Nyheter

– Jeg ville at dokumentaren skulle vise kunstneren Lene

Espen Wallin debuterte som med-regissør søndag da dokumentaren «Selvportrett» hadde førpremiere.

Hvem: Fotograf, lærer og regissør Espen Wallin (48).

Hva: Wallin bor i Drammen, og han debuterte som med-regissør med dokumentaren «Selvportrett». «Selvportrett» følger kunstneren Lene Marie Fossen, som døde av anoreksi i oktober i fjor, bare 33 år gammel. Dokumentaren hadde førpremiere søndag, og fredag har den premiere på kinoer over hele landet.

Hvordan ble du kjent med Lene Marie Fossen?

Lene tok først kontakt med meg fordi hun ville ha tilbakemeldinger av meg på fotografiene sine. Det gikk over mail og hun ville blant annet lære å bruke Photoshop. Hun sendte bilder som jeg ga tilbakemeldinger på i forhold til ting som motivvalg, utsnitt og kontraster. Jeg har jo jobbet som fotograf og lærer, så jeg gjenkjenner gode bilder når jeg ser dem – og det var veldig høy kvalitet på bildene Lene sendte. Jeg ble også kjent med Lene som person og menneske, og med sykdommen hennes.

Lene Marie Fossen og Espen Wallin jobbet sammen i fem år.

Kan du fortelle litt om hvordan du kom til å regissere denne filmen?

På grunn av den krevende sykdommen var det veldig få som faktisk stod opp og hjalp Lene med å komme seg opp og frem som kunstner. Anoreksi er en egoistisk sykdom som er vanskelig å forholde seg til, og folk trakk seg unna. Så jeg ville se om jeg kunne gjøre noe for henne. Jeg inviterte henne til å delta på en fotofestival, men hun trakk seg i siste liten – hun følte ikke at hun var god nok. Også hadde jeg en blogg sammen med noen av Norges største fotografer, og der lagde jeg et innlegg om Lene som fikk mange gode tilbakemeldinger. Men så ble dette innlegget glemt, og da begynte jeg å tenke på å filme en dokumentar om Lene og kunsten hennes. Dette var i starten av 2014, og jeg tenkte ut hvordan den skulle være, og hva den skulle handle om. Jeg ville at dokumentaren skulle vise kunstneren Lene. Kunsten var hennes grunnlag til å eksistere, og dette var noe spennende som jeg ville se nærmere på. Lene sa ja til dokumentaren, og sommeren 2014 var vi i gang. Dette var et vennskap som ble til en film. Det gikk ut på at jeg fulgte- og filmet Lene. Jeg var et enmannsteam i tre år som innebar alt av foto, regi og lyd i tillegg til at jeg var Lenes venn og psykolog 24 timer i døgnet. Jeg så den komplekse sykdommen hennes og hvordan den har påvirket henne. Det er kanskje derfor man får følelsen at man er tett på henne gjennom filmen.

Men dokumentaren har jo tre med-regissører. Hvordan utviklet det seg?

Det var krevende å stå i dette som bare en person. Jeg tenkte at dette var noe som trengte flere krefter, og noe som burde vises på stort lerret. Det handlet om å ivareta Lene på en god måte. Så jeg tok kontakt med Margreth Olin som ble med på å regissere dokumentaren, og hun inviterte også med regi-talentet Katja Høgset ombord. De siste to årene av produksjonen var vi altså tre stykker, og som med-regissør er jeg utrolig stolt av resultatet. Vi stoppet å filme i sommer og i juni satt vi med lyd og klipp og sånne ting. Vi var også til stede før Lene døde - som medmennesker og venner. Da hadde vi mange gode samtaler om alle aspekter av livet. Etter Lenes død kan man sette spørsmålstegn ved mye i forhold til dokumentaren, men de datoene som ble satt ble satt for premierer ble satt sammen med Lene, så dette er noe vi har opprettholdt etter hennes- og familiens ønsker.

Hvordan påvirket Lene Marie Fossens anoreksi produksjonen av filmen?

Denne sykdommen – anoreksi – er et delikat tema hvor man skal trå varsomt. Det er mange hensyn å ta i forhold til Lene og henne selv og i forhold til familie og behandlere. Videre er det jo også spørsmål om for eksempel smitteeffekt. Derfor må et slikt tema behandles ordentlig. Det var en prosess med mange stopp, og flere ganger måtte vi se an om vi kunne gå videre med filmen – det var ikke alltid det var sikkert at den skulle bli noe av. Dette var på grunn av Lenes sykdomsforløp og utvikling – vi som dokumentarister kunne ikke påvirke hennes behandling.

Kunstneren Lene Marie Fossen.

Hva ønsket dere å formidle med denne dokumentaren?

Dette er først og fremst en film om kunstneren Lene Marie Fossen. Men Lene var også veldig syk, og da vi valgte å følge henne som kunstner, ble selvfølgelig den vanskelige sykdommen hennes også en del av dokumentaren. Anoreksien hennes synes tydelig, og hun er flink til å ordlegge seg rundt en veldig komplisert sykdom. Det gis innblikk av Lenes opplevelser av kunsten og anoreksien, og det ble ikke presset frem noe for filmen- eller manusets skyld. Vi tok ofte noen skritt tilbake slik at vi ikke skulle komme i veien for Lene sin helse, og hennes eventuelle tilfrisking. I dokumentaren er det kunstneren som den sentrale vinklingen, og det kommer også frem i tilbakemeldingene. Lene kommer også med mye kloke ord som man kan relatere til – ikke nødvendigvis fordi man har anoreksi, men de fleste går jo igjennom tunge perioder i løpet av livet. Det kan være kreft og annen sykdom, ulykker eller andre utfordringer. Man kan finne trøst og varme i det Lene formidler.

Hvordan har tilbakemeldingene vært etter førpremieren på «Selvportrett»?

Tilbakemeldingene har vært helt fantastiske. Det er tydelig at filmen oppfattes slik vi ønsket å formidle den. Vi har jobbet veldig hardt med å lage en film som forteller historien til Lene Marie Fossen, så det er gledelig å se at det nesten daglig detter inn anmeldelser med femmere og seksere. Da øker rekkevidden av det vi har gjort.

Lene Marie Fossen.

Og hvordan er forventingene dine til premieren 17. januar?

Jeg har ikke kommet så langt at jeg har tenkt over hva jeg forventer enda. Det er en sjangerfilm og dokumentar, ikke en stor Hollywood-produksjon med kjente skuespillere og stort budsjett. Og den er norsk. Likevel har jeg gode forhåpninger om at mange ønsker å se den – den skal jo vises på over hundre kinoer i hele Norge. Jeg har hørt folk si ting som at «Jeg gru-gleder meg» og «Jeg orker ikke å se den» før de så filmen. Etter å ha sett den derimot, har de vært veldig glade for at de gjorde det fordi den beriket dem og ga dem noe. Når man går ut av kinoen vil man nok ha mer med seg enn det man hadde da man kom inn.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

Det er mange har betydd mye for meg, men jeg kan trekke frem «Mitt navn er Asher Lev». Den handler om en jøde som har en del kunst i seg som ikke er så lett å få ut i den troen. Så da må han tilpasse seg og finne sin vei.

Hva gjør deg lykkelig?

Sist jeg var ordentlig lykkelig var da jeg etter å ha jobbet mot drømmen om å få til denne filmen i fem år stod foran et smekkfullt publikum på søndag. Nå er dokumentaren et ferdig produkt som får gode omtaler. Også blir jeg lykkelig av en rolig morgen med soloppgang, kaffekopp og bok. Eller en solnedgang med vin i glasset og bra folk rundt meg.

Hvem var din barndomshelt?

Alt fra Fantomet til Diego Maradona. Maradona var god og Fantomet var snill mot de snille og slem mot de slemme. Også hadde han en hodeskalle-grotte og en ulv som bestekompis – hvem vil ikke ha det?

Hva misliker du mest ved deg selv?

Akkurat nå spør du på et dårlig tidspunkt siden det gikk bra til slutt, men for 2-3 uker eller en måned siden hadde jeg mislikt det at når jeg først begynner på noe, så klarer jeg ikke å gi slipp. Det var flere ganger i løpet av dokumentar-produksjonen hvor jeg tenkte at jeg burde ha gitt meg for lenge siden. Jeg var uten finansiell støtte, og det var ikke akkurat noe glamourliv. Så jeg er ikke fornuftig nok til å gi slipp på det jeg selv mener er idiotisk å drive med. Så jeg skjønner ikke alltid mitt eget beste, men jeg tar lærdom av dette til neste prosjekt. Nå er jeg selvfølgelig glad for at jeg gjennomførte prosjektet, men hadde det blitt en ener på terningen ville det blitt surt.

Hva gjør du når du skeier ut?

Da tenker ikke så mye på kalorier, og spiser potetgull og drikker brus? Eller så kan jeg dra på fotballpub og drikke øl til langt utpå. Eller reise til Tønsberg for å dra ut på byen. Jeg skeier egentlig ikke så mye ut, så et nyttårsforsett kunne jo vært å skeie ut oftere.

Er det noe du angrer på?

Jeg mener at alle ting man gjør fører deg til den du er. Så lenge man tar lærdom av feil, kommer man ut av det som en bedre og styrket person. Alt jeg har gjort har ført meg til noe som er veldig bra så langt, så nei, jeg angrer ikke på noe.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

I 2015 var jeg i Lesvos og filmet. I leiren der var det 15.000-17.000 flyktninger uten sanitære fasiliteter og 4-åringer som bodde alene i telt. Det var en helt håpløs situasjon. Så jeg ville gått for at mennesker skal hjelpe mennesker, og for at man skal bli flinkere til å hjelpe når det trengs, uavhengig av politikk.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

Zinedine Zidane. For en legende å stå fast i en heis med!

Mer fra Dagsavisen