Nyheter

Blant norsk rocks største – fredag spiller Leprous på Union Scene

Har større Spotify-strømming enn både CC Cowboys, Madrugada, Motorpsycho og Erlend Ropstad.

Einar Solberg (33) er vokalist og låtskriver i progrock-bandet Leprous, som har flere lyttere i måneden på Spotify enn både CC Cowboys, Madrugada, Motorpsycho og Erlend Ropstad.

Fredag spiller de på Union Scene Drammen – før de legger ut på turné i Latin-Amerika.

Jeg har nå sittet og hørt på det siste albumet deres «Malina» fra 2017, som fikk helt overstrømmende kritikker over hele verden – og det må jeg si jeg skjønner. Likevel har vi hørt fint lite om dere i Norge. Hva skyldes det?

– Vi er nok et av de norske bandene som har minst mediedekning i forhold til størrelsen. Vi er visst Norges 3.-mest streama rockeband eller noe sånt, men har liksom bare aldri fått noen hype her hjemme. Men så prøver vi jo verken å sjokkere eller ha noe slags vilt image da. Vi bare lager musikk – og selger heldigvis bra med billetter i Europa. Vi forholder oss til det musikalske og det scenevisuelle og er litt nøye på hvordan vi kler oss, men ellers er det den musikalske opplevelsen som teller

Som vokalist går du mer eller mindre Thomas Dybdahl en høy gang – bare i røffere innpakning. Når fant du ut at du kunne synge?

– Vi sang en del med mamma som små, men jeg begynte ikke sånn på ordentlig før jeg og en kamerat starta bandet da vi var 15. Da gikk det mer i punk rock og grunge, og vi valgte navnet Leprous fordi vi sikta mest mot death metal. Nå er vi stuck med navnet da – selv om vi har forandret oss veldig mye siden starten. Vokalmessig fikk jeg en del hjelp av mamma i tidligere år, siden hun er sangpedagog. Hun kommer på alle konserter vi holder i nærheten. Også har jeg en bachelor i musikk, men det må jeg si – det er erfaring, konserter og masse øving som virkelig betyr noe.

Hvordan blir låtene deres til?

– Jeg har skrevet det meste sjøl, i hvert fall på de tre siste albumene. Jeg sitter stort sette ved dataen – og arrangerer for alle instrumentene. Så legger jo bandet på sitt etter hvert, men selve grunnskissen legges ofte her. Jeg tror det viktigste er å jobbe – ofte og mye. Det nytter ikke å vente på at inspirasjonen skal falle ned i hodet på deg. Bare du skriver noe, så kan du i hvert fall styre det i en retning, analysere det og forbedre det. Mange sliter med at de tror de må finne opp kruttet i det første skissestadiet, men det er jo veldig sjelden mulig. Det er bedre å ha noe skrevet ned – som man kan jobbe videre på, enn ikke å ha noe – fordi man blir så selvkritisk at det blir helt stopp.

Det beste og det verste ved rockestjernelivet?

–Nå føler vi oss ikke akkurat som stjerner så ofte. Når jeg tenker tilbake har vel det stort sett skjedd når man absolutt ikke hadde grunn til det. For oss har utviklingen uansett gått så vanvittig gradvis, over så mange år, at det er bare noe man er vant med. Men det beste er at jeg får drive med det som er lidenskapen min, og det eneste jeg tror egentlig kan funke for meg. Det er store høyder og travle tider – men også dype daler og veldig stille perioder. Denne dynamikken er både det verste og det beste ved bransjen. Og bra er kanskje det – for folk som jobber med musikk eller kunst er gjerne avhengige av litt ubalanse for å klare å skape.

Hva er ditt forhold til Drammen?

– Vi har ikke spilt der siden 2013, tror jeg. Det jeg forbinder med byen er at den var forferdelig før – og veldig fin nå. Også er Drammen veldig sin egen by – ikke noen forstad til Oslo, selv om det er like ved.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «1984» er kanskje ikke den viktigste boken for meg – men i hvert fall en jeg har lest og likt nylig.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det har jeg lurt litt på i det siste, for lykke er så diffust. Det kan nok være så mangt, men det kommer egentlig innenifra? Det hjelper så lite hva som skjer på utsiden – hvis det ikke er bra på innsiden.

Hvem var din barndomshelt?

– MacGyver.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg er kanskje litt selvsentrert, som de fleste i mitt yrke. Jeg kan irritere meg veldig – når jeg oppdager hvor stor plass jeg kan ta – i en samtale for eksempel.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser enorme mengder godteri og søte ting – og det gjør jeg altfor ofte. Jeg er en utskeier.

Er det noe du angrer på?

– Unødvendige bekymringer.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det ville blitt awkward uansett, så det burde vært med noen av mine nærmeste – kona eller venner liksom.

Mer fra Dagsavisen