«Boksen går» og pornoblader i Furulund

1970-tallet: Våren brakte med seg lek og moro, lusking på guttene, tørre hundebæsjer og lugubre blader.

ELISABETH HELGELAND WOLD

 

Mens det fremdeles støvet i tørre gater og hestehoven blomstret i grøftekantene, var det endelig tid for å være ute – det var vår! Tunge støvletter og boblebukser fikk kjellerplass for noen måneder, og joggeskoene ble funnet fram, hvis vi ikke hadde vokst fra dem, da.

Vårsyslene var mange, syklene ble tatt ut, hoppetau og strikk, hinke-leker og kritt likeså – vi var bestandig på jakt etter kritt. Med kritt kunne vi tegne opp paradis, vi kunne «kappe land» og vi kunne skrive og tegne ting i gata. Og om vi var riktig heldige fant vi rester av gipsplater eller ytongblokker. Det gjaldt å ha øynene med seg, men heller ikke være for ivrige. Som en av vennene, da han i gledesrus og iver hadde funnet noe: «Kritt!», ropte han og kastet seg over noen hvite, tørre klumper i Prestestien. Men det var ikke kritt, det var dritt – overvintret, tørr hundebæsj.

«Boksen går» samlet alle ungene på Toppenhaug. Hanna Winsnes gate og Frydenberggata var supre åsted, med rette gater og massevis av gjemmesteder. Og Kjappen, naturligvis, hvis isen var borte og også den vonde lukta av råttent gress eller hva det var. «Boksen går» var ekstra stas fordi den samlet unger i alle aldere, fra de små som måtte hjem klokka sju, til de store gutta med Apashe- og Tomahawksykler.

Noe av det mest spennende var å luske, en slags spionering. Vi kunne sitte i fjellet vårt på Løkkebergene, derfra hadde vi full oversikt over all aktivitet gjennom vinduene til folk. Det kunne jo skje skumle eller dramatiske saker der inne på kjøkkenet hos Myhre, for eksempel. Vi så for oss hendelser, men det eneste som skjedde på kjøkkenet hos de gamle naboene, var trivielle sysler som kaffekoking og borddekking. Fantasien overgikk bestandig virkeligheten.

Vi ble lusket på selv også. Plutselig kunne det ramle ut en gutt eller to gjennom hekken, eller det kunne sitte en eller flere oppe i et tre, og som vi plutselig oppdaget. Og når det skjedde ble vi naturligvis rasende! Det var som regel et par, tre av kameratene våre, og de løp av gårde med fryd og latter – oppdrag utført.

Høydepunktet var å luske på de store guttene på den andre siden av min venninnes hvite gjerde. Hagen grenset til Furulunden, og der hadde de store gutta bygget hytte. Vi hadde fin utsikt mot Furulund fra baderomsvinduet til Kristin i Løkkebergveien, og da kysten var klar, kunne vi gå. Gjennom gjerdet som manglet to spiler, et akkurat passe stort hull å krype gjennom. Og så var det å snike seg usett bort til hytta. Der fant vi tomme colaflasker og sigarettsneiper. Men det gjeveste var bladene med fargebilder som vi fant. De var gjemt under furugreiner og mose. Med skrekkblandet fryd bladde vi, og gjorde store øyne. Etter en kort og nervepirrende stund, la vi bladene tilbake under kvistene og sprang vekk. Vi følte at vi hadde vært med på en forbrytelse.

En av venninnene i Tomineborgveien hadde to eldre brødre som hadde soverom i kjellerstua. Av og til fikk vi komme ned og høre musikk og å liksom bli med. Men vi var vel mest tilskuere. Mitt første møte med Frank Zappa skjedde i kjellerstua hos brødrene. Litt uvant for en som var vant til å høre Dizzie Tunes og Alf Prøysen, men det var kult. Veldig kult. Skodda lå og musikken var høy, og det krydde av folk i den kjellerstua. Det var kanskje et sånt øyeblikk hvor jeg skjønte at en ny epoke nærmet seg, at vi snart var ungdommer, vi også. Som jeg gledet meg.

De store brødrene passet godt på, og da de syntes at vi småjentene kanskje ikke tålte mer sigarettrøyk og Zappa, ble vi sendt opp til mormoren som bodde i andre etasje. I hennes stue var det blomster og blondeduker. Hun var et raust og elskelig menneske som serverte kaker og saft-og-vann. Og at de store barnebarna spilte musikk på kraftig stereo et par etasjer under, gjorde ingen verdens ting.

En annen vårsyssel var å danke. Eller kaste på stikka som det også het. I skolegården på Fjellheim, med den gamle gymsalen som bakvegg, ble det kastet femøringer og tiøringer, og til og med 50-øringer. Jeg husker forresten et annet slags mynte-stunt. De store gutta kastet mynter på bakken og spytta på dem. Der kunne det ligge mange femtiøringer, kronestykker og en og annen femmer. Etter hvert ble myntene kamuflert under et tykt teppe av spytt. Alle hadde lure smil, for det var alltid sånn at i neste friminutt så var pengene borte. Og alle lurte på hvem som hadde turt, eller hvem som hadde vært så grisk, og som hadde tatt opp de gufne myntene. Men kanskje noen angret litt også – fangsten kunne komme opp i 50 kroner.

En annen episode som involverte blader av tvilsom karakter, var da jeg fant et på tykkelse med telefonkatalogen i fjellet på Løkkebergene. Men Kristin mente at det var hennes, siden jeg fant det på eiendommen deres. Vi ble ikke enige om hvem som skulle beholde bladet, og diplomatkamerat Lars mente at da kunne jo HAN beholde det, så slapp vi å krangle. Men det gikk vi naturligvis ikke med på. Det endte med at hun som eide grunnen, beholdt fangsten.

Jeg kom gråtende hjem den dagen, og mamma lurte jo på hva det var. Jeg fortalte, men var ikke så snakkesalig da hun lurte på hva for et blad det dreide seg om. Men mutter'n skjønte. Hun ringte til min venninnes far, som også var hennes gode venn. Han sa at han skulle se etter, han visste hvor datteren gjemte sånt. Etter en kort stund kunne han berolige mutter'n med at vår hemmelighet dreide seg om en årgang Cocktail, med alle anatomiske deler i orden. Han hadde funnet bladet under madrassen i dukkevogna.