fri for ingenting, ville kanskje potetplukkerne fra gamle dager si. I dag får ungene fri i en hel uke, og det uten å plukke så mye som en eneste potet. Høstferien har blitt fornøyelse, kanskje ørlite lekselesing, muligens en tur i skogen eller på fjellet, og aller helst en sydentur.

Gerhardsengenerasjonen fnyser ofte av dagens bortskjemte høstferiebarn, mens de har sin egen potetferie friskt i minne. Mange av dem synes at dagens høstferieordning burde avskaffes, selv om det ofte er de samme som tar med barn og barnebarn på hytta på fjellet, eller på noen kjærkomne dager i Syden.

Det siste nye er man kan leke potetferie: «Nå kan du også oppleve å trekke opp potetris og grave fram de herlige, friske nypotetene. Bli med ut i åkeren og plukk poteter som du tar med hjem!» Dette er ordlyden som Folkemuseet tilbyr dagens høstferiebarn. Én uke på museet for å se og gjøre som de gjorde i gamle dager. Der barna altså kan komme å leke potetferie. De lærer om hvordan tidligere generasjoner hadde det i den høstferien som ikke var ferie, men et slit på åkeren.

Så dagens unge, enten de ligger på en strand i Syden eller i senga hjemme, eller de er på fjelltur eller på skauen, kan faktisk takke poteten for denne deilige høstferien. På alle fire i en åker er de neppe.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer fra Dagsavisen