Karls styrker ble stoppet ved Gjellebekk på Lierskogen. Der forskanset de norske styrkene seg, bygget brystvern og ventet på svenskene.

Da svenskekongen truet Drammen

Christiania flyktet hals over hode fra krigerkongen Karl XII og Drammen var i noen uker hovedstad i landet.

Natten mellom 9. og 10. mars 1716 kom ilmeldingen til Christiania om at et kompani av oberst Kruses dragonregiment var i kamp med svenske tropper i Høland. Etterretninger om at svenskene samlet tropper ved grensen var kommet som et forhåndsvarsel. Angrepet kom derfor ikke uventet.

I Christiania ble det øyeblikkelig skutt alarm fra Akershus festning. Krigstrommene lød og garnisonen trakk seg «med pakk og sekk» inn bak festningsmurene. Det oppsto panikk i byen og de som hadde mulighet til det rømte vestover gjennom Bærum og Asker over Lierskogen, ned Paradisbakkene og inn til Drammen. «Gods og gull»-flyktningene ikke kunne få med seg, ble besørget kjørt inn bak murene på Akershus og lagret i pakkhusene der. Et endeløst tog av flyktninger med hester og vogner dro seg langs kongeveien vestover. En av de første som flyktet var biskopen Bartholomæus Deichmann, hans kone Else Rosenmeyer og deres store barneflokk. De søkte foreløpig tilflukt i Drammen. Snart var byen overfylt av flyktninger og noen måtte dra videre over Hof og Siljan til Skien. Om kvelden 18. mars kom det regjerende organ i Norge på den tid, Slottsloven på Akershus, til Drammen og tok sete her. Drammen var faktisk i 1716 regjeringshovedstad for noen uker.

Karl XII hadde i 1716 vært konge i Sverige i 20 år og i denne tiden ført en aggressiv utenriks- og krigspolitikk. Danmark/Norge, Polen og Russland hadde slått seg sammen mot svenskekongen. I juli 1709 sto slaget ved Poltava, der russerne tilføyde svenskene nederlag. Men Karl reiste seg igjen og igjen og i mars 1716 var turen kommet til Norge. Karl rykket selv i spissen for 3.000 mann inn i Norge ved Høland. General Karl Gustaf Mörner med 4.000 mann krysset grensen ved Aremark, men kom først i kamp med de norske ved Fredrikstad.

Den norske general Lützow våget ikke åpen kamp med det overlegne antall svenske og trakk derfor (19. mars) den norske styrken på 3000 mann tilbake til Gjellebekk på Lierskogen. Der forskanset de seg, bygget brystvern og ventet på svenskene.

 

21. mars sto svenskene under murene på Akershus. De ble beskutt av festningsartilleriet da de passerte på isen under festningen og søkte dekning blant annet bak Hovedøya. I tiden den svenske beleiringen varte, (fram til 29. april) klarte ikke svenskene å innta festningen. Et annet mål for svenskene var å ta sølvverket på Kongsberg. Tre dragonkompanier under oberst Löwenstierna gikk vestover langs kongeveien, kom i kamp med norske forposter og støtte an mot den norske hovedstyrken ved Gjellebekk. Svenskene kom ikke lengre enn dit. Oberst Löwenstierna rapporterte: «Vidare hade jag väl velat attackera fienden, men som deras retranchement och bröstvärn var temelig högt af bjälkar, och trängselen mellan bergen var så svår att ei mer än tvänne karlar kunde gå tillika fram, och det jämvel omöieligt var uti skogen och retirera mig tilbaka (til Ravnsborg, Asker) genom skogen, som var hel besat med bönder, hvilka skuto på oss, utan att vi kunde koma åt dem».

I Drammen og distriktene rundt ble sivilbefolkningen satt i sving med å skaffe til veie mat til hæren på Gjellebekk. Ikke bare soldatene trengte mat, men det måtte også skaffes fôr til flere hundre hester. Alle som hadde bakerovner og takker måtte bake brød (Stomp, surdeigsbrød), steke lefse og flatbrød. Bøndene måtte slakte ned deler av besetningene sine, skaffe smør og ost og andre fornødenheter, ikke minst øl og brennevin. Syke soldater og hester trengte omsorg og pleie. At byen og distriktene klarte en slik påkjenning var beundringsverdig. 50 sledelass med proviant ble kjørt til Gjellebekk hver dag. Organiseringen skjedde gjennom provideringskomiteen som besto av Søren Lemmich, to brødre von Cappelen, Otto og Gabriel, samt Peder Buch. Cappelens gate er oppkalt etter de to brødrene, Søren Lemmich og Peder Buch fikk hver sin gate oppkalt etter seg.

 

Mens en strevde med alt dette i Drammen, forberedte svenskene seg på å omgå de norske på Gjellebekk og falle dem i ryggen. Lørdag 28. mars ved middagstider kom en sivil skiløper med ilbud fra Hakadal om at en stor avdeling svenske dragoner hadde passert der på vei nordover. En våken nordmann, som forsto fransk, hadde snappet opp offiserenes samtale som røpet svenskenes planer. De gikk ut på at de skulle marsjere via Hadeland til Norderhov og videre ut Lier og falle nordmennene i ryggen på Gjellebekk. Svenskene ble heftet ved trefninger ved Harestua og Granavolden. - General Lützow sendte straks av gårde to kompanier i ilmarsj til Norderhov. Da de ut på kvelden kom opp på en åsrygg øst for Norderhov kirke, så de bålene fra de svenske som hadde ankommet tidligere på kvelden. I et vellykket nattangrep (28./29. mars) ble svenskene nedkjempet og tatt til fange med oberst Löwen i spissen. Fangene ble om dagen transportert til Drammen der de ble til offentlig skue.

Et siste angrep gjorde svenskene langs veien over Krokskogen, men ble stoppet ved Nordkleiva. Dette skjedde 15.-16. april.

Ved historien om trefningene ved Norderhov og på Krokskogen 1716 må to kvinner nevnes: Anna Colbjørnsdatter Ramus, prestekone på Norderhov og finnekjerringa fra Benteplassen på Krokskogen, Kari Hiran. Annas rolle er nok betydelig overdrevet av ettertiden, mens Karis innsats ved å la seg ta til fange av svenskene og gi dem villedende og overdrevne forestillinger om de norskes styrker, står fast.

Etter som en i Drammen ble klar over at svenskene ikke kom til byen, steg motet og de militære planla til og med et framstøt for å ta Karl XII til fange. En stor oppmuntring var det også da selveste Tordenskiold 6. april ankret opp på havna med fregatten «Hvide Ørn». Han førte med seg 200 offiserer og underoffiserer som straks ble sendt som forsterkninger til Gjellebekk og Krokskogen.

Karl XII trakk seg skyndsomt ut av landet helt i slutten av april og hans første krigstokt mot Norge var historie. Men enda en gang prøvde han seg på Norge. Han ble skutt og drept ved Fredriksten festning 11. desember 1718. Hele Norden pustet lettet ut, den svenske «hjältekonungens» historie var avsluttet.