Drammen

«Jeg skyter deg, jeg skyter deg – jeg plaffer deg ned altså!»

Liv Inger Bodahl (75) nektet å gi fra seg pengebunken hun holdt da Martin Pedersen ranet Eiker Sparebank i 1978.

– Jeg var ansatt i Eiker Sparebank Mjøndalen, og ble forespurt om å jobbe en uke i Solbergelva. Det var bare meg og en kollega på jobb – hun stod i kassa og jeg jobbet med innskudd.

Bodahl var 34 år gammel på ransdagen, og hun og kollegaen hadde fått inn mye utenlandsk valuta til veksel. Bodahl hjalp kollegaen sin med dette mot slutten av arbeidsdagen. Så kom Martin Pedersen.

– Jeg stod der med en bunke utenlandsk valuta i hendene, men jeg ville ikke gi den fra meg. Han prøvde å få tak i den mange ganger og ropte på svensk: «Jeg skyter deg, jeg skyter deg – jeg plaffer deg ned altså!».

40 år siden drammensranet som felte ham. Les stort intervju med Martin Pedersen:  – En dag tenkte jeg «kanskje jeg skulle ha ranet en bank?» (+)

Bodahls kollega låste opp en av bankboksene for Pedersen – den med minst penger i. Så la de seg på gulvet, og Pedersen fikk med seg 90.000 kroner.

– Jeg holdt fortsatt pengebunken i hendene da politiet kom, forteller Bodahl.

Uenig i Pedersens utsagn

I et ferskt intervju med Dagsavisen Fremtiden forteller Martin Pedersen at han på denne tiden sa til seg selv at bankansatte hadde gått på ranskurs, og at de derfor ville takle et ran på en profesjonell måte – og ikke ta skade av det. Bodahl hadde derimot ikke deltatt på noe ranskurs før ranet i Eiker Sparebank.

– Jeg fikk først tilbud om det et par år etter ranet, men da takket jeg nei – det ville bare rippet opp i alt som skjedde, og jeg ville bare glemme det.

– Pedersen mente også at man tok en viss risiko ved å jobbe i bank på den tiden – og at siden det var en sjanse for at banken kunne bli ranet, hadde de ansatte i bankene noe ansvar selv. Hva tenker du om det?

– Det er tåpelig sagt. Den gangen regnet vi absolutt ikke med at vi skulle bli ranet – det var ikke mange bankran på denne tiden.

Les også: Arbeidsministeren om forsinket lønnskompensasjon: – De som trenger penger nå, bør søke sosialhjelp

– Han gikk jo der ute i det fri et sted

Etter ranet sa Bodahl ifra om at hun aldri mer ville tilbake til Eiker Sparebank. Hun var også engstelig for å møte på bankraneren, i tilfelle han skulle kjenne henne igjen og «ta henne».

– Han gikk jo der ute i det fri et sted. Hvis jeg var et sted ville jeg ikke sitte med ryggen mot et vindu – da kunne han jo plutselig se meg og ta meg. Hvis noen kom opp på verandaen hoppet jeg også til, så jeg ba folk om å bruke hoveddøra og ringe på.

Forsøkte å glemme det

Bodahl mener likevel at hun var en av dem som kom best ut av det – hun pratet med kolleger som hadde blitt utsatt for det samme, og mener flere av dem fikk store problemer etter ranene.

– Det var jo ikke noen psykologordninger på den tiden, så vi fikk ikke noe hjelp. I tillegg ble vi kalt inn til fengsel flere ganger, hvor vi måtte stå ansikt til ansikt med innsatte politiet mistenkte for å kunne være ransmannen, for å se om det var ham eller ikke. Det tok også på – jeg forsøkte jo så godt jeg kunne å glemme det.

Les også: «Den største arbeiderulykken i Norge. Likevel hadde jeg aldri hørt om den!» (+)

Glad han ble tatt

Da Pedersen ble arrestert i 1982, kunne Bodahl endelig slappe av.

– Jeg var bare så glad for at han ble tatt. Jeg var ikke redd lenger, og jeg følte ikke noe spesielt avsky for ham eller noe. Jeg visste bare at jeg slapp å tenke mer på at han kunne kjent meg igjen og gått løs på meg. Da var det bare å stille opp i retten og bli ferdig med det.

Les også: Usikker fremtid for skateparken: – Hvis tilbudet forsvinner blir det nok ramaskrik (+)

Beklaget og inviterte til middag

Bodahl forteller også at Pedersen beklaget seg til henne under rettssaken. Han sa at han var lei seg, at han aldri mente å skade noen.

– Også spurte han hvordan det gikk med meg. Jeg ville ikke snakke med ham, sier Bodahl, som også fikk et langt brev fra Pedersen etter at han slapp ut av fengsel.

– Det var et langt brev. Han var så lei seg, og inviterte meg og familien til å komme til kaféen hans i Åsgårdstrand og spise middag. Han skrev også at han gjerne ville være behjelpelig hvis jeg trengte en jurist, men jeg hadde aldri noe lyst til å dra dit.

Mer fra Dagsavisen