Kultur

Musiker Petter (31) brakk ryggen i skiulykke: – En underlig følelse å lære å gå i voksen alder

Petter Hauglum Bermingrud var i ferd med å spille inn debutalbumet med bandet sitt. Men etter en tur i skibakken, endret alt seg.

Dette er en leder. En leder er en kommentar som gir uttrykk for avisens meninger og holdninger.

I slutten av november kom endelig plata som bandet Hauglum har jobbet med den siste tiden, Shift of Balance, men den ble et år forsinket. De fire musikerne hadde jobbet lenge med musikken til debutalbumet da de skulle i studio vinteren 2019, for å spille inn låtene.

Men helt sånn gikk det ikke.

Petter Hauglum Bermingrud ser frem til han igjen kan stå på scenen - når bare koronapandemien roer seg.

Petter Hauglum Bermingrud ser frem til han igjen kan stå på scenen - når bare koronapandemien roer seg. Foto: Nina Holtan

LES OGSÅ: Nå tennes tusen millioner julelys

Frontfigur, låtskriver og tekstforfatter Petter Hauglum Bermingrud ble nemlig skadd i en skiulykke vinteren 2019.

– Jeg måtte lære å gå på nytt, jeg var helt satt tilbake, forteller Bermingrud.

– Vi var i alpinbakken i Kongsberg, en kamerat og jeg. Det var 10 år siden sist jeg hadde hatt ski på beina, så det tok litt tid å få tilbake teknikk og godfølelsen, forteller Bermingrud.

– Vi skulle ta én tur til – den siste for dagen. Jeg ville så gjerne tørre å hoppe på det store hoppet nederst i bakken. Jeg hadde prøvd tidligere på dagen uten å slippe meg helt løs, men nå skulle jeg få det til skikkelig, og komme helt over kulen, tenkte jeg.

– Men jeg fikk altfor stor fart, og landet i bunnen av bakken. Der ble jeg liggende.

– Først ble jeg redd, men så kjente jeg at jeg heldigvis kunne røre på beina og på kroppen.

Petter Hauglum Bermingrud forteller videre om alt som skjedde, om ambulansefolkene, om tanker og følelser der han lå, og om en annen ulykke som hadde skjedd omtrent samtidig i alpinbakken i Kongsberg den dagen.

– Det var en som visstnok hadde kjørt på en liten jente. Jeg vet ikke hvordan det gikk med henne, men der og da fikk jeg perspektiv på ting – på hvor heldig jeg tross alt hadde vært.

###

Coveret på Hauglums debutalbum Shift of Balance. Det er Petter Hauglum Bermingrud som selv har laget grafikken.

LES OGSÅ: Godt nytt år!

Innspilling og opptrening

Selv om det kunne gått verre, hadde Hauglum brukket ryggen.

Bandet som er oppkalt etter Petters mellomnavn, skulle spille inn plata i studio uka etter ulykken i Kongsberg, men det måtte bli uten Petter.

Etter noen døgn på sykehus startet opptreningen for fullt.

Dag tre klarte Petter å gå ved hjelp av en «prekestol», så var det trening med fysioterapeut.

– Dagene besto i å trene og trene.

– Jeg måtte jo lære meg å gå igjen, og å stole på at kroppen holdt. Det var en psykisk utfordring i det, og en underlig følelse å lære å gå i voksen alder, dveler Petter og fortsetter;

– Jeg gikk med prekestol i over en måned hjemme, så gåstol og etter hvert med staver, før jeg endelig klarte å gå helt for egen maskin.

###

Hauglum spilte på festivalen Plenen på Strømsø i 2018, og høstet mange lovord. Foto: Nina Holtan

LES OGSÅ: Drammens teater – scener fra et liv

Skryt og anerkjennelse

Hauglums musikk er forankret rundt indie/eksperimentell pop og singersongwriter/folk, med et komplekst lydbilde og med spennende arrangementer.

I 2018 spilte Hauglum på festivalen Plenen på Strømsø torg, til stor begeistring fra publikum. Og selveste Darling West, duoen som har høstet mer anerkjennelse enn de fleste i sin sjanger de siste årene, har gitt ham gode skussmål og skrytt da de satt som fagpanel på Østafjelske Kompetansesenter for musikk (ØKS) sin singer- songwriter-kveld i 2018.

Stavanger Aftenblad omtalte Petter Hauglum Bermingrud som en ung Chet Baker, da han studerte jazz ved UIS, så er da også Baker en av hans store musikalske forbilder, sammen med Nick Drake, Radiohead og Thom Yorke.

Og for dem som har hørt Chet Baker synge My Funny Valentine, vil de nok forstå hvorfor den unge Bermingrud «konverterte» til jazzen i ungdomsårene. Og det er slettes ikke umulig å finne slektskap i vokale prestasjoner mellom forbildet Chet Baker og Petter Hauglum Bermingrud.

Hos det andre forbildet, Nick Drake, finner man varmen og nærheten i stemmen, som man også gjør det hos Petter. Melankolien og sårheten som finnes hos de to avdøde musikerne, er også kanskje en fellesnevner.

Men han har noen favoritter blant norske, levende artister også; Thomas Dybdal, Odd Nordstoga og Stein Thorleif Bjella.

– Jeg har blitt veldig glad i Bjella, og han har den kuleste tekstfrasen; «Mot kaos skal eg sloss.
For å få eit lite pust tå kosmos.» Han har funnet den setningen der, det er magi.

###

Fra en julekonsert i 2019. Petter Hauglum Bermingrud har faste vokalistjobber med forskjellige storband hvert eneste år. Foto: Igor Zaitcev

LES OGSÅ: Full strid rundt støtte til Portåsen: museet mener de får kutt – politikerne at de får mer

Musikalsk opphav

Petter Hauglum Bermingrud begynte i unge år på musikklinja på St. Hallvard, med gitaren sin. Men han byttet til sang underveis. Han ville synge jazz.

Etter et år med musikalsk folkehøgskole, hvor han studerte komposisjon og jazzsang, kom han inn på studiet «utøvende jazzsang» på Universitet i Stavanger. Der møtte han også flere av musikerne, som er med i bandet Hauglum.

Det er Petter som er låtskriver og komponist i bandet, samt at han spiller gitar og synth.

– Noen av låtene på albumet har vi laga sammen, men brorparten er det meg som står for, og så har vi satt akkorder og arrangement sammen, forteller Petter.

De andre i Hauglum er; Kristian Gullåsen på gitar og bass og Asle Fjeldstad på trommer. Med på albumet er også Inge Breistein på synth.

Petter har musikken nedarvet, også faren hans er musiker, og de to har ved en rekke anledninger stått på samme scene, blant annet på Union med Drammen Storband, hvor far Tore Bermingrud har spilt trompet og sønn Petter har sunget.

Far Tore kjøpte gitar til sønnen da han var liten, uten å presse på, har han fortalt. Tore Bermingrud er selv musiker og spiller i Soul Buddies og i Drammen Symfoniorkester, og kjent for mange drammensere.

Hele familien Bermingrud spiller, og Petter er vant til at folk alltid spør, «er du broren til eller er du sønnen til».

– Men det er jo sånn jeg har vokst opp og det går fint, smiler han og fortsetter;

– Jeg begynte å synge da jeg lærte å snakke, og pleier å kalle sangen for en slags nevrose, det er noe jeg bare må, medgir Petter som også livnærer seg som vikar på musikklinja på Jessheim videregående for tida, samt at han har helgejobber i en omsorgsbolig i Oslo.

Der har han funnet nye sider ved musikken, som gir en dypere klang.

###

Petter Hauglum Bermingrud har grunn til å smile. Det går fint etter ulykken, og bandet hans får gode tilbakemeldinger for sitt debutalbum, og 2021 ser lovende ut for endelig å spille konserter. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Verdifull balast

Foreløpig er Shift of Balance kun å høre som digitalt album, og hvis Hauglum lykkes i å få den økonomiske støtten de har søkt om, blant annet fra Kulturrådet, håper de å trykke opp plater.

– Hvordan har ulykken preget deg, som menneske og som musiker?

– Den har nok preget meg som menneske og på den måten blir det også liggende i musikken, selv om man kanskje ikke direkte kan se eller høre det.

– Vokalen ble spilt inn i en periode da jeg hadde mye vondt, så det er litt smerte i det låtmateriale, de fysiske smertene ble også fanga opp. Når jeg hører pianosporet, da får jeg veldig flashback til den tiden med så mye smerte.

– Jeg opplever også at ulykken har fått meg til å sette mye mer pris på livet. Bare det at jeg måtte lære meg å gå på nytt, og karre meg ut av det mørket som jeg var i da. Jeg vil aldri tilbake dit.

– En episode mens jeg fremdeles gikk med gåstol står ganske klart for meg. Jeg skulle synge på en konsert med Drammen Storband på Union Scene, og var på vei ut av bilen, det var så vidt jeg fikk krøka meg bortover med rullator. På den andre siden av veien gikk en eldre mann, kanskje noen og 80 år, også han med gåstol. Vi hadde akkurat samme kroppsspråk, vekslet blikk, litt sånn «det er ikke så greit», og vi smilte og vinka til hverandre.

– Det er sånne øyeblikk som jeg har tatt med meg. Jeg har fått en større toleranse for andre, tror jeg. Du vet jo aldri hva folk har opplevd. Kanskje jeg har blitt litt rausere også.

Mer fra: Kultur