«Hva hadde egentlig dette bygget mot meg?!»

Av Anders Røren, spaltist

Da min morfar vokste opp på Modum i første halvdel av 1900-tallet hadde han sjelden mulighet til å reise inn til byen, men han kunne fortelle meg at han ved anledning hadde gleden av å gå på kino på Perfekt.

Kinoen lå på denne tiden i Engene 12, og hadde tidligere huset Folkekinomatografen. Under andre verdenskrig ble denne kinoen lagt ned, men ikke lenge etter åpnet det på nytt kino i de samme lokalene. Snorre kino holdt det gående lenge i disse lokalene, og mine foreldre og, ja sågar, min storebror rakk å kose seg i kinomørket her, før den endelig ble utkonkurrert i 1983 av det nyoppussede flerkinosenteret rett over gaten.

Og hvor vondt var det ikke å se ham reise av sted for å se stor-suksessen E.T. i 1982, mens jeg fortsatt var under aldersgrensen? Hvor strenge kunne mine foreldre være, lissom? Og Steven Spielberg som ettertrykkelig hadde sagt at denne filmen aldri ville komme på moviebox eller video. Jeg kan fortsatt godt huske hvordan dette traumatiske øyeblikket definerte mitt livsvokabulars betydning av «gråt og tenners gnissel».

Les også: Gutten som satte dype spor i lærersjela

Siden skulle det åpne konsertlokale på samme sted. Mens vår gryende musikkinteresse for alvor ble pirret av storhetene som jevnlig gjestet Drammenshallen, var Valhall forbeholdt mer nasjonale artister. Uansett, jeg var fortsatt for ung for begge deler, så det ble hverken AC/DC eller «Dance with a Stranger» på meg på noen av disse stedene. Og jeg kan fortelle deg at det ikke ble noe bedre da brutter'n fylte 18 år et par år etter at de byttet navn til Snorres Ølhall. Så mens jeg til nøds hadde vært på «bleiedisko» på Park, og ellers hadde kjedet meg igjennom en helg, ble jeg til stadighet minnet om hans konsert-, kino- og festopplevelser i Engene.

I ettertid kan det være at jeg husker dette som oftere og mer urettferdig enn det virkelig var, og han var der tydeligvis ikke ofte nok til at de klarte å tjene penger å disse stedene. Det kom konkurser og navnebytter på løpende bånd, «Morrison Hotel», «Snorres Fun House», og de førsøkte seg med det selvironiske – og skulle vise seg treffende – navnet «Skifteretten.» Og tror du ikke, idet vi passerer inn i 1993, det året jeg fyller 18 år, at de finner det for godt til å sette opp aldersgrensen til 20 år! Hva hadde egentlig dette bygget mot meg?!

Noe positivt kom kanskje ut av dette, for det førte til at de fleste i mitt årskull isteden fattet interesse for finansbransjen. Vel, vi gikk relativt ofte på både «Børsen og Banken» i en periode i alle fall. Og for ikke å snakke om de to andre B-ene: Back Yard og Blix – steder hvor man godt kan si at slipstvangen ikke var så streng.

Les også: «Det er ikke foreldre med vrangforestillinger mot vaksiner vi skal beskytte, men barna»

Men det var noe som merkelig nok trakk oss over mot Engene. Det er mulig det var de endeløse køene i vinterkulde, eller den konstante kjeklingen foran disken på kiosken på andre siden av gaten, eller ikke minst den trivelige dundrende trafikken som skapte konstant livsfare for småsjanglende utelivshelter. Så da «Skifteretten» gikk til skifteretten, men gjenoppstod som «Perfekt», og aldersgrensene endelig var overvunnet, var vi på plass.

Da oppdaget vi raskt at det var andre fordeler med Engene som pub-gate på denne tiden. Den kanskje viktigste for oss, som tydeligvis ikke hadde lært mye av vår tid i «finansbransjen» og derfor var bortimot konstant blakke, var at dette var pirat-taxiens Mekka.

Blant tungtrafikken kom det nemlig titt og ofte ymse biler som var villige til å svippe folk omtrent hvor det måtte være for bensinpenger og litt tips. Ved stengetid var det et kaotisk rally i Engene, mens en frustrert gjeng med lys på taket stod og rev seg i håret nede på torget.

Les også: «Historien man forteller, er ofte like viktig som selve legemiddelet»

Og på sommeren var gjerne målgangen for dette «pirattaxi-rallyet» ved Marienlyst utebad. Ganske mange hadde nemlig fått med seg at litt «skinny dipping» i klorvann kunne hjelpe godt til både å klarne hodet, og å skylle bort deler av sigarettlukta som på denne tiden var et uunngåelig tilbehør på byen, enten man røyka eller ikke. Til tider kunne det virke som om det var nesten like mange på badet som det hadde vært på «Perfekt», og gjennomsnittsbekledningen var i alle fall betraktelig mindre.

Det er nok mye som bør være usagt om det som skjedde på disse kveldene, men ved et par tilfeller hvor politiet dukket opp ble det nok betydelig mindre hekking i buskene, og heller mange som gjemte buskene sine i hekken. Ja, for de fleste hadde fortsatt busker på denne tiden, selv om de færreste akkurat da hadde bukser. Særlig husker jeg en kompis som ble trengt opp i et hjørne av en kvinnelig politibetjent, med politihunden kraftig snerrende noen centimeter fra seg. Heldigvis gjorde vanntemperaturen og situasjonen til det ikke ble et særlig fristende sosiss-måltid, men politibetjenten fikk nok en god historie til julebordet.

Les også: «Matematikk er vanskelig, og fisk er vondt»

Perfekt viste seg heller ikke perfekt, for etter noen år gikk dette også under. På denne tiden var det populært med shots, og det amerikanske toppløskonseptet Hooters hadde et oppsving i popularitet. Dermed var konseptet «Shooters» født, dog uten de toppløse. Brettene med tyrkershots satt løst på Shooters, men igjen skulle det vise seg at det var vanskelig med lønnsom drift i disse lokalene, og da vi passerte inn i et nytt årtusen var det igjen et navne- og eierskifte. Faktisk kan man si at det ble et mer toppløspreg nå, i den forstand at glamourmodell Linda Johansen nå åpnet opp Galleriet. Faktisk er det hun som innehar rekorden for lengstlevende skjenkested i Engene 12. I omtrent 6 år var vi, om ikke stamgjester, så i alle fall jevnlig innom Galleriet, men mot slutten satt tidsklemma og småbarnsforeldreliv en saftig brems på hyppigheten.

Deretter må jeg innrømme at navneskiftene har kommet hyppigere enn mine besøk. «Marcus» var navnet en periode, før både «Gold Room» og «Comeback» sto på skiltet over dørene, og nå var bare å innse at det var den yngre garde som hadde tatt over. Påfølgende navn som «Klubbteateret« og «Tiger Tiger» har jeg ikke en gang besøkt, og nå under navnet «The Box», er det neste generasjon i min familie som kan finne på å ta turen til «den vanskelige adressen» Engene 12.