Kultur

Fattigjenta fra Norge som ga Helen Keller talegaven

At en jente fra en husmannsplass i Valdres skulle bli døvblinde Helen Kellers inspirasjonskilde i livet, hadde nok ingen trodd på slutten av 1800-tallet.

Ragnhild og Helen

Men det er dette Hilde Diesen skriver om i sin siste bok «Talegaven – fra Ragnhild til Helen Keller», om hvordan en fattig og døvblind jente fra Norge så sterkt bidro til at verdenskjente Helen Keller oppnådde stor suksess.

Fortellingen om det amerikanske vidunderbarnet Helen Keller er kjent over hele verden. Gjennom bøker og filmer har flere generasjoner latt seg trollbinde av den døvblinde jenta som trosset sine handikap og som tiår etter tiår reiste verden rundt og forkynte sitt humanistiske budskap.

Det derimot de færreste vet, er at hennes suksess i stor grad skyldes en døvblind jente fra Norge, som vokste opp på en husmannsplass i Valdres.

Ragnhild og Helen

En utrolig historie

Hilde Diesen (f. 1949) er norsk billedkunstner, illustratør og forfatter bosatt i Drammen. Hun har tidligere blant annet utgitt biografien om Hanna Winsnes (2000) og Revolusjonens datter – jakten på Elisabeth Sverdrups historie (2016).

«Hva er å snakke? Hva er hørsel? Hva er språk?» dveler Hilde Diesen i innledning på boken «Talegaven – Fra Ragnhild til Helen Keller».

Femten år gammel ble Hilde Diesen oppslukt av historien om døvblinde Helen Keller – det amerikanske vidunderbarnet som ble kjent over hele verden. Men i sin lese-iver festet ikke Hilde seg ved den norske husmannsdatteren Ragnhild Kaata, som var nevnt på side 14. Heller ikke at det var henne, den norske døvblinde fattigjenta, som skulle få så stor betydning og bli et forbilde for Helen Keller.

Historien om Ragnhild fra en husmannsplass i Valdres er forunderlig og ganske sensasjonell.

Sammen med en leken lærer på Hamar Døveskole hadde Ragnhild funnet frem til en metode som ga stemmen luft og fingertuppene lyd, slik at hun faktisk lærte seg å snakke.

Man kan jo selv prøve å forestille seg hvordan det er å lære seg å snakke når man ikke kan høre sin egen stemme, ei heller andres. Og når man heller ikke kan se, virker det fullstendig håpløst.

Men Ragnhild brukte hendene når hun skulle lære seg å høre, hun leste med fingrene på munnen og på strupen til den som snakket, et språk verden ikke tidligere hadde hørt om.

Ragnhild og Helen

Fra enkle kår

Ragnhild Tollefsdatter ble født i Valdres 30. mai 1873, og i kirkeboken ble hun oppført under kolonnen «uægte», til tross for at foreldrene giftet seg året etter. Men det var en nådeløs verden i 1873.

Da Ragnhild var omtrent tre og et halvt år fikk hun skarlagensfeber, en alvorlig sykdom som ofte ga ettersykdommer som å miste hørsel, syn eller begge deler. Det siste ble tilfelle for lille Ragnhild, og husmannsfolket på Kaata-Ejet hadde fått en stor ekstra byrde.

På et tidspunkt kom en skolelov for «abnorme» som det het den gangen, der døve og blinde også fikk rett til å lære å lese og skrive. Presten reiste rundt i bygda for å finne døve og blinde, og så oppdager han Ragnhild, som er både døv og blind, men uten noe forståelig språk. Hvordan skulle noen kunne undervise henne? Ingen skoler ville ta henne imot.

En lokal forfatter, Hallvard Bergh skriver et rørende eventyr om Ragnhild i alle Norges aviser, som igjen førte til at Johan Sverdrups tidligere privatsekretær, den døve Lars Havstad fikk ballen til å rulle. Han engasjerte seg for å få den «Ulykkelige Pige ut av det Mørke hvori hun hidtil har henlevet sine Dage».

Det ble startet en stor innsamlingsaksjon, på initiativ av den lokale forfatteren, for å samle inn til en livrente til den døvblinde og fattige husmannsdatteren. Dette var helt spesielt, og sto på trykk i Verdens Gang, undertegnet av Bergh og åtte barn.

Bestyreren ved Hamar døveinstitutt, Elias Hofgård tilbød seg å forsøke å undervise henne. Og slik fikk Ragnhild Tollefsdatter en plass på skolen, og Hofgård lærte henne å snakke, skrive og lese.

Ragnhild og Helen

Helen Kellers store drøm

Helen Keller (1880-1968), på den andre siden av jorden, hadde alltid ønsket å kunne bruke stemmen sin, for å bli forstått. Hun hadde mistet syn og hørsel fullstendig etter sykdom før hun var to år. Da hun var seks, begynte hun å få undervisning av læreren Anne Sullivan (1866–1936). I løpet av kort tid lærte «mirakelbarnet» fingeralfabetet, slik at hun kunne både lese og skrive.

En dag i mars 1890 fikk unge Helen besøk av en dame som hadde vært i Norge, med informasjon om Ragnhild, som også var døvblind som Helen – og hun hadde lært seg å snakke!

Kommunikasjonen over Atlanteren ble starten på Helen Kellers vei til å lære å snakke, og det var altså Ragnhild fra Valdres og hennes lærer hun kunne takke.

På innsiden av permene i Hilde Diesens bok, kan vi se utdrag fra håndskrevne brev av de to døvblinde jentene, der Helen nevner Ragnhild og omvendt.

«Det er ikke opp til meg å si om vi ser bedre med hånden enn med øyet», skrev Helen Keller. «Jeg vet bare at den verden jeg ser med mine fingre er virkelig, lys levende og tilfredsstillende».

Brutale stemmer

Men ikke alle var like begeistret for at døvblinde ble satset på, gitt muligheter på lik linje som andre. Knut Hamsun skrev i den nystartede studenteravisen «Under dusken» et innlegg, hvor han faktisk navngir Ragnhild, og hvor det blant annet sto å lese:

«Ragnhild Kaataeie hette en ung Pige som var baade døv, stum og blind. Med store Udgifter og uhyre Stræv lærte man hende at læse. En Anden med særlige Evner og alle sine Sandser skulde hat hendes Støtte og han vilde blevet til noget Andet end en menneskelig Kuriositet».

Sammen med andre forfatternavn som Albert Einstein, Emil Ludwig, Sigmund Freud og Karl Marx, ble Helen Kellers bøker på slutten av 30-tallet en av nazistenes bålofre. Og i 1939, under opptakten til den andre verdenskrig skrev hun: «Demokrati er nødvendig for min sjel som luften er for kroppen, og tanken på de mørke krefter som arbeider for å ødelegge dette, får meg i sannhet til å føle meg døv og blind.»

Ragnhild og Helen

Et enkelt liv

Ragnhild i Norge hadde riktignok blitt omtalt i aviser og tidsskrifter, men hennes liv kunne langt ifra sammenlignes med Helen Kellers virke og berømmelse. Ragnhild levde forholdsvis stille på et Døvehjem i Hamar, bare avbrutt av en måneds evakuering i aprildagene 1940, da Hamar sto i begivenhetenes sentrum. Ragnhild og de andre beboerne måtte flykte til Vang aldershjem, men da Hamar igjen ble trygt fra tyskernes bomberegn, kunne de dra tilbake til De Døves Vel.

På bursdagen i 1942 ble det gjort ekstra stas på Ragnhild – hun fylte 70 år. Men det var ett år for tidlig, Ragnhild ble 69 i 1942, men det var det ingen lenger som husket.

Ragnhild sovnet inn 12. februar 1947, og i Aftenposten kunne man dagen etter lese: «Den navngjetne Ragnhild Kaata er død. Ved hjelp av Elias Hofgårds ypperlige undervisningsmetode lærte hun å snakke og å føle lyden med sine fingre. Dette resultat ble med anerkjennelse omtalt i hele verdenspressen».

Ragnhild og Helen

Et møte

De to kvinnene Ragnhild Tollefsdatter Kaata og Helen Keller møttes aldri, men Helen Keller var gjennom hele sitt liv takknemlig overfor Ragnhild fra Valdres og læreren hennes som ga henne talegaven.

Da Keller besøkte Norge i 1957 traff hun flere som hadde kjent Ragnhild Tollefsdatter Kaata, blant andre Ellen Kvia.

På et maskinstrikkekurs hadde Ragnhild møtt den 30 år yngre Ellen Kvia. De to snakket samme språk og kom til å treffe hverandre mange ganger etterpå. Og det var denne Ellen som ti år etter Ragnhilds død traff Helen Keller i Oslo.

Forfatter Hilde Diesen har reist rundt på sporet av Ragnhild Tollefsdatter Kaata, og gjort grundig research på sin vei mot boken Talegaven. Hun har bladd i kirkebøker og i arkiv, og fått hjelp og bistand av kyndige folk der det har vært nødvendig.

– Jakten på Ragnhild har ikke bare vært lett, fordi mye av det som står om henne ikke helt stemmer, forteller Hilde Diesen som alltid har vært fascinert av språk, både som tegn, musikk, ord, dans og form.

Hilde Diesen presiserer at hun ikke er ekspert eller har faglig innsikt med hensyn til det å være døvblind. Men hun har besøkt institusjoner og foreninger, døveteater og foredrag for å få et innblikk i både de døves og blindes verden.

– Jeg er nysgjerrig og har fått enorm respekt for språk av alle slag, fastslår Hilde Diesen, som forteller om fascinasjonen som startet i barndommen da hun bodde i nærheten av et døvehjem, og så hvordan folk snakket med hverandre på tegnspråk.

Ragnhild og Helen

– Vi skulle jo alle lært tegnspråk

Underveis med skrivingen av boken om Ragnhild Kaata og Helen Keller har forfatteren også besøkt Eikholt nasjonalt ressurssenter for døvblinde på Konnerud i Drammen. Senteret ligger i Helen Kellers vei, eneste gate i Norge som bærer navn etter den berømte forfatteren.

– Jeg besøkte beboer Harald Vik der oppe, vi hadde en utrolig interessant samtale. Med tolk fortalte han meg om sitt møte med Helen Keller, da var han bare 13 år, forteller Hilde Diesen.

– Talegaven har vært en vanskelig bok å skrive, men samtidig så utrolig interessant, med veldig mange forskjellige fremmedspråk.

– Vi skulle jo lært tegnspråk alle sammen som barn, mener Hilde Diesen. Som hun skriver i bokens forord: «Vår sanseverden er et mangfoldig univers som danner grunnlag for tanker og språk. Syn, hørsel og berøring, lukt og smak er så grensesprengende at det er umulig ikke å gå seg vill.»

– Til tross for store vanskeligheter klarte døvelærer Hofgård å hente Ragnhild ut av isolasjonen. Dette gjorde at hun fungerte da hun kom tilbake til Valdres.

Hun ble hørt, oppsummerer Hilde Diesen. En annen viktig ting er å fortelle at Helen Keller gjennom hele sitt liv var takknemlig for alt hun hadde lært fra norske Ragnhild. Begge var de avhengige av sine lærere for å oppnå det de gjorde.

– Det var de som mente at Helen Keller aldri hadde hatt mulighet til å studere om hun ikke hadde lært å snakke.