Kultur

Skal Eva Weel Skram ta et glass vin, må det planlegges. – Da er det litt sånn; Yes!

Det er både fordeler og ulemper ved å ha 100 spillejobber det siste året.

Dette er en leder. En leder er en kommentar som gir uttrykk for avisens meninger og holdninger.

Hvem: Eva Weel Skram (34)

Hva: Norsk sanger og låtskriver

Hvorfor: Kommer til Union Scene i Drammen med bakgårdskonsert i slutten av august.

Hvordan har de siste månedene vært for deg – har du måttet avlyse konserter på grunn av korona?

– Vi hadde avtalt en spillepause i februar og mars. Mannen min og jeg spiller sammen, og vi har spilt så mye de siste åra at vi trengte et lite avbrekk, så det var på en måte beleilig. Vi har en gutt som er fire og et halvt, og med 100 spillejobber det siste året trengte vi en pause, og var heldige sånn sett. Så ble alt avlyst fra april, men nå er vi oppe i mange jobber igjen, selv om vi spiller under helt andre økonomiske forhold. Men det er viktig å opprettholde kontakt med publikum. Vi hadde forresten en drive-in konsert på Lillestrøm, hvor bilene tuta da det var applaus, og brukte vindusviskerne hvis de ble rørt, det var artig.

Les også: Skrev kjærlighetslåt til Drammen

Du og mannen din har laget egen musikkvideo til låta «1000 år», med filmsnutter dere har tatt selv de siste årene, hvordan kom dere på det?

– Låta ble laget under «lockdown» i vår, og sønnen vår har vært hjemme fra barnehagen og vært med under hele prosessen. «1000 år» handler om at vi kjente på at det var veldig befriende og fint å være hjemme med William så mye og så lenge. De fleste lever et hektisk liv, ungene utvikler seg så fort, nå fikk vi masse tid til å være sammen som ikke bare var ferietid. Vi hadde så enorm glede av det at vi kunne gjort det i 1000 år! Og siden vi ikke kunne møte andre, samlet vi sammen klipp fra telefoner i familien, og fikk hjelp av en fra plateselskapet vårt til å sette det sammen til en musikkvideo. Det har blitt en slags turnedagbok.

Du synger på dialekt, hva er forskjellen på å synge på engelsk og norsk, og hvor stor del av din formidling vil du si at det er å synge på norsk?

– Overgangen skjedde litt uten at jeg hadde planlagt det. Jeg begynte å skrive tekster da jeg var 13, og jeg skrev på engelsk. Både fordi det var stas og fordi da kunne jeg liksom distansere meg litt, jeg skrev mye personlig. Vi ga ut fire plater på engelsk, og så da jeg var med i «Hver gang vi møtes» i 2016, sang jeg på norsk for første gang siden jeg drev med folkemusikk som ung. Det er så fint å synge på dialekt, og å være en av dem som fronter det. Nynorsk gir så mange muligheter, og dialekt synger litt automatisk. Jeg merker det på publikum også, fordi publikum på en konsert får en annen opplevelse, det skjer en umiddelbar reaksjon, og det er spennende. Jeg kommer til å fortsette å synge på norsk, det er her vi vil bo og jobbe.

Les også: Sisters på SUP – noen i hijab og bukser, andre i bikini

Har du fremdeles kontakt med de andre deltakerne fra «Hver gang vi møtes»?

– Ja, Henning (Kvitnes red.anm.) ringte meg her om dagen da han satt i bilen og hørte låta mi på radioen, det var jo gøy. Og så var vi på middag hos Unni (Willhelmsen red.anm.) i vinter, og jeg skal be dem til meg på grillkveld snart.

Du skal jo snart ha en konsert på Union scene i Drammen. Hvilket forhold har du til byen?

– Jeg har spilt i Drammen ganske mange ganger opp igjennom siden jeg startet i 2005. Jeg spilte keyboard med Morten Abel på Union, hvor vi også har vært med Eva & The Heartmaker, og jeg har selv også hatt konsert der. Og så har jeg sunget på den der festivalen deres…

Elvefestivalen?

– Ja – Elvefestivalen var det. Så mitt forhold til Drammen dreier seg mest om spilling. Men jeg har en tante i Hyggen, hvis det regnes som Drammen?

Det er jo i Drammensfjorden, så Hyggen går bra.

– Jeg var mye hos henne da jeg var liten. Og så kommer jeg tilbake til Drammen til høsten, da skal jeg på min første juleturné og skal ha konsert i Drammens Teater.

Les også: Nå raser debatten om den første kvinnelige statuen i USA

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg leste mye av Klaus Hagerup da jeg var liten, men «I et speil, i en gåte» av Jostein Gaarder gjorde inntrykk, og jeg gleder meg til William, som er fire, kan lese den. Jeg leste veldig mye da jeg var liten.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å være med familie og venner. Jeg er hypersosial.

Hvem er din barndomshelt?

– Har jo ganske mange, da. Abba var superhelter for meg, med de kule antrekkene og musikken – alt!

Hva gjør du når du skeier ut?

– Drikker vin. Jeg må passe på stemmen hele tida, så det å ta et glass vin må planlegges, og da er det litt sånn; Yes!

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg misliker meg selv ofte. Jeg har jobba mye med selvfølelsen. Det går opp og ned, men er bedre nå. Jeg ser jo at mange blir tryggere jo eldre de blir.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– For at alle skal ha rett til å bli godtatt som de er, uavhengig av legning, kjønn, religion eller hudfarge.

Er det noe du angrer på?

– Nei, jeg prøver ikke å angre så mye, jeg forsøker heller å gjøre de riktige tingene, og tenke at gjort er gjort, og så gjelder det å akseptere, og så gå videre.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det har jeg faktisk gjort en gang – med Unni Lindell i 2005. Jeg var 19 og med i Idol, og ble der og da invitert i 50-årslaget hennes. Vi har vært venner siden.

Mer fra: Kultur