Saksofonist Bendik Hofseth.

Bendik Hofseth gleder seg til å spille med lokale artister

– Paolo fikk kreft, og moren min døde, så plata ble en bearbeiding av vanskelige følelser, sier Hofseth om sin siste plate. 17. mai venter noen ganske andre toner.

Lokale nyheter

Hvem: Bendik Hofseth (55), saksofonist og professor ved Universitetet i Agder, spiller på festforestillingen i Drammens Teater 17. mai.

Fikk stjernestatus med soloalbumet «IX» i 1991, og fikk svært god mottakelse for sitt nye album «Atonement» som kom i mars i år.

Du kommer til Drammen 17. mai for en ganske annerledes konsert enn vi er vant til å oppleve deg i, med Kjetil Bjerkestrand, Cecilie Schilling og Rohini Sahajpal og Jai Shankar. Det loves norske sanger og høydepunkter fra pop og klassisk. Hvorfor takket du ja til dette?

– Jeg har samarbeidet med Kjetil mange ganger før, og også med Terje Brun- Pedersen som er primus motor for konserten. Mine bidrag blir sammen med flere av artistene i nye konstellasjoner. Det blir ikke min egen musikk, i stedet skal jeg være en skikkelig potet. Hadde jeg fått flere forespørsler av denne sorten, ville jeg sagt ja oftere!

«IX» kom i 1991, og er på lista over Norges 100 beste album. 25-årsjubileet i 2016 ble markert ved at Christer Falck laget en eksklusiv boks der norske artister spilte dine låter, som ble sluppet under Kongsbergjazzen. Så turnerte du med «gamlebandet» som siden var blitt store stjerner. Fortell om comebacket inn i rampelyset!

– Det var Christer Falck som sto for det, og holdt det lenge skjult for meg. Jeg hadde holdt på i mange år med andre ting, jobbet med opphavsrett og som professor i musikk, og spilt mindre i flere år. Han dyttet meg inn i en mer aktiv musikertilværelse igjen – og det var fint! Jeg er jo over 50 år og ville finne ut hva jeg skulle bli. Nå vil jeg bruke mer tid på det igjen.

Om «Atonement» skrev anmeldere at den «gir «verdensklasse» ny mening» og at du har «entret en ny, høyere divisjon. Atonement trer fram som en neste tiårs videreføring av den arv av world-jazz-pop-rock vi har fått fra Paul Simon og Sting». Hvordan føltes det?

– Utgivelsen ble spesiell fordi den kom midt i en masse turbulens. Paolo (Vinaccia, perkusjonist) fikk kreft, og moren min døde, så plata ble en bearbeiding av vanskelige følelser for alle oss som spilte sammen. Både prosessen og produktet ble veldig ladet og emosjonelt – og det var veldig hyggelig at noe så personlig kunne få slik gjennomslag.

Hvordan har det vært å fortsette og utfordre sin egen legendeplate?

– Sånn tenker jeg ikke – jeg er underveis, og ser framover og ikke bakover. Jeg har fått mine enere og toere, og en del av platene som har fått dårligst kritikk da de kom, har vist seg som de mest bestandige. Jeg kommer akkurat fra en jazzfestival i Montreal, der vi spilte hele «Smilets historie», en av platene som fikk hardest medfart i norsk presse da den kom – det var den de likte best. Jeg har lært mg å ta kritikk med en klype salt. Noen få surmagede kritikker handler mer om mitt omdømme enn om selve musikken, tror jeg.

Hva har vært det morsomste i ditt musikerliv?

– Jeg hadde fine år i USA mens jeg spilte med «Steps ahead», det var lærerikt å jobbe med de beste der borte. Og også en veldig fin tid med indisk tradisjonsmusikk, midt på nittitallet, da jeg spilte mye både der og i Europa. Og var det en periode jeg jobbet i Afrika – jeg føler meg heldig som har blitt eksponert for så mange musikalske kulturer. Så var det jo de tidlige årene i Norge som var mest formative – og jeg ser enda tydeligere nå enn før hvor viktig det var for meg å bli omfavnet av storheter som Jørn Christensen. Jeg har jobbet med folk som var flinkere enn meg hele veien.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det må jeg si var "Brødrene Karamasov" av Dostovjevskij. Har lest den flere ganger, første gang da jeg var 20.

Hvem var din barndomshelt?

– Kevin Keegan.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Potetgull, da kanskje? Ikke heroin.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Det må være for miljøet. Og for at de som skaper verdi, skal få sin del av verdien. Vi lever i en syk, syk kultur der investorer tjener mer enn de som risikerer noe gjennom det de lager.

Er det noe du angrer på?

– Nei, det driver jeg ikke med.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Kofi Annan, kanskje. Jeg var akkurat i Ghana – så vi kunne begynt der.