Kultur

Fra ruiner til publikumssuksess: – Før vi startet opp, sto det kun én linje om Blaafarveværket i leksikon

I over 50 år har den energiske kvinnen styrt og stelt på museet som ble hennes og ektemannens livsverk. Nå har Tone Sinding Steinsvik passert 80 år, og er klar for sesongåpning på Blaafarveværket.

Blaafarveværket

– Og jeg er her enda! Tone ler hjertelig og slår ut med armene i kjent stil. De fleste er på fornavn med henne, mens andre igjen har kalt henne Madame Modum, og det med rette. Hun har satt den lille bygda på kartet, og tusenvis av mennesker fra fjern og nær legger turen innom Åmot og Blaafarveværket hver eneste sommer.

Tidligere styreleder for Blaafarveværket Åse Kleveland sa det så treffende på åpningen i 2017: «Reisen hit spiller en rolle, man beveger seg gjennom det lysegrønne mai-landskapet, selv om noen av oss blir svimeslått av pollen. Men størst av alt er likevel; hva får vi se i år?»

Og akkurat sånn er det. Naturen, landskapet og våren skaper forventninger når man er på vei til Blaafarveværket, for å oppleve industrisamfunnet fra 1700-tallet og for å se praktfull kunst.

Og det er Tone som på mange måter, ja kanskje alle, er hovedpersonen i alt dette. 80-åringen er både kunstnerisk og administrativ direktør.

I år er det dessuten to jubileer å markere på Blaafarveværket: Det er det 250 år siden Ole Witloch oppdaget koboltforekomstene ved Skuterud. Oppdagelsen som i 1772 dannet grunnlaget for 122 år med blåfargeverksdrift i Modum.

Det andre viktige jubileet: 200 års jubileum på Nyfossum, det er 200 år siden verkets storhetstid begynte. Nyfossums arkitekt og første eier, den tyske kjemikeren Friedrich Roscher, var en av de sentrale personene, da han ble headhuntet til stillingen som «hyttemester», altså kjemisk sjef på Blaafarveværket.

Men tilbake til kunsten.

Blaafarveværket

Entusiasme og dobbeltsyn

Årets utstilling har allerede hengt på veggene i et par uker, og lørdag 21. mai er det klart for utstillingsåpning for 45. gang. Dagsavisen Fremtiden får være med på den aller første gjennomgangen av utstillingen, godt veiledet og forklart av kuratorene Sandra Lorentzen og Sverre Følstad.

– Og jeg skal få være med dere, jeg har ikke sett utstillingen enda, stemmer Tone Sinding Steinsvik i.

For anledningen med en lapp over venstre øye.

– Jeg fikk plutselig dobbeltsyn og da må jeg gå med denne, jeg lette etter en sjørøverlapp, men det fant jeg ikke!

Latteren sitter løst, og at hun nå er litt svekket, legger ingen demper på verken humør eller entusiasme. Når undertegnede skal ta nærbilder, river madamen like godt av hele lappen.

– Jeg kan bare sette den på igjen etterpå!

Årets utstilling heter «Mellom to verdener – Mystikk og myter i norsk kunst 1850 – 1950», med motiver av 38 norske kunstnere, som understreker forestillingen om at det finnes mer mellom himmel og jord enn det som kan måles og veies. Den er som vanlig kuratert av Sandra Lorentzen og Sverre Følstad.

Tone Sinding Steinsvik overlot kunstarenaen til de to i 2015, men om hun har klart å holde seg helt unna er likevel noe usikkert. Det sies at hun har en hånd på det meste som skjer på Blaafarveværket.

Blaafarveværket

Mellom to verdener

«Mellom to verdener» handler om menneskets fantasi og sterke fortellertradisjon, og hvordan flere norske kunstnere gjennom tidene har visualisert mytiske vesener.

– Fra midten av 1800-tallet ble det en stor interesse for folkeeventyr og mytologi og den åndelige verden blant norske kunstnere, forteller Sandra Lorentzen.

Utstillingen inneholder alle de kjente norske gullaldernavnene, men en del av verkene er kanskje ikke like kjent. Vi møter Nøkken og Huldra, i alle fall spor etter henne, i Theodor Kittelsens enorme verk fra 1908. Vi ser troll og havfruer, natur, mystikk og overtro.

Vi ser Erik Werenskiolds tre prinsesser, Christian Skredsviks Havfrua fra 1903 og Gustav Wenzels to store malerier, Fossegrimen og Huldrens buferdsnatt, begge fra 1895. Under en utstilling samme år på Blomqvist kunne man lese i Dagbladet om Wenzels utstilling: «…han er endog en Smule smittet av vore Dagers Hang til det mystiske.»

Utstillingen består av 89 verk, halvparten er lånt fra offentlige virksomheter, mens den andre halvparten er i privat eie.

Tone Sinding Steinsvik er spent på hva som venter henne, hva får vi se i år?

Alle tre er opptatt av å lage gode opplevelser for publikum. Og på vandringen gjennom utstillingsrommene er det tydelig at Tone er svært tilfreds med hva de to kuratorene har fått til.

– Ja! Flott! Dette var strålende!

Bare av og til kommer hun med innspill om Nøkken og Huldra og alle de andre som ligger hennes hjerte så nært.

Blaafarveværket

Jakten på skattene

– Når man leter etter noe som man ikke helt vet hva er, så må man se på mye kunst. Da står vi overfor tusenvis av mulige verk og veldig mange forskjellige kunstnere som vi må sjekke ut, forteller Sverre Følstad om jakten på årets kunstskatter.

I et av utstillingsrommene henger store vevde bilder av Gerhard Munthe, med mytologi, fantasi og tradisjon.

– Det er ikke lett å ta til seg teppekunst, men her står det fint opp mot Peter Nicolai Arbos store, dramatiske bilde Åsgårdsreia fra 1868, sier Tone Sinding Steinsvik. Åsgårdsreia kunne fare over himmelen, som oftest om kvelden i desember.

Også Theodor Kittelsens store bilde «Da Huldra forsvant» fra 1908 har en spennende historie.

– Vi visste veldig lite om dette bildet. Det er et hovedverk som det bare er gjort et lite notat ved, to bokstaver og to tall, forklarer Sverre Følstad om bildet som rager i utstillingen.

– Bildet er laget til eventyr vi ikke har lest, og det inneholder mer av det vi faktisk ikke ser.

Sannsynligheten for at man ved en tilfeldighet dumper over et hovedverk av Kittelsen, som i prinsippet kan befinne seg hvor som helst i verden, er liten. Men det er alltid noen som vet noe som man selv ikke vet, og det var til hjelp for oss denne gangen, forteller han videre.

Vi vandrer videre.

– Veldig mange kunstnere har malt havfruer, det var det motivet vi fant mest av, sier Sandra Lorentzen og fortsetter:

– Var det fordi det var flest menn som var kunstnere, og som naturlig nok gjerne ville male havfruer? Eller kan det ha sammenheng med en økende interesse for den erotiske kvinneskikkelsen: Femme fatale?

Etter en grundig omvisning i en eventyrlig kunstverden er det klar tale fra en begeistret Tone Sinding Steinsvik:

– Dere har fått det til, Sandra og Sverre, roser hun sine medarbeidere.

Og medarbeiderne er viktig for henne – direktøren hyller gjerne og lett staben på Blaafarveværket.

– Vi er en grunnstamme av voksne og så har vi de energiske unge, det gir en gjensidig respekt og en god balanse, slik at publikum her på Blaafarveværket skal få de beste opplevelsene av kunst, natur og kultur.

Blaafarveværket

Hyllet fra fjern og nær

Blaafarveværkets moderne historie startet i 1968 da ekteparet Tone og Kjell Steinsvik (1933–2000) etablerte Stiftelsen Modums Blaafarveværk. Blaafarveværket forteller en enestående historie, om utviklingen av en industri som forsynte verden med 80 prosent av all kobolt, om folkene som levde der og om hele industrisamfunnet.

De to kom til en bygningsmasse i ruiner, som de med engasjement og beinhard jobbing klarte å redde og sette i stand, under både kritikk og motstand, til det vi i dag kjenner som et av landets 10 mest besøkte museer.

Tone Sinding Steinsviks engasjement, iherdig innsats og gjennomføringsevne blir hyllet, og både politikere og næringslivsfolk involveres når Blaafarveværket har planer for stedet.

For eksempel fikk fylkesordfører Roger Ryberg fram latter i salen, under åpningen i 2019:

«Det er ikke gratis å hilse på Tone, sa han, og la til at Buskerud fylkeskommune er en meget stolt støttespiller til Blaafarveværket».

I 2018 sa daværende statsminister Erna Solberg under åpningen: «Med en tett statsministerkalender kan jeg ikke love at jeg kan klippe snor hver gang dere åpner noe nytt, for det føles faktisk som om Blaafarveværket har en overraskelse på lur hvert eneste år».

Blaafarveværket fikk egen post på statsbudsjettet, under Jagland-regjeringen med Åse Kleveland som kulturminister. Men kun 60 prosent er støttet offentlig, resten klarer de selv, forteller Tone Sinding Steinsvik.

blaafarveværket

– Gjenbruk!

Direktøren brenner for gjenbruk. Og det gjelder ordets videste betydning og omfatter alt fra bygninger til duker og planter.

– Kjell kjøpte mellom 400 og 600 klappstoler på 70-tallet, og det er de samme stolene vi sitter på nå.

Og dukene lever også lenge her på Blaafarveværket, de store blir sydd om og gjort mindre når de bærer preg av slitasje, til slutt ender de som vaskekluter, og da har de gått gjennom alle stadier av størrelser, forteller Tone som også selv syr tøfler til Nyfossum av gamle gjenbrukstekstiler.

Hun forteller at det har blitt en kultur ved Blaafarveværket å vite at: Dette MÅ vi ta vare på!

– Jeg orker ikke bruke ordet bærekraft, jeg sier gjenbruk!

Tone Sinding Steinsvik

Viet én linje i leksikon

Tone Sinding Steinsvik ble personlig kåret til vinner av EUs Kulturminnepris/Europa Nostra Award 2018, den høyeste utmerkelse innen sitt felt i Europa, og hun har mottatt en haug med priser, hedersbevisninger og utmerkelser.

Du må jo være så stolt av alt du har fått til her?

– Jo da, jeg er det, Tone drar litt på det og smiler forsiktig.

– Men du skjønner, jeg tenker ikke helt sånn. Jeg tenker hele tiden fremover, vi må videre, sier hun og fortsetter;

– Og det jeg kan si, er at før vi startet opp, så sto det kun én linje om Blaafarveværket i leksikon. Nå står det betraktelig mer, og det har kommet ut bøker om Blaafarveværket, den nyeste har til og med blitt kjøpt inn av Kulturrådet og skal bli å finne ved alle landets biblioteker.

– Tenk på det!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Hovedutstillinger på Blaafarveværket gjennom tidene:

---