De evige jubeldagene i 1945

Første mai 1945 meldte den tyskkontrollerte radioen at Hitler dagen før, 30. april, «var falt i kampen mot bolsjevismen». En avisoverskrift lød «Germanernes fører fant heltedøden». Gjennom BBCs norske sendinger fra London hørte vi at russerne sto i Berlins forsteder og at Tysklands sammenbrudd og kapitulasjon var nær. 3. mai proklamerte Stalin at Berlin var falt og vi fikk vite at danske og norske fanger i de tyske konsentrasjonsleirene var brakt i sikkerhet i Sverige. Meldingen om tysk kapitulasjon i Danmark, Nederland og Nordvest-Tyskland nådde oss 4. mai. Hva med Norge? Ville tyskerne fortsette kampen her? I ettertid ble antallet tyske soldater i Norge på dette tidspunkt satt til minst 350.000. Ville det bli invasjon i Norge? Hjemmestyrkenes 40-50.000 mann kunne lite stille opp mot en slik veldig krigsmakt, øvede soldater som tyskerne var, og væpnet til tennene.

Og endelig: 7. mai, på ettermiddagen, sånn i halv firetiden, kom meldingen fra London: tyskerne har kapitulert i Norge! Øverstkommanderende, general Böhme, adlød ordren fra Tyskland og kapitulerte med alle sine styrker i Norge, «kapituliert, aber nicht geslagen», som generalen uttrykte det. Kapitulasjonstidspunktet var klokken 24.00 8. mai, første frigjøringsdag var 9. mai.

For dem som vil ha et lite historisk trumfkort å legge på bordet, nevner vi at fra 9. mai til 7. juni, da Kongen kom hjem, var Norge formelt under britisk militærstyre ved General Sir Andrew Thorne, sjefen for den allierte militærmisjon.

Så fort meldingene om kapitulasjonen ble kjent utover ettermiddagen og kvelden mandag 7. mai, brøt en jubel og lettelse ut som aldri før i vårt lands historie. I Drammen kom flaggene opp, folk tok til torg og gater, de bortgjemte radioapparatene kom fram og folk samlet seg rundt dem og lyttet andektig til nyhetene, nyheter som de hadde ventet på «med lengsel og smerte». Mange gråt av glede og lettelse. Blendingsgardinene ble revet ned, kastet og brent. Improviserte gledestog dro gjennom gatene med flagg og selvlagde plakater. Store som små deltok, men for noen ble maidagene og tida som fulgte tung. Oppgjørets time kom for dem som hadde stått på feil side under okkupasjonen.

En ny dagsavis så dagens lys for noen få dager i Drammen: «Fritt Norge» kom ut i dagene 8. til 12. mai. Den erstattet midlertidig Drammens Tidende & Buskerud Blad og Fremtiden. Drammens Tidende hadde kommet ut under hele krigen, mens Fremtiden ble stanset av nazimyndighetene 31. august 1940. Fra 14. mai 1945 kom begge byens aviser ut som før okkupasjonen.

8. mai hadde skolene i Drammen fri. Mellom klokken tre og fire på ettermiddagen ringte alle byens kirker freden inn. De russiske fangene i Bangeløkkaleiren fikk gå fritt; russerne fikk gratis adgang til de kommunale kinoene i byen. Amerikanske soldater fra den berømte bataljon 99 kom til byen og ble mottatt med jubel. Også britiske «Red devils» fra First Airborne Division kom til byen.

Øyenvitneskildring fra ettermiddagen 7. mai i «Fritt Norge» 8. mai gir et bilde av stemningen i byen dagene før: «Å sette seg til midt oppe i ens egen gledesrus og beskrive det som egentlig hendte i går, er ikke av de enkleste oppgaver. Fra det øyeblikket da den første meldingen spredtes ut over byen, og norske flagg etter hvert ble heist rundt omkring i byen og distriktene, og til nå, har alt fortonet seg som den reneste jubelfanfare og gledesrus som alle og enhver, ung som gammel, så å si motstandsløst har overgitt seg til. Det ryktes fort at tyskernes kapitulasjon var et faktum, og byen var snart å sammenligne med en maurtue. Norske flagg og sløyfer kom fram fra skap og gjemmer og unger dro jublende rundt i gatene. De fleste voksne hadde vanskelig for å fatte at det virkelig kunne være sant, og det ble en strøm av mennesker inn mot sentrum. Utenfor avisens lokaler samlet det seg snart en større mengde som spent stirret mot vinduene for å få se svart på hvitt at ryktene talte samdt.

Da vi endelig kunde sette ut en plakat hvor det kort og nøkternt stod at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst på alle fronter i Europa, brøt det ut en stormende begeistring. Folk jublet og bar seg som unger, kjent og ukjent omfavnet hverandre og danset omkring med ansiktene tydelig fortellende om den overstrømmende glede som besjelet dem. Og plutselig stemte en enkel i med «Ja, vi elsker ...», og momentant fløy alle luer og hatter av hodene og fedrelandssangen lød fulltonende utover, sunget med glød og begeistring som kanskje aldri tidligere.

En tur rundt i byen fortalte oss bedre enn all verdens ord hvorledes stemningen var. Overalt i sentrum var det tett av mennesker, og gjennom gatene dro større og mindre tog. Et av de største dro fram med norske flagg og et ganske anselig bjørketre i spissen, og barn i alle aldre, pyntet som til en god gammeldags 17. mai, fulgte etter med sang og jublende rop.

Rundt om i hjemmene riggedes det til fest i større og mindre målestokk. Familie, venner og bekjente, ja helt utenforstående ble invitert til å feire gledesbudskapet, alle var venner og mitt var ditt. Det var samkjensle og udelt fellesnytelse av timer i glede og fryd.

Fra et utsiktspunkt i Bragernesåsen så vi sent på kveld en fullt opplyst by. Overalt lyste det, og for meg, som samtidig så Drammen opplyst for første gang, hadde synet dobbelt betagende virkning, og i bevisstheten om hva som var den egentlige grunn til dette skinnende lysskjær fra de tusener vinduer, dro jeg hjem, fylt av en indre glede og med ikke helt tørre øyenkroker, - jeg, som tusener andre».

Alle offentlige bygninger i byen ble besatt av Hjemmestyrkene. Harald Solumsmoen ble innsatt som politimester i Drammen og så snart byen var under kontroll, begynte arrestasjonene av nazister og landssvikere. Ordførerne i distriktet var de første som ble tatt, deretter flere hundre andre. «Fritt Norge» publiserte fulle lister med navn og adresser på de arresterte. Mediegapestokken virket brutalt og nådeløst. Tyskerne rykket ut av byen, amerikanske og britiske soldater inntok byen under stor jubel og begeistring.

17. mai kom med elendig vær, men aldri noen gang har barnetoget vært lengre i vår by. Når «Ja, vi elsker - -» ble sunget og en kom til tredje vers med ordene «hårde tider har vi døyet», visste alle hva det betydde. Men nå var det endelig blitt fred og frihet i landet.

roenniks@online.no