Husene som forsvant

Få ting gjør meg så opprørt som når bygninger rives. Sånn var det i barndommen også. Jeg ble lei meg og sjokkert – det var så trist. Én ting var at folk hadde bodd der, og kanskje ikke hadde hatt lyst til å flytte, men fordi det skulle bygges en ny vei eller noe annet, så ble eiendommen deres såkalt ekspropriert.

Bare ordet er nesten umulig å uttale, det skulle ikke vært et ord.

Hus og bygg som blir jevnet med jorden er synonymt med noe som tar slutt, noe som blir ødelagt, så brutalt og nådeløst – så ugjenkallelig. Nesten som et overgrep.

En av de første bygningene jeg husker som ble revet, var «nasjonalbrakka» ved Brakerøyabanen, den lange, okergule bygningen som lå mellom banen og veien.

Nøstedboligen var et annet navn på samme bygning, og noen sa at huset lå litt i Drammen og litt i Lier, men hele det lange huset lå i Lier kommune. Bygningen hadde en fin arkitektur, med flotte detaljer.

I det huset hadde det bodd mange familier, med barn, foreldre og besteforeldre. De hadde mange minner fra sitt hjem, med til dels enkle kår og trang plass.

Det var Nasjonal Industri som fikk bygget det store huset som rommet 34 familieleiligheter og 60 leiligheter for ungkarer, altså menn som ennå ikke var gift. Så kunne arbeiderne gå den korte veien til og fra jobb, bare noen titalls meter unna.

I 1973 var livet ved veis ende for det store huset ved Brakerøyabanen.

Det hadde stått i omtrent 56 år, men det er jo ingen alder. E-18 trengte plassen, og hva har et hus å stille opp med da?

Alle familiene som bodde her måtte flytte ut. Noen var sikkert glade for å få en mer moderne leilighet et annet sted, mens andre var lei seg for å ta farvel med det som kanskje hadde vært hjemmet deres i alle disse 56 årene.

Jeg husker vi sto på verandaen hos min venninne i Løkkebergveien og så på at rivningen startet.

De enorme gravmaskinene spiste seg innover i bygningen.

Det var merkelig å se, leilighetene med rominndeling som først ble blåttlagt, og så ødelagt.

Les flere byhistorier: Torsdag- og lørdagsjobb på 1980-tallet

En eldre mann nektet å flytte ut, han var kanskje en av dem som hadde bodd der fra huset var nytt, i 1917. Nå blafret gardinene fra vinduet hans, mens gravmaskinene nærmet seg hans leilighet.

Jeg husker vi syntes synd på mannen.

Og vi syntes også det var urettferdig, og forsto hvor maktesløs enkeltpersoner er i møte med makten.

Jeg vet ikke hvordan det gikk, om den standhaftige mannen måtte bæres ut til slutt, eller om han gikk frivillig.

Så var det skolen vår. Gamle Bragernes skole som ble bygget i 1893, måtte vike for et nytt sykehus.

Men før dét husker jeg vi sto i klasserommet i andre etasje, og så ut av vinduet på rivningen av en av en av de vakre murvillaene langs Dronninggata. Vi så på kloss hold hvordan huset ble smadret til pinneved. Tenk, der hadde den gamle damen med det hvite håret bodd i et helt liv.

Hvor skulle hun flytte nå tro?

Jeg fikk vondt i magen, eller var det kanskje i hjertet, av å se det fine huset som på få minutter var omgjort til en mur og plankehaug. Borte for alltid.

Det verste var kanskje hele bydeler som forsvant, som Brakerøya og til dels området ved Bangeløkka, hvor motorveibrua ble landfast på Strømsø-siden.

Les flere byhistorier: Søndager med glede, fryd og skam

Der ble det revet hus med 1600-talls kjerne i flere av dem. Selvsagt må vi godta modernisering og utvikling, men jeg tror man kunne se seg bedre tilbake før rivningen så nådeløst fikk råde. Mye kunne vært spart.

Et hus jeg husker godt fra unge år, er Alfheim som lå i Solbakken.

Det var en stor trevilla med to fløyer i nygotikk/sveitserstil. Det lå mellom Solbakken gård og Fjellheim gård.

Alfheim så litt ut som en miniatyr av vakre Fagerli litt lenger øst.

På slutten tror jeg ikke det bodde noen i huset, og jeg kan huske vi gikk inn i hagen for å snoke litt.

Huset hadde vakre detaljer og vi ble liksom henført til gamle dager, hvor det sikkert hadde vært liv og latter og store selskaper der inne i de fine stuene, lenge, lenge før forfall og tomme rom. Alfheim ble revet på 80-tallet og på tomten ble det bygget fem eneboliger.

Lammersgate, det gule huset i nederste husrad ble revet på 90-tallet. Foto: Drammen Byarkiv

Også villastrøk har fått unngjelde for sine attraktive tomter, til og med der har gravmaskiner og rivninger gjort sine herjinger.

Barndomshjemmet til min fars bestevenn i Lammers gate ble jevnet med jorden på 1990-tallet.

Det var ingen grunn til å rive huset fra 1930-årene annet enn at eieren ville ha et nytt på samme tomt. Det var en del forkjempere, som var glad i strøket med alminnelige funkishus, som slo i bordet, men til ingen nytte.

Som erstatning kom det opp et pepperkakehus av dimensjoner. I dag er heldigvis huset skjult bak en hekk.

Et annet hus i samme strøk var «Fammenhuset» som ble revet sammen med nabohuset.

Et kjempestort hus som eier ville bygge fikk plassen.

Han var ute etter tomten.

Det gamle huset tilhørte farmoren til min barndomsvenninne, hvor fra jeg har mange hyggelige minner. Huset var kanskje ikke så gammelt, men det passet så godt inn i omgivelsene og var en liten perle av et hus, med halvetasjer og litt bungalow-aktig stil.

Villa Gleditsch ble revet i 2015. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

I samme område ble den omstridte «Villa Gleditsch» også revet, så sent som i 2015.

Det var et kjemperabalder, og folk engasjerte seg fra fjern og nær. Til ingen nytte.

Jeg har tatt en telling, og i min barndoms bydel er det revet åtte villaer, kanskje flere, siden 80-tallet.

Vi har sett det senest for noen måneder siden, også det på Toppenhaug. Det hyggelige lille huset helt i starten av Hanna Winsnes gate, med det høye saltaket som vi så vidt klarte å kaste eplekart over. Borte det også.

Vi ser fine hus med sjel og historie som må vike for nybygg. Noen ønsker seg mer og bedre. Og de stakkars husene som kanskje er litt for små, eller litt for tro mot sin opprinnelse, har ikke livets rett hvis den som kjøper tomten vil noe annet.