– Hun var alene hele livet. Strumaen var så stor, så det var nok plagsomt

Av Lene Aurora Brækhus / ABC Nyheter

Ett av bildene av Lundstein blir brukt som illustrasjon både på den engelske og norske siden om struma på Wikipedia, verdens største leksikon. Derfor er det kjent for mange.

Men hvem var Mina Pettersdatter Lundstein og hvordan gikk det egentlig med henne?

Lundstein ble født i Nes på Hedmarken i 1885. Hun var nummer fire i en søskenflokk på åtte. Som barn fikk Rune Halvdan Viken (61) se bildene av oldemoren og ble nysgjerrig.

– Vi barna var nysgjerrige på hvorfor hun så ut som hun gjorde. Strumaen var jo veldig stor.

– På den tiden var det ikke noe kjekt å ha noe som var så synlig. Så dette med strumaen ble dysset ned, det var lite prat om det hjemme.

– Hun var ikke en som reiste

Foreldrene hennes Petter (født 1855) og Mathea (1857) drev gården Lundstein.

Gården lå i det som på den tiden var Nes kommune, som senere ble lagt under Ringsaker kommune.

– Mina levde hele sitt liv på denne gården. Hun var ikke en som reiste, forteller oldebarnet til ABC Nyheter.

– Hun døde i 1948, det var ti år før jeg ble født, så jeg fikk aldri se henne.

Viken som har stor interesse for slektsforskning, er likevel kjent med oldemorens historie.

– Jeg kan ikke se for meg at Mina vokste opp under spesielt trange kår. De levde av det de hadde der på gården. Det var bra med poteter, grønnsaker og kjøtt. De hadde høner og gris og noen slakteokser.

– Jeg tviler på at de drev noe særlig med fiske i Mjøsa. Men det ble brukt mye sild. De hadde spekesild på tønner. Som regel kjøpte de hele tønner, og ellers levde de av det de produserte selv på gården.

Bildet av Mina Pedersdatter Lundstein blir brukt som illustrasjon på struma på Wikipedia – som har 50 millioner brukere på verdensbasis. Foto: Martin A. Finborud/Anno Domkirkeodden

Jodmangel

Struma betyr at skjoldbruskkjertelen i halsen er for stor. Det er flere årsaker til dette, men historisk sett har struma hovedsakelig vært knyttet til for lavt inntak av mineralet jod.

– Jodmangel var helt klart den vanligste årsaken til struma. Slik var det frem til cirka 1950, sier ernæringsfysiolog og forskningssjef Helle Margrete Meltzer ved Folkehelseinstituttet (FHI) til ABC Nyheter.

– Struma var veldig geografisk fordelt, det var først og fremst i Innlands-Norge, særlig i Mjøsområdet og i Modum, Sigdal og Eggedal og indre Telemark. Her er utbredelsen av synlig struma godt dokumentert, fortsetter hun.

På spørsmål om det var vanlig med så store struma, som i Lundsteins tilfelle, svarer Meltzer:

– Jeg tror nok det er et ekstremtilfelle.

Barnefaren reiste til Amerika

Bildet av Mina er tatt rundt 1910, altså da hun var i midten av 20-årene. To år tidligere ble hun mor utenfor ekteskap, og barnefaren reiste ut av landet like før sønnen ble født.

– Mina fikk en sønn, Martin som var min bestefar, sammen med Emil Olsen som emigrerte til Amerika noen dager før fødselen i 1908, sier Rune Halvdan Viken.

– Han var skolegutt på Aske som var nabogården. Kanskje var han ute på kveldsturer. Det var ikke noe som het «one night stands» på den tiden, men det er ikke tvil om at det har skjedd noe.

Mina ble aldri gift og fikk ikke flere barn. Sykdommen som var så synlig, var en belastning for henne, ifølge oldebarnet.

– Oldemor var alene hele livet. Strumaen var så stor at det må ha vært plagsomt for henne. Hun var et oppegående menneske på alle måter, men hadde ikke utseendet med seg, så da ble det slik for henne.

Mina tok over gårdsdriften

Hele sitt 63 år lange liv bodde og jobbet hun på gården Lundstein.

Da foreldrene kjøpte skjøtet på Lundstein lå gården høyere opp enn den nåværende gården. Den ble bygget på sin nåværende plass etter en brann.

Først hjalp hun foreldrene med driften. Etter at faren Petter døde av lungebetennelse i 1932, tok hun over gården sammen med broren Johannes Pettersen Lundstein, som hadde to barn.

Mina og Johannes tok over skjøtet fra moren Mathea for 999 kroner og 97 øre. Men i 1937 døde Johannes av kreft.

– Da ble det en del styr og krangling mellom barna som ville ha sitt. I en liten periode tok ungene til Johannes over gården, forteller Viken.

– Det endte til slutt med at Mina tok over skjøtet og hadde hele gården for seg selv. Selv om Martin ikke står oppført på skjøtet, drev hun gården sammen med ham.

Martin giftet seg med Agnes Nilsen i 1934.

– Så tok han over Lundstein som arv etter sin mor. Nøyaktig tidspunkt for når han tok over driften er ukjent, men det var før hun gikk bort i 1948, sier Viken.

Mina ble bestemor til to forteller han:

– Mor, Malfrid Kristine, ble født i 1935 og min onkel, Nils Magne, er født i 1936.

Låven og det hvite huset i front, med en liten garasje på venstre side, er gården Lundstein der den lå den siste delen av Minas liv. Her ble gården bygget opp igjen etter en brann. Huset mellom Lundstein og skogen, Vestheim, var der søsteren til Mina Lundsteins svigerdatter Agnes bodde. Da Lundstein, som opprinnelig lå i høyre hjørne av bildet, brant ned bodde hele familien på Vestheim til gården var gjenoppbygd. Foto: Privat

Helseundersøkelse

Bildene av Lundstein er antakelig tatt for Dr. Carl Schiøtz, opplyser museet Anno Domkirkeodden på sine nettsider.

Schiøtz dokumenterte også strumaproblemet blant skolebarn i Hedmark, gjennom en helseundersøkelse han gjennomførte blant 10.000 skolebarn.

Undersøkelsen som ble publisert i 1917, viste at forekomsten var høyest for jenter og nådde en topp ved 13-årsalderen, da så mange som 1 av 4 hadde struma. Blant gutter nådde forekomsten en topp på 14 prosent i 10-årsalderen.

Enda mer utbredt var struma i Modum kommune på 1930-tallet, viser en undersøkelse som ble gjennomført i 1934-35. Forekomsten av struma var svært høy både blant barn i alderen 7-14 år (78-80 prosent) og blant voksne (57-73 prosent). Undersøkelser av kostholdet viste at de som ikke spiste fisk, hadde høyere forekomst av struma enn de som spiste fisk.

Nettopp mangel på hvit fisk i kosten var en viktig grunn til at struma var vanlig i disse og andre innlandsområder, forklarer forskningssjef Helle Margrete Meltzer ved FHI.

– Den eneste naturlige gode kilden til jod er hvit, mager fisk som torsk og sei. Fet fisk, som laks og ørret, inneholder lite jod.

– Før i tiden var det dårlig tilgang til hvit fisk i Innlands-Norge. Kanskje hadde de en sildetønne, med nedlagt sild, men den er jodfattig. Den ferske fisken var gjerne forringet innen den kom seg til innlandsstrøkene. Så det var ikke selvsagt at de spiste hvit fisk i disse områdene, også av økonomiske grunner.

Litt jod i saltet

Jod har bare en kjent funksjon i kroppen, og det er å inngå i stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3) som produseres i skjoldbruskkjertelen.

Meltzer forklarer at jod i kroppen samler seg i den lille skjoldbruskkjertelen, som består av to kjertler, hver på størrelse med en bønne, som er plassert på hver sin side av spiserøret.

– Når kjertlene begynner å vokse for å kompensere for jodmangelen, blir det etter hver synlig som det vi kaller struma. Og dette var veldig synlig for store deler av befolkningen i innlandsstrøkene, ikke minst hos skolebarn.

Mulige løsninger på problemet ble mye diskutert fra 1920-tallet og utover, forklarer Meltzer.

– I 1938 ble det vedtatt en lov som tillot salg av jodert salt over hele landet. Så man var klar over problemet før krigen også. Men den mengden man tillot tilsatt i salt var ekstremt liten, kun 5 mikrogram per gram salt. Når anbefalt daglig inntak er 150 mikrogram, må man få i seg mye salt for å få dekket behovet.

– Det er det samme nivået jod i salt som er lov i Norge i dag som det som ble tillatt i 1938. Det er det laveste nivået av jodert salt i verden. WHO angir at det bør være minst 15 mikrogram for å kalles jodsalt. Bare over grensen i Sverige er det tillatt med 50 mikrogram, det er ti ganger så mye som vi tillater.

– Det at det er store forskjeller på jodmengden i saltet i ulike land, gir en pekepinn på hvor effektivt det kan være som et tiltak for å redusere strumarisiko.

Meltzer forklarer at det er mangelfullt jodinntak i Sverige også, selv om de har ti ganger mer jod i saltet enn vi har. Dette er fordi 90 prosent av saltet de får i seg er fra industrielt fremstilt mat som ikke er jodert.

– Derfor nytter det ikke bare å øke mengden i saltet, sier hun.

Nærmest utryddet

Jodert salt løste dermed ikke strumaproblemet i Norge. Det som endret situasjonen for alvor, var da man begynte å tilsette jod i kraftforet til kuene på 1950-tallet.

– Det var det som gjorde susen. Kuene hadde også struma. Kuene fikk jod i foret, noe som gjorde at melk og ost ble jodrike. Den gangen drakk nordmenn mye melk, sier Meltzer.

Etter at jod ble tilført kraftforet til kuene på 1950-tallet ble struma som følge av for lite jod, nærmest utryddet. Men for drøyt ti år siden oppdaget forskere at situasjonen var i ferd med å snu, folk hadde kuttet ned på eller kuttet ut melk i kosten.

– Vi trodde vi var et av de få landene i verden som ikke hadde noe jodproblem. Derfor var det sjokkerende å oppdage at melkeinntaket var redusert så veldig og se hvilke konsekvenser det kan ha, særlig for barns utvikling.

Samtidig viser Helsedirektoratets rapport «Utviklingen i norsk kosthold» at inntaket av fisk er på vei ned.

– Er det slik at vi nå står i fare for at flere får struma som skyldes jodmangel?

– Ja, det gjør vi, svarer Meltzer og fortsetter:

– Vi har målt jodnivåene i urin og ser at en veldig stor andel har altfor lave nivåer i forhold til det som anbefales av WHO. Unntaket er småbarn, fordi de drikker den melken mor og far gir dem.

Hun understreker at man kan ha begynnende jodmangel uten at det synes på halsen.

– Det er ikke bare når du har synlig struma at du har et jodproblem, også i forstadiene til struma kan for lite jod få konsekvenser.

– Derfor er det viktig å få i seg nok hvit fisk og melk – og takket være jod i foret, er det også en del jod i egg.

I fjor publiserte norske forskere en studie i Tidsskriftet for Den norske legeforening, der de hadde gått gjennom 13 studier om jodinntak i ulike befolkningsgrupper i Norge. Den viste at mange får i seg for lite jod, inkludert kvinner i fruktbar alder, gravide og ammende.

Førsteforfatter av studien, klinisk ernæringsfysiolog Sigrun Henjum ved OsloMet, forklarte hvorfor det er alvorlig:

– Jod er nødvendig for danning av thyreoideahormoner, som er svært viktige for hjernens utvikling i fosterlivet. Derfor er utilstrekkelig jodinntak spesielt alvorlig hos kvinner i fertil alder, og hos gravide, sa hun.

Mer jod i saltet?

Meltzer, som også er medlem av Nasjonalt råd for ernæring, ledet arbeidsgruppen som i 2016 leverte rapporten «Risiko for jodmangel i Norge».

Der konkluderte de med at jodinntaket er urovekkende lavt i deler av befolkningen og at nasjonale myndigheter bør igangsette tiltak som sikrer adekvat jodstatus i hele befolkningen og spesielt i sårbare grupper som kvinner i fertil alder, gravide, ammende og små barn.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VMK) er i disse dager i sluttspurten med en nytte- og risikovurdering av tilsetning av jod til bordsalt, i brødvarer og i vegetabilske alternativer til kumelk.

– Utgangspunktet for denne vurderingen er at det har vært mye diskusjon om jod i kjølvannet av at melkeinntaket synker, med det resultat at jodinntaket blir lavere og lavere. Det er særlig kritisk for unge kvinner som er eller i fremtiden skal bli gravide. Får de i seg for lite jod, har det betydning for barnas kognitive utvikling. Sammen med OsloMet og UiB-forskere har vi vist at lavt jodinntak er mye mer utbredt enn man trodde, sier Meltzer.

Grunnen til at Vitenskapskomiteen for mattrygghet må vurdere om man skal åpne for å tilsette mer jod i saltet og anvende jodert salt i brødvarer er at man risikerer at noen kan få for mye jod, forklarer hun.

– Det er med jod som med andre mineraler, både for lite og for mye kan gi helseproblemer. Det er først og fremst de små som har adekvat jodinntak i dag, som risikerer å få for mye, sier FHI-forskeren til ABC Nyheter.

Mina fikk ett barn, sønnen Martin, som overtok gården etter henne.– Han var et arbeidsjern uten like, sier Rune Halvdan Viken om bestefaren sin. Han skal også skal ha hatt struma Foto: Privat

– Vi har trodd at det var arvelig

Rune Halvdan Viken forteller at oldemoren ikke fikk noe behandling for strumaen sin, så hun levde med den svært synlige sykdommen helt til hun døde i 1948.

Han forteller at han har bladd mye i bygdebøker fra området, uten at han har kommet over noe andre som hadde så stor struma at den var synlig på bildene.

– I slekta mi har vi gått og trodd at det var arvelig. Akkurat det er noe vi har snakket om. Jeg husker at mor har sagt «Jeg føler at nå har jeg fått struma», men det var ikke det. Det var kun Mina som hadde det, men den var så veldig stor.

• Etter at saken ble publisert i ABC Nyheter har Viken fått informasjon om at bestefaren Martin også skal ha hatt struma, men at den var så liten at man måtte vite om den for å kunne se den.

Saken ble først publisert hos ABC Nyheter.