Nyheter

Ingerid Stenvold har ikke fått avsmak for våre politikere

Ingerid Stenvold har ikke fått avsmak for våre politikere – selv ikke etter å ha reist Norge rundt med dem under valgkampen.

Bilde 1 av 2

DAGEN ETTER

Et halvt døgn etter direktesendingen mandag kveld, den aller siste før valget, har Ingerid Stenvold sett gjennom avslutningen av debatten en gang til.

– Jeg måtte se hvordan det var, sier hun.

Det ble ikke helt som hun ønsker at det skal være. Det var politikere som hakket på hverandre og som avbrøt. Roping.

– Jeg prøver å hindre ropingen, kunne jeg se. Men det bikket. Folk sluttet å lytte til hva den andre sa.

Hun snakker om den siste bolken av den siste sendingen av «Folkemøte» på NRK, der Sylvi Listhaug fikk lest seg teksten av politikere fra SV, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti.

Det er ikke sikkert seerne merket det, men Ingerid Stenvold følte at det var i ferd med å – ja, bikke over. At ordskiftet nesten var i ferd med å skli ut av kontroll.

Ingerid Stenvold liker ikke å miste kontrollen.

Les også: Fra forsikringer til bompenger

TRE TIMER FØR

Det merkes når NRK kommer til byen for å lage direktesending, også i en såpass stor by som Drammen. Allerede fire timer før sending er Bragernes torg, hjertet av nordsida i Drammen, sterkt preget av at statskanalen er på plass.

Hele den øvre delen av plassen, oppe ved torgscenen, er omgjort til et slags utendørs TV-studio, med lys, produksjonslastebiler og lydrigger. Rundt «studioet» står veteranbiler på rekke, og en og annen elbil. Det er popkorn og food trucks og politiske budskap, og hele andreetasjen på restauranten Jonas B. Gundersen er reservert for NRKs mannskap.

Ingerid Stenvold og teamet hennes er ferdig med første del av forberedelsene, som ble gjort i Oslo. Ferdig med middagen. Det er fortsatt timer igjen til sending, noe som bare betyr en ting: Timer igjen til enda flere forberedelser, til å dykke ned i detaljene. Stenvold og teamet finner et isolert bord bak en avsperring. Der kan de fortsette diskusjonen og researchen.

– Vi nærmer oss jo, synes jeg, sier Ingerid Stenvold til de andre.

Men helt i mål er de ikke. Det gjelder å bruke tida.

På vei ned trappa ser hun en liten krukke fylt med kjærlighet på pinner. Hun tar to.

– Barna sier alltid at jeg aldri har med noe, sier hun lett unnskyldende.

De går gjennom listen over gjestene til kveldens sending, enda en gang.

Terper detaljer og spørsmål, ser for seg hvilken vei ting kan gå.

– Han kommer til å si ...

– Og da må jeg si ...

– Ja, eller du kan prøve å ...

En kelner kommer med desserten. Hvem skulle ha pecan pie? Brownie?

Det lukter plutselig sjokolade i hele rommet. Lav, delikat og rent av irriterende musikk ligger som et bakteppe til samtalen om Buskerudbypakke 2.

– Litt bossanova-musikk til arbeidet, sier Stenvold.

– Hvordan er paien?

– Veldig bra.

– Men luftkvaliteten i Drammen er blitt bedre, selv om de sa nei til Buskerudbypakke 2.

Det er litt mindre enn tre timer igjen til sending.

– Er vi fornøyd?

Ingerid Stenvold spør ut i luften.

– Det kommer til å gå som ei kule.

– Ja, ja, ja, det kan du si.

– Det gjør det.

– Jo, men jeg kan ikke si det nå. Jeg må få lov til å være usikker.

Du husker henne kanskje fra TV-sporten. Det er det fortsatt mange som gjør, forteller Ingerid Stenvold. Det finnes nok av dem som tror hun fortsatt jobber med sport, selv om det er ti år siden, snart, hun meldte overgang til «Dagsrevyen».

Linnéa Myhre-portrett: Generasjon livredd

Det kan være lett å tro at Stenvold, den tidligere juniornorgesmesteren i langrenn, var kommet på rett hylle i livet som sportsreporter, at det var dette hun ville bli etter at skader satte en stopper for den lovende idrettskarrieren.

Men slik var det ikke. Da Ingerid Stenvold la skiene på hylla, var hun rett og slett lei av livet i idretten. Hun ville gjøre noe helt annet, dyrke andre sider av seg selv, og snakke med folk med andre interesser enn å bare jage den neste detaljen som ville sørge for et enda bedre resultat.

Hun begynte journalistkarrieren som reporter i NRK i Tromsø. Etter fire år der, var den milde avsmaken for idretten borte. TV-sporten gjorde henne til et kjent navn i Norge.

Det var aldri en plan, verken å bli journalist eller å komme på TV. Stenvold var skoleflink og tok realfag på videregående i hjembygda, og burde vel strengt tatt blitt lege eller sivilingeniør, som sine brødre.

– Jeg blir litt skremt av folk som har femårsplaner for karrieren sin og sånn. Jeg har aldri vært sånn, sier hun.

Men nå sitter hun her, som ansvarlig for kommunikasjonen mellom folkevalgte og folket i det som, fortsatt, tross TV-mediets stadig svakere stilling, er landets viktigste mediekanal.

Det er tilfeldigheter, ikke en plan, sier hun. Men på den andre siden:

– Jeg er opptatt av å gjøre en skikkelig jobb der jeg er.

Hva står det egentlig i regjeringens Granavolden-plattform om nullvekstmålet, vil Stenvold vite. Og hva står det i bompengeforliket fra noen uker tilbake, som berget regjeringen fra krise i siste liten?

Diskusjonen rundt bordet handler om minutter nå. Av og til sekunder.

– Hvor lang tid er det til den første bolken, med lokalpolitikerne?

Seks minutter.

– Og til Dale og Melby?

Seks minutter.

– Det er lite. Men begge de to kan fatte seg i korthet, sier Stenvold.

– Dale kan være litt ...

– Og Melby er jo litt ...

Ingerid Stenvold er konsentrert og i jobbmodus, og har gjort som avtalt på forhånd: Ikke latt seg affisere i nevneverdig grad av at Dagsavisen sitter med notatblokk og kamera på et nabobord og følger med på alt som sies. Men her bryter hun ut av rollen.

– Dette er konfidensielt. Ingenting av det vi diskuterer nå skal på trykk!

De fleste journalister forsøker å framstå som objektive, selv om sympatier og antipatier ligger dårlig skjult under det meste av det vi gjør, og av og til kommer helt åpent til syne.

Ingerid Stenvold tar den et skritt lenger enn de fleste av oss. Hun jobber i selveste NRK, statskanalen. Denne høsten er hun, sammen med noen få andre, «poster girl» for statskanalens politiske dekning. Hun veier hvert ord om politikk og politikere før hun tør uttale seg.

Før teamet går tilbake til terpingen, slår Stenvold, med solid støtte fra de andre, fast at de liker alle norske politikere.

– Det handler bare om at vi vil få fram de beste poengene på TV, sier Stenvold.

Så dukker hun ned i notatene.

– Vil du telles ned på øret?, spør vaktsjef.

Dagsavisen er glemt igjen.

(For ordens skyld: Det ble ikke sagt noe stygt om være seg samferdselsminister Jon Georg Dale fra Frp eller Venstres Guri Melby i seansen over.)

Det er ett spørsmål som går igjen de siste timene fram mot kveldens sending. Hvordan skal Facebook-postene til Sylvi Listhaug håndteres? Den om at i Norge håndhilser vi, og enda mer den om at Norge må si nei til «båtmigranter», den som er illustrert med et bilde av mennesker på en flåte i rolig sjø mot en idyllisk solnedgang?

Er det i det hele tatt riktig å bruke den siste debatten før valget til å snakke om hva Listhaug foretar seg på Facebook? Ordlyden terpes. Spørsmålene skjerpes.

– Hva med: «Statsministeren har nå tatt sterkt avstand til posten, Sylvi Listhaug»?

– Nja.

– Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene.

– Skal vi ta opp at hun har røket på Facebook tidligere?

– Nei.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

DAGEN ETTER

– Du har reist landet rundt med våre folkevalgte politikere i hele høst. Føler du en avsky for dem etter alt samværet?

– Nei, det gjør jeg ikke. Virkelig ikke. Og særlig ikke for norske lokalpolitikere, de som faktisk orker å engasjere seg. Det er altfor mange som ikke gjør det.

– Hvordan har det vært å reise rundt? Har du sett det polariserte landet det snakkes så mye om?

– Jeg er jo fra Nord-Norge selv. Vi hadde to møter i nord, i Tromsø og Lofoten. Det er en tilspisset stemning. Det er ingen tvil om at det finnes en utbredt følelse av ikke å bli sett og hørt. Jeg merket det særlig i nord, og det kan jo kanskje være fordi jeg kjenner den virkeligheten. Men det skjer også mange andre steder.

Ingerid Stenvold ramser opp: En økt fremmedgjøring i distriktene, og større avstand mellom Oslo og resten av landet. Bompengeopprøret.

– Alt henger litt sammen, og det er ikke særnorsk. Brexit. Noen snakker om Trump. Det er jo «far out» å sammenligne Norge med dette, men prinsipielt kan man si: Det skjer mye også her.

– Har vi de riktige politikerne til å håndtere dette?

– Ja, det vil jeg si. Vi hadde en ganske opphetet debatt mellom Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre i Lofoten. Trygve reiser jo intensivt rundt i Nord-Norge og snakker med folk. Det gjør også Jonas. Jeg kan ikke si at den ene møter folk på en mer oppriktig måte enn den andre. Og jeg tror begge oppriktig vil det beste, og mener de har den beste løsningen. Sånn er det med alle, tror jeg.

Det handler mye om retorikk, tror Stenvold. Om ord. At Erna Solberg «var uheldig i Tromsø», sier hun, og sa «de her oppe». Og at hun beroliget befolkningen som ønsker seg tog med at framtida ville by på selvgående trailere i kolonne på veiene i Nord-Norge.

– Alle vil ha ja til Nord-Norge-bane, og hun vil ha selvgående trailere. Da rister folk bare på hodet og tenker at hun ikke skjønner noe.

– Og du som nordlending skjønner hvorfor folk blir oppgitt?

– Ja. Men det finnes jo Høyre-folk i nord som mener vi må være teknologioptimister. Det handler ikke bare om at Erna Solberg er bergenser, men også om hva man vil rent politisk.

– Har vi de riktige journalistene til å håndtere denne situasjonen?

– Nei! Nei da, er det ikke litt sånn som det er for politikerne, da? Jeg tror det er mange dyktige journalister som vil det beste, men … Jeg er ikke blant dem som synes alt er mye bedre nå enn før.

– Det er tempo, på godt og vondt. Løpende deadline, som gjør at verken vi journalister eller politikerne alltid har tid til å ta den ekstra runden med refleksjon. Det går utover ordskiftet og debatten, vi mister nyanser. Det er noen fordeler med tempoet og tilgjengeligheten, selvsagt. Det er lettere for alle å komme ut med budskapet sitt. Men pressen blir kanskje noen ganger med å øke denne mye omtalte polariseringen.

TIMEN FØR

Det er mindre enn en time igjen til sending. Ingerid Stenvold leser halvhøyt fra lappene sine, inne i hjørnet sitt. Man hører svake lyder, og ser leppene bevege seg. Fortsatt er det Sylvi Listhaug og innvandringsdebatten som opptar henne en smule.

– Er vi trygge på valget her?

Det er vaktsjef som spør.

– Jo da. Det er riktig. Men vi vet jo ikke hvilken lei det vil gå …

Stenvold lar ordene henge litt, tenker seg om. Nå er det uansett for sent å endre noe, så hun lar seg drive med:

– Men huhei. Det er jo det som er artig.

– Det er fortsatt lenge til.

– Snakk for deg selv.

– Jeg er spent på hvordan dette går.

– Det er kun vi som lever klokken 21.45 som får se hvordan det går.

Det var ikke sånn at hun ville bort fra Finnfjordbotn for enhver pris. Hun kaller oppveksten «fantastisk». Men hun visste at hun skulle bort, det var liksom helt selvfølgelig. Hun skulle ut i verden, eller i alle fall Norge, og få seg en utdanning.

Begge foreldrene er fra Målselv, og begge dro til Oslo for å studere. Pappa ble lærer på den videregående skolen, mamma bibliotekar. Det var mange historier fra studietida i Oslo under hele oppveksten. Dessuten dro alle de tre eldre brødrene til Trondheim for å studere. Det var «en kulturell arv» at hun skulle reise en dag.

Men hun lengta ikke bort. Hun hadde idretten, og musikken og bøkene og vennene. Det var ingen stor gjeng å henge med som hadde samme interesser, men hun kaller seg heldig.

Mange behov ble dekket av familien, av foreldre og søsken med større horisonter. Og det fantes andre, i alle fall om hun inkluderer Finnsnes i oppvekstmiljøet, som hørte på alternativ rock og orienterte seg utover. De var flere.

Ingerid Stenvold er så «nord» at når journalisten nevner sangen «Hurtigrute» av Kari Bremnes blir hun sittende og nynne og nesten mister tråden i samtalen.

###

Foto: Mina Ræge

DAGEN ETTER

– Er du riktig dame på riktig plass?

– Det må andre bedømme. Men – hvem er det, da? Jeg er en blant flere. Det er en fordel at vi som leder debattene og valgsendingene på NRK er forskjellige. Fredrik Solvang [som leder partilederdebattene på NRK, journ.anm.] har spesialisert seg på politisk journalistikk i flere år. Han er en annen type enn meg, med annen strategi. Jeg digger ham, men jeg kan ikke være Fredrik. Jeg har en annen inngang rent faglig, og vi har ulik strategi under debatter. Jeg har bredere tilnærming, og er generalist.

– Og jeg prøver å få paneldebatter og dueller til å flyte av seg selv. Jeg er der for å unngå at debatten ikke sporer av. Jeg stiller jo spørsmål og styrer retningen, men jeg vil gjerne at ordskiftet skal gå av seg selv. Og når det sporer av, skal jeg få ting tilbake på sporet. Jeg må være så forberedt at jeg kan stoppe folk, eller få dem til å svare på en utfordring de ikke vil svare på. Så har Fredrik en annen strategi.

– Og hva tenker du om det som skjedde på tampen i går?

– Om det er på grensen til å komme ut av kontroll … Om det er temperatur med humør, som i Lofoten mellom Vedum og Støre, går det greit. I går ble det roping, og alle sluttet å lytte.

– I en debatt om et betent tema.

– Ja. Du hørte det jo i forkant: Vi var spent på det, og usikre på om det var riktig å ta det med. Men den måtte med, det gikk i alle kanaler og vi kunne ikke droppe det. I går tok den av. Det er nesten sånn at man kan forvente det, men det avhenger jo av debattantene. Og i går tok noen … veldig av.

Men det var jo egentlig ikke forskjellen på Stenvold og Fredrik Solvang Dagsavisens journalist la i spørsmålet, og heller ikke det forrige om hvorvidt vi journalister er riktige mennesker til å forstå og skrive om et land der mange har sagt at nok er nok. En liten omvei må til her: Det har seg slik at Ingerid Stenvold og journalisten har bodd like ved siden av hverandre i ganske mange år, på tredje beste, sentrumsnære vestkant i Oslo. (Nei, vi kjenner ikke hverandre.) Nå er vi ikke lenger nesten-naboer, fordi Stenvold har flyttet med mann og to barn til enda finere strøk.

– Til en villa med stor hage på Nordberg, var det ikke?

– Til en tomannsbolig på Sogn.

Men poenget står: Vi er like. Vi er middelklasse, og vi bor i litt store eller enda større boenheter i fine eller finere deler av byen.

– Ja. Vi er like. Jeg leste forleden [statsviter] Asle Tojes tekst om hvordan eliten klumper seg sammen på Nordstrand [Toje skriver blant annet: «Vil du vite hvordan verden ser ut fra Nordstrand, slå på Dagsrevyen», journ.anm.]. Han rørte i noe som var veldig «to the point». Jeg har lest mye om dette i det siste. Og det jo sant at mange av oss lever i et eneste stort ekkokammer fra vi fødes. Men jeg synes det kanskje ikke er farlig, vi har lov å være, vi også. Det er ikke din feil at du er født i Trondheim. Det er ikke feil å være velutdannet og språkmektig. Men vi journalister har en stor forpliktelse til å ha denne selvinnsikten. Uten den, har vi et problem.

– Men jeg er jo også fra Finnfjordbotn. Det er en styrke. Jeg har veldig sterke røtter, og jeg holder fanen høyt på redaksjonsmøter. Hvordan ser dette ut for mora mi som sitter i nord, liksom. Samtidig er jeg ikke enig med dem som mener at det som skjer i Oslo ikke er interessant for dem som sitter i Finnfjordbotn.

– Hva folk som bor i Oslo mener er like viktig som hva din mor tenker?

– Ja. Men det går jo mest i en retning, da. Folk i Norge er mer opptatt av Deichmanske bibliotek enn av hvor det nye kommunehuset i [den nye, sammenslåtte kommunen] Senja skal ligge.

###

Foto: Mina Ræge

MINUTTENE FØR

Alle er på plass nå. Ferdig sminket, klare til dyst. Lokalpolitikere fra Drammen, Guri Melby og Jon Georg Dale. Aps Hadja Tajik, Lan Marie Berg fra MDG. Det er den debatten de har kontroll på, om bompenger og bypakker.

Så er det de mer løse kanonene [journalistens karakteristikk, Stenvolds.anm.]: Sylvi Listhaug, Karin Andersen fra SV, Masud Gharahkhani fra Ap og Ida Lindtveit Røs fra KrF. De skal snakke om integrering – og om Listhaugs ordvalg og oppdateringer i sosiale medier.

Det er kjølig, for ikke å si direkte kaldt. Tajik har på en marius-ullgenser, MDG-Lan ber om et pledd. Ingerid Stenvold har en tynn, lyseblå boblejakke på. Hun beholder den under hele sendingen.

Hun vet ikke hva hun gjør om fem år. Ingerid Stenvold vet at turnusen – hun leder «Dagsrevyen» og «Kveldsnytt» på tidspunkt vi andre legger barn eller slapper av hjemme, eller til og med er i seng – ikke er så lett å forene med å være småbarnsmor. Hun vil være med på barnas fritidsaktiviteter, og det blir for mange ganger hun må si nei, det passer ikke nå.

Flytte nordover? Hun føler seg hjemme hver gang hun er i nord, senest nå under valgkampen. Men helt hjem kan hun ikke dra, for hva skal hun gjøre der, i Finnfjordbotn? Det finnes jobb i Tromsø – for henne. Men mannen, som jobber i departementene. Hva skal han gjøre?

Hun vet ikke, er ikke god til å planlegge så langt fram i tid.

Men hun vet hva som skal skje de neste minuttene. «En debatt av gangen». Først er det bompenger. Så integrering, men det tenker hun ikke på nå.

Ingerid Stenvold står ute på Bragernes torg, omgitt av folk. Hun er forberedt, og vet hva hun skal si.

Stemmen hennes høres, lavt, utover torget, da hun sier:

– Det hadde ulma lenge …

Dagens sending er endelig i gang.

Klokken blir 21.45, og den blir enda senere. De siste åtte minuttene av dagens «Folkemøte» handler om ordbruken til Sylvi Listhaug. Bidrar hun til å gjøre det vanskeligere for innvandrere å integreres? Til oss mot dem?

Overhodet ikke, sier Listhaug selv.

Det er da Aps Masud Gharahkhani roper. Han roper igjen, og det hjelper ikke at Ingerid Stenvold ber ham dempe seg, opptil flere ganger.

Det er ikke sikkert du merket det, men Ingerid Stenvold følte at hun nesten var i ferd med å miste kontrollen over ordskiftet.

Ingerid Stenvold liker ikke å miste kontrollen.

Mer fra Dagsavisen