Den eventyrlige svensken på Myreseter

AV TOM HELGESEN

Den opprinnelige svensken Ole Svendsen kom til Fredrikstad til fots med kone og barn fra Dalsland rundt 1880. Etter noen år gikk ferden videre vestover med båt til Drammen. Den ledige boplassen Myresetra, nord for Landfallhytta, fristet.

Myresetervollene er fremdeles grønne og frodige den dag i dag, særlig etter at Naturvernforbundet og Drammen kommune har drevet slått der på gammelt vis de siste årene. For et par år tilbake deltok også Erna og Torild Frostad på slåtten, henholdsvis oldebarn og tippoldebarn av selveste Myresetersvensken. I dag sier vi at Myresetervollene ligger i Drammensmarka, men helt til 1951 tilhørte dette området Åssiden og Lier kommune.

Foto: Tom Helgesen

Husene til Myresetersvensken ser du bare tuftene av nå, men her bodde familien i flere år. Nevenyttig som han var, satte Ole Svendsen opp en dreiebenk ved bekken. Dreie er et synonym for å svarve, så kanskje denne dreiebenken var noe lignende den som navnsatte Svarvestolen nordvest for Glitre?

Svendsen var en rastløs kar, så han flyttet videre til Avdal i Merenmarka etter noen år. Her ble det også eksperimentert med mange forskjellige konstruksjoner. Ja, dette var en gründertype som var full av kreativitet ville vi sagt i dag.

Enda lenger inn i marka har han også satt spor etter seg. Svendsen jaktet nemlig etter metaller, og ved Briskemyrputt like sør for Glitre gjorde han et spennende funn i 1904. Først hadde han prøvd seg i Rauberget ned mot Bordvika, uten at det ble noen suksess.

Sør for Briskemyrputt fant imidlertid Myresetersvensken noen små, svarte kuler som lå åpent i dagen. Lykkejegeren fylte sekken og dro inn til Christiania Spigerverk med fangsten. Han hadde funnet mangan, et viktig tilsetningsstoff som gjør stål sterkere.

Foto: Tom Helgesen

Svendsen var handlekraftig, og satte selv i gang virksomhet her inne. I begynnelsen bar han mangan i ryggsekken ned åsen til Lier, der det gikk videre med jernbanen til Spigerverket. Etter hvert ble det seilbåt over Glitre sommerstid, og hest over isen på vinteren. Svendsens mutingsbrev viste seg imidlertid kun å gjelde drift i fjell, mens manganen lå på overflaten.

Dette var en strek i regningen for svensken, som måtte overlate driften til A/S Børresen, den store grunneieren i Finnemarka fra 1909. Nå må det legges til at gruvevirksomheten heller aldri ble noen suksess for skogselskapet.

Myresetersvensken var tydeligvis ingen tilhenger av å bo for lenge på hvert sted, så rundt århundreskiftet fulgte han etter sin eldste datter Augusta, og en av sønnene som begge hadde emigrert, og søkte lykken i USA. Oldebarnet Erna Frostad forteller at Ole og kona var i 70-årsalderen da de ankom Ellis Island i New York i 1915. Ingen av dem snakket engelsk, men en prest som hadde vært hjemme i Norge på besøk forbarmet seg over dem og hjalp dem gjennom prosedyrene og på et tog til datteren og hennes familie, som hadde bosatt seg i Wisconsin. Tippoldebarnet Torild ser det gamle paret for seg: De var kledd i kofter og fortonte seg nok gammeldags der de kom fra drammensmarka. Men selv skal Ole Svendsen ha slått fast at de var bra nok kledd om bord – i lugaren sto det nemlig «no smoking»!

Svendsens datter Augusta var gift med sigdølingen Anders Solum og førte derfor hans navn videre, mens sønnen Anders tok navnet Andrew Myre etter Myresetra – og hans etterkommere ble hetende det. Selv om Erna Frostads farmor aldri flyttet fra Norge, har Erna to ganger reist til USA og besøkt sin grandtante Augustas datter Kristine Call. Den siste gangen, i 2005, var hun 98 år, men snakket fremdeles norsk – med utpreget Sigdalsdialekt! Den arbeidsomme kvinnen hadde tydeligvis familiens ærgjerrighet, og gjennom livet både jobbet hardt på en farm og vært kirketjener. I tillegg hadde hun arbeidet på «Norskekafeen», og det var via et besøk her at Erna fikk adressen hennes.

Erna Frostad har flere ganger besøkt gjenlevende familie i Wisconsin i USA, her i 1991. Foto: Privat

Selv om han begynte å dra på årene da han ankom, var ikke Ole Svendsens skapertrang borte. «Over there» ble det murt eget hus, og han fortsatte også med dreiingen. Denne gangen var det ikke vannet som var energikilden, men ei vindmølle.

Myresetersvensken var selvlært, men må ha vært en veldig kunnskapsrik mann, konkluderer oldebarnet Erna (80) i dag. Nettopp hans allsidighet og sporene etter den fikk henne interessert i familiehistorien da hun begynte å bli voksen. Hun vokste selv opp på Lamyr, der hun og mannen også oppdro datteren Torild i hennes første fire leveår, før plassen ble liggende mer eller mindre ubebodd i mange år. Nå har interessen imidlertid smittet videre, ettersom Torild og samboeren har kjøpt huset og bruker tid og krefter på å sette det i stand til hyttebruk. Byjenta som har vært bosatt i Drammen siden hun var 18, gleder seg over snart å kunne trekke mer innover i marka igjen i morens barndomshjem.

Og Ole Svendsen? Han fortsatte å lage flotte arbeider. På en utstilling i Japan ble han tildelt gullmedalje for en spinnerokk han hadde dreiet. Han returnerte aldri tilbake til Norge, så Myresetersvenskens spennende liv endte i USA.

PS! For bare 14 dager siden fikk Erna Frostad besøk hjemme i Lier. Det var Ole Svendsens siste gjenlevende barnebarn som kom – fra New Zealand. Der gikk den yngste av Oles sønner i land fra skuta han dro til sjøs med på 20-tallet – og der ble han.