Arven fra Prøysen

– Det er arven min, dette, jeg har vært med på scenen siden jeg var liten. Folk ringer fremdeles og spør etter hun lille, søte jenta som nå er kunstnerisk leder for Prøysen på Fossesholm.

Ingeborg Amalie Hanssen (28)

Skuespiller/musikalartist

Kunstnerisk leder for Prøysen på Fossesholm som spilles 8.–18. august

Kan du fortelle litt om årets forestilling?

– Denne forestillingen er den nittende i rekka og hat undertittel « … å leve lykkelig med sukker på», tatt ut fra Viser for gærne jinter. Den et lite hint mot drømmer og håp man har som liten, om alt som skal bli så veldig bra. «Du kan bli akkurat hva du vil», får de fleste høre under oppveksten. Men så blir det ikke alltid sånn. Livet skjer, planer og drømmer endres. Det er mye av det forestillingen handler om. Men først og fremst er det jo humor og musikk og dans, i ekte revysjanger.

Hva er tilbakemeldingene dere har fått fra publikum?

– Vi har fått veldige positive tilbakemeldinger i år også. Det er jo alltid en risiko og modernisere noe så tradisjonelt som Prøysen. Men vi prøver så godt vi kan å beholde hjertet i det vi gjør. Vi drar inn dans, tango og irsk dans, og jeg tror folk kommer for å bli overraska og for å oppleve et høyt kunstnerisk nivå på en lokal scene. Vi er så heldige at vi har en kjerne av folk som kommer hvert år, samtidig som nye publikummere også kommer.

Du har vært med siden du var liten, hvordan har den reisen vært?

– Det var faren min, som døde i fjor, som starta Prøysen på Fossesholm. Men egentlig var det mammas idé. Og det lar hun ikke folk glemme, hehe. Hun hadde alltid vært så glad i Prøysen. Foreldrene mine drev Prøysen på Fossesholm i 14 år, og da tok jeg over. Det er arven min, dette, jeg har vært med på scenen siden jeg var liten. Folk ringer fremdeles og spør etter hun lille, søte jenta.

Ditt eget forhold til Prøysen?

– Jeg sto på scenen første gang to år gammel. Så Prøysen har vært en veldig naturlig del av livet mitt. Og jeg lærte tidlig å se inn i det dype–hva han egentlig skriver om. Min far var veldig opptatt av, og stolt av sin arbeiderklassebakgrunn, og det er litt av kjernen i Prøysen. Og måten han skriver om kvinner er så bra, og forut for sin tid. Prøysen viser i tekstene sine at han hadde en forståelse for samfunnet.

Hva er din bakgrunn, og har du en «vanlig» jobb ved siden av?

– Min vanlige jobb er å være sangpedagog og dirigent. Jeg har sangstudio i Krokstadelva i stua til min mor, planen er å skaffe meg et studio, men jeg har ikke kommet dit enda. Jeg jobber dessuten mot et album i vise-sjanger, med mine egne sanger og noen komponert av faren min. Jeg gikk på Røyken vgs. på musikkteaterlinjen, på Bårdarakademiet og har MA fra Guildford School of Acting i England. Har tidligere spilt Martha i Spring Awakening og Titania i En midtsommernatts drøm på Blenheim Shakespeare Festival i Oxford og mye annet. De to siste årene har jeg tatt over etter min far som dirigent for showkoret Samklang, i tillegg til jobben som sangpedagog. Jeg jobber også som regissør og koreograf.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg er glad i krim, spesielt Nesbøs Harry Hole, men mine største møter med litteraturen har vært gjennom manusbøker; Shakespeare, Ibsen og Strindberg. Og Den hemmelighetsfulle øya av Jules Vernes.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg ble mobba i oppveksten, og sleit lenge med å føle meg lykkelig, men det ene stedet hvor jeg alltid kan være meg selv, har vært på og bak scenen. Den største lykkefølelsen er å få noen til å le eller gråte – de spesielle øyeblikkene som gir noe til publikum.

Hvem er din barndomshelt?

– Pappa og mamma!

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg har en lei tendens til å ta alt inn på meg, og det blir litt slitsomt. Skulle gjerne gitt litt mer blaffen.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Setter på en hel serie og ser hele av gangen, gjerne med mye godteri.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– For rettferdighet! Man har et ansvar, her som vi er så privilegerte, for å si fra for dem som ikke kan.

Er det noe du angrer på?

– Jeg kan fortsatt huske hva jeg sa av dumme ting for 14 år siden, og har lett for å angre på ting. Men har kommet fram til at alt jeg har gjort og sagt, har ført meg til det livet jeg har. Det er en del av reisen og utdannelsen på en måte. Det eneste man til slutt angrer på, når alt kommer til alt, er det man IKKE gjorde.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Jeg skulle jo likt å tilbringe tid med Prøysen, da. Og å få bekrefta måten jeg har tolka ham på, han er mitt førstevalg. Men jeg hadde ikke kasta ut Benedict Cumberbatch heller.