– Ikke alle er enig i at jeg er en sjarmerende mann

Jo eldre Bjørn Eidsvåg blir, desto tydeligere merker han forskjellen på seg selv som artist og som privatperson.

Hvem: Bjørn Eidsvåg (66)

Hva: Musiker og artist

Hvorfor: Ringreven i bransjen pleier å spille for fulle konsertlokaler. Det skal han også på Union scene i Drammen 28. august. Eller, fullt blir lokalet selvsagt ikke, men utsolgt er det.

 

Hvordan har sommeren vært med konserter rundt om?

– Fantastisk, det har vært veldig deilig å komme på jobb igjen. Vi mista jo alle 35 konsertene, og da blir man jo ganske fortvila. Sigvart (Dagsland red. anm.) og jeg hadde 15 konserter igjen blant annet. Men så snudde vi oss og la opp ny løype, vi kneip igjen på utgiftsposter og fikk på plass 25 konserter. Og det har vært så gøy.

 

Denne turnéen har blitt et substitutt?

– Ja, men et godt substitutt. Det er en energi i bandet og i meg sjøl, tør jeg å si. Jeg har hatt strømmekonserter også, men det var ikke så gøy, fordi publikum betyr så mye.  

 

Noen konserter er du alene, men andre har du med band, hva vil du si er den største forskjellen?

– Hvis du hører meg med band får du en langt større musikalsk opplevelse. Jeg er ingen gitarist, så jeg kompenserer med å fortelle historier og inviterer folk inn på solokonsertene. Noen liker det også, mens andre liker å kjenne på dansefoten og gi seg hen til deilig musikk, og da må du ha band.

 

Du har holdt på i denne bransjen i mange tiår og har i alle disse årene solgt ut konsertene, hvordan har du klart det, hva er hemmeligheten?

– Tror ikke det er noe hemmelighet, men at jeg har turnert i mange år og spiller i alle slags format, med stort og lite band, og solo, og jeg synger på norsk har nok en betydning. Jeg tror folk identifiserer seg med tekstene, og at det betyr noe. Folk kommer for å høre for eksempel «Skyfri himmel», som har fått en plass i folks hjerte, og da får de høre den.

Du skal spille i bakgården på Union i Drammen i slutten august, blir det litt som å spille på din gamle hjemmebane?

– Ja, det er som å komme litt hjem, jeg har fremdeles et godt forhold til Drammen og Lier, og hadde mange flotte år der. Jeg gleder meg til å komme tilbake og håper folk husker på en meter.

Du er kjent for å være en veldig hyggelig mann også utenfor scenen, hvordan balanserer du å være artisten Eidsvåg og menigmann, eller er det ingen forskjell på de to?

– Jo, det er forskjell, og jeg merker det jo eldre jeg blir. Det blir dessverre litt sånn at jeg spiller litt den der rollen, og ikke alle er enig i at jeg er en sjarmerende mann, noen ser de litt mørkere sidene også.  Jeg må ha tid aleine hvor jeg ikke ser folk på en stund. Da kommer jeg til meg sjøl. Ellers blir det litt at jeg oppfører meg deretter.

 

Jeg hørte på P2s serie «To i Campingstolen», med deg og Odd Nordstoga fra hytta di på Geilo, og du sa blant annet noe om at trubadurene er særlig viktige nå for tida, at jobben din er viktig, kan du utdype dette for Dagsavisens lesere?

– Jeg har jobba i psykiatrien i åtte år, og vi hadde noen allsanggrupper hvor jeg så hvor viktig og stor sangenes kraft var. Om vi ikke kunne samtale med en pasient av ulike grunner, så kunne vi synge og så lysna det opp i ansiktet. Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra folk om at sangene mine betyr mye for folk, «Eg ser» har trøsta og kanskje gitt litt større selvinnsikt. Sangens oppgave er å få oss til å danse og le og gråte, og å være gode med hverandre. Det er ikke mitt talent som er avgjørende, men jeg står i en trubadurtradisjon, og sangen er viktigere enn alle som skriver og komponerer den.

Hva gjør du for å lade batteriene?

– Da er jeg i Skurdalen på hytta og går tur, leser, hører på musikk og ser filmer og serier. Og så er jeg usedvanlig heldig som har barnebarn. Det høres ut som en floskel, men det er så livgivende. Og at jeg kan være sammen med dem så lenge vi deler energi, og når jeg blir en sur drittsekk kan jeg bare gå. Det er forskjellen fra tiden med egne småbarn. Jeg lager forresten en sang om dette til den nye plata mi.

Hva gjør deg lykkelig?

– God musikk og gode fortellinger.

 

Hvem er din barndomshelt?

– Jesus.

 

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Småligheten i meg som iblant dukker opp, som drives av misunnelse og sinne. I koronatida tar jeg meg sammen hver dag, jeg leiter liksom etter syndebukker og noen å filleriste. Det kommer frem når vi ikke er trygge, jeg kommer i en angrepssituajon jeg ikke liker å være i.

 

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg skeier ut hele tida, i den forstand at jeg er så fordervet av en belønningstanke. Jeg feirer litt hver dag, for hver sang jeg har laga tar meg en liten fest, jeg drikker meg ikke fra sans og samling – lenger – men jeg koser meg.

 

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Akkurat nå er det miljøsaken som er mest påtrengende. Så en stille demonstrasjon der vi minner hverandre på at vi må løfte i flokk. Jeg er jo ikke lenger så fly forbanna som da jeg var ung og gikk i demonstrasjoner, det sitter lenger inne nå, fakta er ikke bare fakta.

 

Er det noe du angrer på?

– Mange ting.

 

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Jeg kunne tenke meg Bob Dylan, men er jo litt tvilende til om han hadde sagt noe. Men å høre på hva han har tenkt opp igjennom åra hadde vært fint, han er jo liksom helten i min sjanger. Eller akkurat nå, med helseminister Bent Høye, og høre mer på hva han tenker.