Blåveis-mannen og kapteinen

Lier Asyl, som det het ved åpningen i 1926, hadde på det meste rundt 600 pasienter, og skrekkhistoriene var mange når det gjaldt pasientbehandlingen. Særlig i etterkrigstiden fikk eksperimentene med LSD og lobotomi stor oppmerksomhet i media.

Ingvar Ambjørnsen jobbet som ung pleiemedhjelper ved sykehuset, og det førte til debutromanen «23-salen» i 1981. En opprivende beretning om uverdig behandling av syke mennesker. I dag er bare en liten del av sykehuset i drift, etter helt andre prinsipper. Men bygningene har for dårlig standard, og snart blir hele anlegget trolig jevnet med jorden.

Godt er det, men ikke alle beretninger om pasientbehandlingen ved sykehuset er like dystre. Sent på 50-tallet fikk vi i Fremtidens redaksjon besøk av en liten, elegant herre. Han hadde hvitt velpleiet «flippskjegg», som vi sa den gang, og presenterte seg på myk sørlandsdialekt. Men mannen kom ikke alene.

Med seg hadde han en sykepleier fra Lier Sykehus som kom med en underlig henstilling på tomannshånd med redaksjonssekretæren: Pleieren kunne fortelle at mannen var pasient ved sykehuset. Tidligere sjøkaptein, men etter mange års fravær kom han hjem til Norge og fant eiendommen han mente å eie i fremmede hender. Kampen som fulgte førte ham til Lier Sykehus, og der kjempet han innbitt for at uretten han mente hadde rammet ham skulle bli offentlig kjent.

I et siste forsøk på å roe ham ned ba så sykehuset om han kunne få sitte i Fremtidens redaksjon og skrive sin historie! Vi sa ja, og sjøkapteinen fikk sitte ved et lite skrivebord på kontoret til Reiulf Steen. Han var en snill og hjelpsom ung journalist og tok seg godt av mannen, som imidlertid var til lite bry. Han fikk en svær blokk og vanlig blyant, skrev innbitt og konsentrert, og da arbeidsdagen var over leverte han hele bunken til redaksjonsekretær Elsa Watnebryn. Hilste høflig og dro tilbake til sykehuset.

Vi forsøkte å få mening og sammenheng i hans historie, men det var ikke mulig. Men uretten han følte og sinnet kom ganske tydelig fram. Det underlige var at mannen dukket opp også dagen etter - og da med nistepakke. På ny satt han og skrev hele dagen, men tok seg en liten spisepause da Reiulf hentet kaffe til ham. Slik fortsatte det i mange dager. Det han skrev kom aldri på trykk i avisen, men kapteinen syntes stadig mer fornøyd og avslappet. Vi holdt kontakten med sykehuset som kunne fortelle om stor framgang for pasienten. De takket oss varmt for samarbeidet, men om vår venn kapteinen noen gang ble utskrevet som frisk vet jeg ikke.

Også en annen pasient ved sykehuset vil jeg alltid huske. Vi kalte ham «blåveismannen». En gang hvert år på 1950- og 1960-tallet banket han forsiktig på døra, rev av seg lua straks han var innenfor. Opp av lomma tok han to-tre blåveis­knopper, pakket pent inn i mykt papir. Så spurte han med forventning: Er jeg først i år også? Det var han alltid, gjerne tidlig i mars. Den gang betalte avisen fem eller ti kroner til de første som kom til redaksjonen med vårblomster. Vår mann fra Lier Sykehus bukket dypt, og forsvant stille med et ansikt som tydelig fortalte at dette var hans store dag.

Den unge mannens sykdomshistorie fikk vi aldri høre. Men vår kontaktperson på Lier kunne bekrefte at jakten på den første blåveisen var til stor glede for ham. Tidlig på vinteren dro han opp i åsen bak sykehuset. Der ryddet han vekk dypsnøen, banket til ei lita solvarm grop der blomstene kunne spire. Da tiden nærmet seg var han hver dag på inspeksjon, og når blåveisknoppene var store nok, var det i full fart til avisen.

Ofte skal det lite til for å løfte mennesker ut av en tung hverdag, og bringe litt varme og glede inn i deres liv. I dag ser vi at moderne psykiatri og medmenneskelighet kan utrette nesten undere. Det betyr et bedre og verdigere liv for mange mennesker.

Nå gleder jeg meg bare til at de grå gårdene i Lier blir jevnet med jorden.