Arbeidsuke med sjokk og sjarm

ELISABETH HELGELAND WOLD

Vinteren 1981: Vi hørte på Den du veit og Svake mennesker, Funkytown og Upside Down. Vi gikk i åttende klasse på Fjellheim og skulle snart fylle 15. Vi var bekymringsløse, nysgjerrige og fornøyde med tilværelsen. Innsatsen besto i å gjøre det ok på skolen, pliktene var å skrelle poteter to ganger i uka og å støvsuge. Det meste handlet om fornøyelser, venninner, sminke, musikk og gutter. I den rekkefølgen. Og ingen av oss hadde noen gang gjort et stykke lønnet arbeid, hvis en ser bort fra 20 kroner i ukelønn for potetskrellingen og skralt husarbeid. Jobbing tilhørte de voksne, milevis unna vår verden. Men så kom arbeidsuka.

Disse fem dagene vi hadde hørt så mye om, hvor vi skulle få prøve oss i arbeidslivet. Vi som hadde eldre søsken var kanskje et hakk mer forberedt enn de andre. Søsteren min hadde stått i platebutikken Fona i CK-bygget på Strømsø, hun hadde valgt klokt, med hodet og hjertet – hun fikk både butikkerfaring og høre på musikk. Så var det meg. Jeg hadde virkelig ingen aning, arbeidslivet hørtes uansett forferdelig ut. Så alvorlig og så voksent, og sikkert en haug med regler og mye slit. Anja og jeg bestemte oss i alle fall for at vi ville være sammen på en arbeidsplass, og vi ønsket oss et sted hvor vi kunne ha det gøy eller kanskje spise noe? I alle fall ikke sted hvor det var slitsom eller vanskelig å være. Lærerne satt muligens kaffen i halsen da listene ble samlet inn, eller kanskje de fikk en god latter. Anjas og min felles ønskeliste lød som følger:

1. Vinmonopolet

2. Aass Bryggeri

3. Bøhms bakeri

I vårt førstevalg lå nok et ønske om å sjokkere, i det andre tenkte vi oss å sitte på kontoret til faren til kameraten vår, og drikke cola. Han var dessuten så hyggelig. Og vårt tredje valg var nokså innlysende, vi var jo glad i kaker. Det ble Bøhm.

Vi hadde ikke tenkt på at bakere startet sin arbeidsdag mens andre nettopp hadde gått i seng, så vi var selvsagt lykkelige over at vi fikk starte klokka sju, som var tidlig nok for to 8.-klassinger. Vi hadde fast treffsted ved Grette, i krysset der Løkkebergveien og Tord Pedersens gate møtes, klokka 06.30. Selv om ikke ambisjonene var nevneverdig høye, var vi selvsagt spente. Vi ble godt tatt imot på bakeriet, som lå i Nedre Torggate 15-17, vi skulle være i konditoriet som lå lengst inne i bakgården. Det var skummelt og spennende på en gang.

Jeg husker spesielt de enorme miksmasterne som sto på gulvet, en ganske annen dimensjon enn den vi hadde hjemme på benken i Toppenhaugveien. Sukkerbrød var noe av det første vi skulle hjelpe til med. Det gikk i bøtter som mål, ei bøtte egg og to bøtter sukker. Vår første arbeidsoppgave besto i å kakke egg. Vi greide jo dét, men ikke med én hånd og med begge hender samtidig. Vi ble også sendt ned i kjelleren for å hente mandelmasse til fyrstekaker og vi fikk lage marsipanroser, men det var i slutten av uka. Det hendte også at vi bare så på, skravla med de hyggelige folkene som jobbet der. Det var gøy å se hvordan de kastet mel utover på bakebordet, sånn proft og spesielt. Siste dagen fikk vi vår egen ferdige marsipankake til å ta med hjem, som vi pyntet helt selv. Det er vel heller tvilsomt at kakene så innbydende ut, men den gled ned hjemme hos oss. Hos min venninne var de mer skeptiske.

Inne i bakeriet runget lyden fra en liten melstøvet reiseradio, hvor NRK P1s formiddagsprogram kunne høres om ikke duren fra miksmasteren overdøvet. Finn Kalvik skulle til den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix, og hans Aldri i livet ble spilt minst fem ganger om dagen. At stakkars Kalvik ble ydmyket med en sisteplass i finalen og at England att på til trodde Norge bevisst gikk inn for å få null poeng, gjorde ikke sangen noe dårligere. Fremdeles er jeg rett tilbake i Bøhms lokaler når jeg hører den, og den gir gode minner fra min tid som baker, eller i det minste en etter hvert, velvillig assistent. For uka ble fin, den.

I lunsjpausene løp vi bort til Bøhms utsalg på Bragernes torg, for å se på marsipankakene vi hadde pyntet, vi hadde fått legge en valnøtt ytterst på hvert kakestykke. Damen bak disken smilte vennlig da vi fortalte at vi hadde arbeidsuke på bakeriet, og at det var VI som hadde lagt på valnøttene denne dagen – bare for et par timer siden. Og da vi så varebilene fra Bøhm som kjørte ut fra bakeriet, til byens mange utsalgssteder, visste vi at inne i der, der ligger kakestykker som VI har pyntet.

Vi ble stadig minnet på av våre baker-kolleger at vi bare måtte spise kaker, og ble glade over nettopp en slik beskjed. Så litt eplekjekke og varme i trøya, dag to, hadde min venninne mannet seg opp til å ta en Berlinerbolle fra et brett som sto på en tralle … HEI DU! DU MÅ DU IKKE RØRE BERLINERBOLLENE, DE ER TALT OPP OG SKAL UT I BUTIKKENE!!!!!

Fadesen var et faktum, likeså ydmykelsen og den vanvittig flaue følelsen. Vi kjente oss som lovbrytere, og gikk med bøyd hodet ut fra bakeriet og listet oss opp på pauserommet. Ingen av oss glemmer den episoden, selv om Berlinerboller ble en stor favoritt, som vi flere ganger senere dro til Oslo, til Ritz konditori, for å fortære.

Direktør Opsahl var programforpliktet til å ta den seriøse praten med elever som hadde arbeidsuka i bakeriet hos Gustav Bøhm & Søn. Opsahl var veldig hyggelig, og ble kanskje en smule forundret da vi blankt avslo en utdanning og et yrke videre innen bransjen som vi denne uka var en del av. Bakere? Vi?

Aldri i livet.