Alexandra Kollontaj talte på den første norske 8. mars-markeringen i 1915. Hun ble siden leder for sovjetisk handelsdelegasjon og ambassadør. Her på kontoret i Oslo en gang mellom 1922–30. FOTO: NTB SCANPIX

De mange dagene før dagen

I morgen markerer vi den internasjonale kvinnedagen, først proklamert i kvinneåret 1975. Men både i Norge og Drammen er kvinneparolene langt eldre.

8. mars som kvinnedag ble innstiftet i København 1910 på Den annen internasjonales sosialistiske kvinnekongress. Initiativet ble tatt av den tyske feministen og sosialdemokraten Clara Zetkin (1857–1933). I Pax leksikon skriver Harriet Clayhills at kvinnedagen kunne være bevegelig i mellomkrigstida, alt etter som søndagene falt. Tida var ikke inne til at en kunne ta en hverdag, en arbeidsdag, til slike markeringer.

I Norge ble kvinnedagen markert for første gang i 1915, da den russiske Aleksandra Kollontaj (1872–1952) talte ved et stort fredsmøte i Oslo. Kollontaj var på den tida politisk flyktning, blant annet i Norge. Hennes kvinnesaksbøker bør fremdeles leses med interesse, også den skjønnlitterære «Veien til kjærlighet». Alt er oversatt til norsk. Hun var virkelig en kvinnepioner på aller høyeste plan; folkekommissær for sosiale saker (sosialminister) i Lenins regjering 1918 og verdens første kvinnelige ambassadør i Stockholm og Mexico. Diplomatisk utsending til Norge var hun i periodene 1923–1926 og 1927–1930.

Aleksandra Kollontaj er uten sammenligning den betydeligste kvinnepolitiker som noen gang har oppholdt seg i Norge. Hun har overnattet på Konnerudkollen Turisthotell. For den oppvoksende generasjon nevner vi også at flere andre ledende bolsjeviker har satt sin fot her i Drammen: først, under 1. verdenskrig, Bucharin og Pjatakov, deretter, på trettitallet, Trotskij.

Når en skal finne ut av hvordan 8. mars ble markert her til lands og i Drammen i mellomkrigsårene 1918–1940, kan en pådra seg grått hår. Lite eller intet kommer fram i leksika. Best er Arbeidernes Leksikon fra 1930-årene. En ung Einar Gerhardsen var her i byen 1923 som en av talerne på et stort kvinnesaksmøte. Også vår kvinnebevegelse led under partisplittelsene på 1920-tallet. Arbeiderpartiets kvinnesekretariat ble etablert i 1923, med Thina Thorleifsen som leder. Hun var opprinnelig fra Hokksund. Som meget ung kom hun i huset til Per og Wenche Sivle som hushjelp. 19 år gammel dro hun til Kristiania og tok huspost hos Rachel og Kyrre Grepp. Siden ble hun et betydelig organisasjonsmenneske både i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Hun var redaktør av «Arbeiderkvinnen» og ga ut boka «Kvinder i strid» sammen med Sigrid Syvertsen i 1934. Hun var også medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 1919–1952.

Så i Drammen: Var det noen markering av Kvinnedagen 8. mars hos oss før krigen? Vi tok en stikkprøve og satte oss ned med Fremtiden for 7. og 8. mars 1931. Der fant vi kvinnestoff: Med overskriften «Kvinnen og hjemmet» forteller en bestemor som hadde 11 barn og 26 barnebarn at barna var en velsignelse – men alt med måte! Vi får vite at Tove Mohr, kjent sosiallege og datter av Katti Anker Møller, holdte foredrag i Medisinsk Selskap om «Nødvendigheten av å hjelpe de slitte husmødre». Om morgendagen skrev vi den 7. mars: «I denne måneden avholder en rekke land en særlig kvinnedag, og på denne dag drives det agitasjon- og opplysningsarbeide blant kvinnene om den sosialistiske arbeiderinternasjonalen. For Sveriges vedkommende avholdes kvinnedagen i løpet av uken 7.–15. mars. I Tsjekkoslovakiet avholdes kvinnedagen 8. mars, Østerrike og Schweitz har viet hele mars måned til særlig kvinneagitasjon».

Det ble altså ingen spesiell markering av kvinnedagen det året i Drammen. 1931 var et av de dramatiske årene i «de harde trettiåra», med 100.000 arbeidere i lockout. Men det de forsømte 8. mars, tok de sannelig igjen på 1. mai:

Parole: « La demonstrasjonstoget bli en kraftig protest mot lockoutpiskernes sultekrig mot arbeiderhjemmene».

Fra 1. maiprogrammet henter vi: «Barnetoget samles på Marienlyst. Herfra er det avmarsj presis kl. 11. Toget går over broen til Bragernes torv hvor Maren Styrmoe holder talen for barna».

Så følger sang av Åssiden mannskor på Fløya, og kl. 12 er det kinoforestilling for barnetoget på Paladsteatret og Perfekt – kinoen i Engene 12 som ble erstattet av Saga i 1941. Og så foretar Drammen Arbeiderpartis kvinneforening bekransning av fru Frogners grav.

Nok en parole til alle arbeiderkvinner i Drammen: «La 1ste mai i år bli den kampdag som vekker de sløve og bringer de tusener av arbeiderkvinner langs fortauene inn i rekkene og til aktiv deltakelse i arbeidernes frihetskamp!»

Det ble altså ingen markering av 8. mars 1931 og i trettiåra ellers. Vi skulle tro at det gikk år også etter krigen, trolig godt inn i sekstiåra, før en for alvor gikk inn for å markere kvinnedagen.

Samfunnsproblemene var overveldende i første halvdel av 30-åra. Den økonomiske krisa gjorde at hundretusener ble kastet ut i lockouter og streiker. Ingen lønn, minimal økonomisk støtte fra fagforeningene, streikefondene ble etter hvert bunnskrapte, forsorg ble den tragiske utgangen for mange familier, nedverdigende, et samfunn som ikke hadde bruk for deg, håpløshet. Er historien om Bondepartiregjeringens matlapper kommet i glemmeboka? Vi har vel alle sett fotografier av arbeidsløse som sto og hang på hjørnet uten å ha noe å ta seg til. Kvinnene var for det aller meste hjemmearbeidende husmødre, de sto bak mannfolka sine, solidariske til tusen.

De som var barn den gangen, glemte aldri dette. Kåre Holts arbeidersang «De unge slekter» er en presis beskrivelse av tilstanden som rådet.