Alt vi ellers tar for gitt

Da vi ble bedre, reiste far en stige til loftsvinduet og gikk i dekning. Vi klatret ned i hagen, jeg husker ennå følelsen av bris i håret, varm sol på bar hud, lukt av syrin. Følelser jeg før tok for gitt og overså.

Av Petter Fergestad, spaltist i Dagsavisen Fremtiden

Jeg regner med at dere ikke trenger enda flere begredelige nyheter om karantene og nedgangstid som følge av koronaviruset. Jeg har satt meg fore å peke på positive sider. Først noen fakta, så vi vet hvor vi står.

Blant land av noen størrelse (der statistikken gir mening) har Norge i skrivende stund fjerdeplass på koronatoppen. Bare Italia, Sveits og Spania har flere smittede per hode.

Helseministeren sier vi ligger så høyt fordi vi tester flere enn andre land, og relativt sett stemmer det. En annen mulig årsak er at vi er så rike og klimatisk utfordret at vi reiser mer enn andre. Jo større kontaktnett, jo større anledning til å bli smittet. Kanskje vil reisemønsteret endre seg etter dette.

Kona og jeg har også reist, og er i karantene. Karantenen vekker minner, jeg har vært med på slikt før. Da jeg var seks år, fikk søsteren min (20) og jeg skarlagensfeber. På den tida var dødeligheten bortimot ti ganger så høy som for koronaen. Vi ble isolert på et rom i andre etasje hjemme, mat ble satt utenfor døra, og resulterende avfallsprodukter ble levert ut samme vei. Isolasjonen brakte oss på alle måter nærmere hverandre. Søsteren min lærte meg datidens viseskatt. Noen som husker Gerd og Otto? Søster/Gerd: «Og så vil jeg ha en ridehest, det må du forstå.» Jeg/Otto: «Ja, det skal du sikkert få, jaa.»

Krevende dame, raus mann.

Da vi ble bedre, reiste far en stige til loftsvinduet og gikk i dekning. Vi klatret ned i hagen, jeg husker ennå følelsen av bris i håret, varm sol på bar hud, lukt av syrin. Følelser jeg før tok for gitt og overså. Etter noen minutter i paradis returnerte vi forfrisket til vår opphøyde isolasjon.

Dagens karantene byr på en tilsvarende mulighet til å revurdere verdier og gjenoppdage de små ting. Gerd må finne alternativer til ridehest. Vi ser flere steder endret atferd. Folk synger og klapper på balkongene i Italia. På Mallorca synger og danser politi i gatene. En gammel dame på Tenerife står hver morgen på balkongen og slår med en pinne på en liten messingskål. Hun løfter skålen og sender sprø, klare toner opp mot himmelen. Kanskje gjør de inntrykk der oppe. Hymnen hennes er medisin for sjelen.

Det er rimelig at de negative konsekvensene av pandemien får mye oppmerksomhet. Men la oss ikke gjøre den verre enn nødvendig, all endring byr også på muligheter. For eksempel får vi nå en gylden anledning til å praktisere positiv tenkning. Forskning har vist at positive tanker produserer stoffer i hjernen som gjør oss gladere, reduserer stress og dermed gjør oss mer motstandsdyktige. I et forsøk ble folk bevisst smittet med influensavirus. De med positive tanker var mindre tilbøyelige til å bli syke, de med negative tanker var tre ganger så tilbøyelige til å få luftveisproblemer.

Karantene er spesielt utfordrende for dem som allerede har det vanskelig. Enslige blir enda mer alene med sine tanker, og familieforhold blir satt på prøve.

Men det er også en anledning til å gjenoppdage de små ting. Lukten av stekt bacon, et barn som ler, samholdet i møte en ytre fiende. Gleden over det øker produksjonen av hjernemedisin og styrker immunforsvaret.

Pandemien har potensial til å endre både den enkelte og hele samfunn. For eksempel tar vi gjerne vårt demokrati og uenigheten mellom politiske partier som en selvfølge, men nå ser vi at politikerne faktisk samarbeider når det virkelig gjelder. Kanskje er ikke forskjellene mellom dem så store som de i gode tider vil ha det til? Det er ikke utenkelig at pandemien vil gi støtet til mindre polarisering i det politiske landskapet (det er lov å håpe), at det blir mer samarbeid og mindre glorifisering av egne ideologier og angrep på de andres. Kanskje vi ikke trenger alle partiene, kanskje fins det mindre polariserende måter å organisere styrende organer på?

Vi har tradisjonelt stor tillit til myndighetene. Nå blir tilliten utfordret. Om den blir styrket eller svekket, kommer an på konsekvensene av pandemien. Hvor mange som dør, hvor mange som mister jobbene sine, hvor store økonomiske konsekvenser det blir, hvor fort vi reiser oss. Nå, i stridens hete, kan det virke som om tilliten er dalende, det er påfallende mange viruseksperter blant oss. Og de etterlyser generelt bruk av mer udemokratiske midler. Det er en tid for alt, en tid for å bryne ideologier, en tid for samhandling.

Angrepet på våre samfunnsverdier 22. juli sveiset oss sammen og lærte oss å møte hat med kjærlighet. Viruset er en lignende form for angrep, det utfordrer vår evne til lojalt å stå sammen mot en ytre fiende. Jeg tror også dette angrepet bringer fram det beste i oss. Spørsmålet er om det vil vare.

Fellesskapsfølelsen i tida etter 22. juli varte ikke så lenge. Kanskje gjør den det denne gangen. Eller neste gang. Det kan være slik evolusjonen opererer, vi får nye prøvelser til vi har lært leksen vår og kan gå videre som bedre mennesker. Mer egnet til å løfte menneskeheten videre og skape en bedre framtid. Vi er inne i en krevende tid, men:

«This too shall pass».

Fremtiden har aldri vært mer spennende.