Kultur

Mitt møte med David Bowie: Stjernetreff i sportsbutikken

Hvor stor er sjansen for at man treffer sitt aller største idol i en sportsbutikk i Sveits?

David Bowie fotografert jula 1985 i Gstaad i Sveits, kanskje dagen før eller etter at jeg møtte ham i sportsbutikken.

Jula 1985 skulle jeg oppleve noe mange har misunt meg, en slags ut-av-meg-sjæl-opplevelse som ble viet åtte sider i dagboka og som fremdeles maner fram den aller største lykkefølelse.

Gstaad, Sveits, romjula 1985: Vi sitter i bilen etter en lang dag på ski, og venter utenfor en sportsbutikk da min hollandske venn kommer løpende ut: «Elisabeth, David Bowie is inside!» Alle mine venner visste at David Bowie var min største helt. Helt fra søsteren min kjøpte plater fra England og jeg som slitsom 10-åring nektet å gå ut fra kjellerstua før jeg hadde fått høre. Ingen som kjente meg på 80-tallet kunne unngå å få vite at David Bowie hadde en stor plass i mitt hjerte og i platebunken i Toppenhaugveien.

I Gstaad i Sveits var det ikke uvanlig å treffe på kjendiser og stjerner, vi så Frank Sinatra, Roger Moore og Yoko Ono. Men det var ikke i nærheten av mitt møte med David Bowie. Hør bare her:

Jeg er ør i hodet etter det min hollandske venn nettopp har fortalt. Bowie er altså inne i sportsbutikken, og det er ingen grunn til å tvile på det han sa. Gstaad vrimler av kjente folk, både skuespillere, musikere og kongelige, og jeg er ikke i tvil om hva jeg må gjøre.

Jeg går inn i butikken, med bankende hjerte. Ned trappa til verkstedet i kjelleren, der man kan reparere ski og bindinger hvis man skulle være så uheldig. Jeg tror knapt mine egne øyne – der nede i skikjelleren står min største helt – og får reparert en binding. Den store stjernen fra konsertene og fra platene står der som en helt vanlig person. Ingenting minner om at han er en av verdens aller største artister gjennom tidene. Han er ikke ruvende på noen måte, der han står med lua i hånda (ja, det er sant), i sin blå bobledress. Håret bærer preg av at lua har sittet på en stund. Så klart, man kjører ikke på ski uten lue. Jeg synker ned på et av trappetrinnene, og blir bare sittende.

Bowie snakker høflig med verkstedmannen, som for alt jeg vet kanskje ikke aner at det er David Bowie han hjelper med å reparere den ødelagte bindingen. Jeg har lyst til å skrike det ut: Hallo, det er Bowie du snakker med, David Bowie! Kanskje butikkmannen kjenner ham igjen på stemmen. Eller kanskje ikke.

Det er kun tre personer i dette lille rommet: butikkmannen, David Bowie og jeg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter der i trappen. Men jeg ser, snuser og lytter, og vet at dette øyeblikket kommer til å bli ett av mine aller største.

Så er David Bowie ferdig med sitt ærend og kommer mot meg i trappa. «Excuse me», sier han høflig med sin karakteristiske stemme, da han skal gå forbi meg. Jeg må reise meg fra trappetrinnet jeg sitter på. Hans blå bobledress gnisser inntil min turkise, det er en veldig smal trapp.

Han ser på meg, med blikket jeg kjenner så godt fra alle platecoverne, en stor og en liten puppil, han smiler kort og sier «Thank you». You, det er altså meg. David Bowie og jeg. 10 minutter tilbrakte vi i samme rom. Thank YOU, David Bowie – og gratulerer med det som skulle vært 75-års dagen.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen