Kultur

Kunstanmeldelse: Signe Marie Andersen lager bilder som tåler øyets slitasje

Det finnes stille kroker – også midt i et kaotisk gatebilde. Et knippe kunstnere viser at kunsten har mange innganger.

Dette er en leder. En leder er en kommentar som gir uttrykk for avisens meninger og holdninger.

KUNST

Signe Marie Andersen

Buskerud Kunstsenter, Drammen, til 13. september’

Diverse kunstnere

«August»

Galleri Brandstrup, Oslo, til 12. september

DRAMMEN/OSLO (Dagsavisen): Iscenesettelsen som kunstnerisk praksis fikk et betydelig oppsving med postmodernismen. Etter noen år ute i kulden er denne måten å forme kunsten på tilbake med ny aktualitet. Etter utdannelsen i fotografi ved Kunsthøgskolen i Bergen har Signe Marie Andersen (født 1968) vært en av våre fremste utøvere i denne sjangeren. Hun har utviklet sin praksis til perfeksjon. Hennes utstilling i Drammen inneholder noen overraskelser. Men i likhet med utstillingen hun hadde i Galleri Riis i fjor, viser utstillingen i Buskerud Kunstsenter at hun har et skarpt blikk for de subtile detaljene. Opp mot Andersens stillferdige og iscenesatte observasjoner står et knippe kvinnelige kunstnere hos Galleri Brandstrup i Oslo. Her finner vi bredden.

Les også: – Jeg har vært alt for opptatt av hva folk har ment om meg

Iscenesettelse som prinsipp har vært en forutsetning for det meste av kunstnerisk virksomhet i flere århundrer. Tenk bare på Rembrandts «Nattevakten», som er en konstruert gjengivelse av en iscenesatt virkelighet. Med postmodernismen på 1980-tallet ble mulighetene tydeligere uttalt og resultatene fikk et mer eksplisitt, teatralt grep. At iscenesettelse kan være risikabelt ser vi med eksempelet fra Kunsthøyskolen i Oslo, der en gruppe studenter har stilt kritiske spørsmål rundt den italienske performancekunstneren og fotografen Vanessa Beecrofts verk «vb. 48 721». Med dagens identitetspolitiske klima synes det opplagt at enkelte glemmer å ta verkets historiske kontekst med i vurderingen før de krever det fjernet.

Den type innvendinger er det liten fare for at Signe Marie Andersens bilder vil bli utsatt for. I motsetning til Beecrofts verk er Andersens bilder fylt av stillferdige handlinger og subtile antydninger. De er mer stemningsskildringer enn politiske påstander. På sitt beste skaper hun forbindelseslinjer til Johannes Vermeer og Edward Hopper.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Signe Marie Andersen: «J’existe» (2017). Foto: Signe Marie Andersen

Signe Marie Andersen: «J’existe» (2017). Foto: Signe Marie Andersen

Les også: Ustemt klokke for en ny tid

Overraskelsen består i en gruppe gatebilder der mennesker hun har møtt ulike steder i verden er fotografert med forskjellige veggmalerier som bakgrunn. I motsetning til de bildene Andersen er mest kjent for, har disse en mer nonchalant karakter. Mer enn å fremstå som nøye planlagt og presist observert, bærer disse bildene preg av å være raske observasjoner. Hun presenterer også to skulpturer som mest må sees som interessante formeksperimenter.

Iscenesettelse er ikke fullt så fremtredende i Galleri Brandstrups gruppeutstilling «August». Den viser et internasjonalt lag med Marina Abramović, Diana Al-Hadid, Paola Angelini, Amalie Jacobsen, Lotte Konow Lund, Janaina Tschäpe, Ane Djuvan Vinje og Marit Victoria Wulff Andreassen. I tillegg til «August» viser Brandstrup denne helgen en kombinert utstilling og performance med Anna Daniell og Apichaya Wanthiang i sidegalleriet. Både Abramović og Angelini har et bevisst forhold til iscenesettelse.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Paola Angelinis maleri «La sala dei giganti» er verdt å se hos Galleri Brandstrup. Foto: Paola Angelini/Galleri Brandstrup

Paola Angelinis maleri «La sala dei giganti» er verdt å se hos Galleri Brandstrup. Foto: Paola Angelini/Galleri Brandstrup

Les også: Musikal går fra børs til katedral

Ikke minst er italienske Paola Angelinis malerier besnærende fortellinger om historisk storhet og fargesterkt forfall. Ved å trekke på kunsthistoriske forbilder med klare referanser til «Sala dei Giganti» i Palazzo Te i Mantova, skaper hun et billedrom som publikum kan dikte videre på.

Poenget med å ta med Brandstrups utstilling er at samtlige kunstnere er kvinner. Den kortvarige presentasjonen av Anna Daniell og Apichaya Wanthiang 28.–30. august er kommet i stand som en del av kunstmessen Chart. Den skulle normalt vært arrangert i København. På grunn av koronaen er messen desentralisert til de nordiske hovedstedene og de respektive galleriene. I tillegg til Brandstrup deltar Galleri Golsa og OSL contemporary i Oslo. I tillegg har Chart bestemt seg for at messen bare skal vise kvinnelige kunstnere. I våre dager kan det synes som et opplagt grep. Men det er fortsatt slik at kvinnelige kunstnere selger for lavere priser enn menn, at de selger færre verk enn menn, og at de er underrepresentert i de kommersielle galleriene. Da er det grunn til å sette kryss i taket for Charts initiativ.

Signe Marie Andersen er et eksempel på de faktorene jeg listet opp. Etter et langvarig samarbeid med Galleri Riis har hun fortsatt overkommelige priser. Hun har et solid omdømme i kunstlivets indre krets, men hun er langt fra et kjent navn blant et større publikum. Men i likhet med kunstnerne hos Galleri Brandstrup holder hun høy kvalitet og lager bilder som tåler øyets slitasje. Det gjør et besøk pål Elvebredden i Drammen til en givende tur.

Mer fra: Kultur