Nyheter

– Kan jo begynne med å anerkjenne at barnefattigdom er et problem

Også i 2018 var Drammen verst i klassen når det gjelder barnefattigdom. Hele 18,7 prosent av barna i byen vokser nå opp i familier med vedvarende lavinntekt.

«Andelen barn med vedvarende lave husholdningsinntekter økte til 11,3 prosent i 2018, mot 10,7 prosent året før», varslet Statistisk sentralbyrå (SSB) onsdag.

De kunne nok en gang fastslå at Drammen er den norske byen med høyest andel barn som vokser opp i fattigdom. Her kommer nå 18,7 prosent av barna fra husholdninger med vedvarende lav inntekt. Like bak følger Fredrikstad, Oslo og Sarpsborg med like rundt 18 prosent.

Ifølge SSB utgjorde barn med innvandrerbakgrunn 57,2 prosent av de fattige barna i 2018, mot 38,8 prosent i 2006. Selv om det fortsatt er en litt høyere andel av befolkningen som har innvandrerbakgrunn i Oslo enn Drammen, har Drammen altså stadig flest fattige barn.

Prioriterer ikke utdanning

– Dette er både et fattigdomsproblem og et integreringsproblem. Det handler oftest om at folk av ulike grunner havner utenfor arbeidslivet, har lavt utdanningsnivå eller lav inntekt, sier Sylo Taraku.

Han har vært medlem i Brochmannutvalget som i februar 2017 la fram en nasjonal utredning om integrasjon, har sittet i integrerings- og fattigdomsutvalget i Drammen kommune for Ap og jobber som rådgiver i Tankesmien Agenda.

Taraku sier han ikke har noe fasitsvar på hvorfor Drammen stadig har enda flere barn som vokser opp i fattigdom enn Oslo, men antar det kan ha å gjøre med sammensetningen av innvandrergrupper, antallet nyankomne og at enkelte grupper satser mindre på utdanning og har lavere tilknytning til arbeidslivet.

Kommer stadig nye

Selv om den politiske ledelsen i Drammen i en årrekke har lovet å få ned barnefattigdommen, og har brukt store ressurser på mange forskjellige tiltak, har det ikke hjulpet. Taraku påpeker dog at man ser en tydelig økning i sosial mobilitet blant norskfødte med innvandrerforeldre. Blant disse tar i dag stadig flere høye utdanninger.

–  Likevel opprettholdes de nedslående statistikkene ved at problematikken hele tiden reproduseres, siden det stadig kommer nye til – både flyktninger og via familiegjenforening. Dette forsinker mobiliteten, for det er ikke så lett å kvalifisere voksne mennesker for norsk arbeidsliv. I hvert fall oppnår man ikke så gode resultater som man gjerne hadde håpet på. Derfor er dette et område der det gjelder å tenke langsiktig.

Generelt mener Taraku det er av stor viktighet å tilrettelegge bedre for kvalifisering, både lokalt og nasjonalt, å gi gode tilbud til barna og å jobbe for å minske frafallet fra videregående opplæring.

Uten rollemodeller i jobb

– I dag er også tidlig frafall fra arbeidslivet et stort problem. Dette koster samfunnet veldig mye, både i form av tapte skatteinntekter og ved at de må forsørges av staten. I tillegg mister barna sine rollemodeller med tilknytning til arbeidslivet. Det gjør sjansen større for at heller ikke de kommer i jobb. Ja, det koster å investere i kvalifisering av de voksne og å få dem ut i jobb, men dette betyr samtidig at man investerer i barna som vokser opp.

Sylo Taraku mener det også burde gjøres mer for å holde folk i jobb, når de først har kommet så langt. Her mener han også næringslivet må ta et visst ansvar.

– Her dreier det seg om utvikling og tilpasning, ikke minst i forhold til hvorvidt man er i stand til å finne nytt arbeid i fall man mister jobben. Dette siste har også mye å si for å få økt den sosiale mobiliteten.

Verst i klassen

Også Ronny Johnsen, organisasjonsleder for Rett Fram Opplevelser - som nettopp jobber med å gi fattige barn gode erfaringer og opplevelser, framhever hvordan fattigdom ofte går i arv. Han mener dette forårsaker en solid andel av byens barnefattigdom, og at problematikken blant annet kommer av at samfunnet ikke har klart skape verdighet for dagens lavtlønte, arbeidsløse og uføre.

– I tillegg har vi innvandring til Drammen, der vi ikke har et godt nok system for å hjelpe de svakeste. Når vi i 25 år ikke har tatt denne utviklingen på alvor, så er vi i dag der at Drammen dessverre er verst i klassen når det kommer til barnefattigdom.

Altoverskyggende bekymring

Johnsen mistenker at politikerne i Drammen har vært ganske fornøyde med tiltakene de har igangsatt i kampen mot barnefattigdom – uten å se nærmere på om de faktisk har monnet. Nå mener han det er på tide å vektlegge barnets perspektiv, og å fokusere på tiltak som gir effekt for både barn og foreldre.

– Vi må gjøre alt vi kan for å begrense at fattigdom som går i arv. Vi er nødt til å inkludere alle barn, så ikke håpløsheten og bitterheten er det man tar med seg på skolebenken og inn i voksenlivet. Da havner barna selv i den samme statistikken når de blir voksne. Du kan skape så mange nye jobber du bare vil, men det hjelper ikke hvis familienes bekymring er så enorm at hverdagen er et levende helvete. Verdighet, like muligheter og en anerkjennelse av at vi har et problem - da mener jeg at vi er på rett vei.

Mer fra Dagsavisen