Har du husket matpakken, Jonas?

Som Bjørn Iversen, avtroppende Ap-ordfører i Verdal sier det i Dagsavisen: «Skolemat som hovedsatsing holder ikke». Den trønderske industrikommunen ble overrent av et Sp som fikk 51,3 prosent. I store deler av landet er Sp blitt det nye Ap, mens sistnevnte snakker havregrøt. Hvor glipper det for Ap? Hvorfor kan ikke Jonas smøre matpakken og bry seg mer om grønne jobber, klima og industri?

I Stavanger feires det at Kari Nessa Nordtun blir den første Ap-ordføreren på 24 år. Ikke fordi Ap begeistrer – partiet går tilbake med 1,6 prosentpoeng og gjør sitt dårligste valg siden 1995 – året Høyre innledet sin storhetstid i byen. I den grad Ap beholder makten i storbyene er årsaken regjeringspartienes nedsmelting og juniorpartnernes vekst. Rødt og Miljøpartiet De Grønne har overtatt Venstres og KrFs rolle som vippepartier, Folkeaksjonen Nei til mer bompenger overtok Frps rolle som protestparti, mens Sps gevinst ligger i sentrum-periferi-konflikten reformkåtingene i Høyre gjenopplivet.

Høyre og Ap er de helhetstenkende partiene som veksler på å styre landet med vekslende støtte fra henholdsvis Frp, Sp og SV – partier som kan unne seg å overse at konsensus er byggesteiner i den norske modellen. Erna kan aldri bli blåere enn Siv, Jonas kan glemme å bli rødere enn Audun. For ikke å snakke om grønnfargen til Une og kaffe latte-latterliggjøringen til Trygve. Når Aps leder forklarer hvorfor utbytte fra barnehager er en uting, kan Bjørnar slå til med «velferdsprofitører». Ap må kompromisse og kan aldri overby.

Aps valgkamper er et sært skue. Løftet om 15 milliarder kroner mer i skatt i 2017 ble kombinert med anklager mot regjeringen for å overse oljekrisen som rammet Vestlandet i 2014. Forutsetningen for å krisemaksimere er kriseforståelse, og den var vekke blant velgerne da Ap drev valgkamp for to år siden. De økonomiske skillene gir seg likevel utslag som 3000 fattige barn i oljehovedstaden og 18.000 barn i fattige familier i hovedstaden. Ap eide aldri fattigdoms- og ulikhetsdebatten i Stavanger, det gjorde derimot Mímir Kristjánssons Rødt som med 5,5 prosent gjorde tidenes valg i den siste blå storbyen. Dagen før valget skrev Dagens Næringsliv om hvordan Rogaland slår Oslo i verdiskaping. Ap sliter med å håndtere at spesielt den fossile delen av næringslivet går så det suser samtidig som flere sliter og velferdstilbudene svekkes. Rødt og SV har kjappe og smarte svar der det altomfavnende Ap snakker grøtete om Norge i 2019.

Det er lenge siden Einar Gerhardsen åpnet kontorvinduene for å ta inn folkemeningen. I dag er Ap uten teft. Sandnes-ordfører Stanley Wirak har god grasrotkontakt, men til og med han oppdaget tre år for seint hvilken kraft som lå under bompengeopprøret. For Ap får trøsten være at Høyre prøvde å tie ihjel opprøret mens Frp så vidt overlevde forsøket på å asfaltere landet med bompengene de skal være imot. Ap, Høyre og Frp bør ta en sjekk i egne organisasjoner for å finne ut hvorfor ingen tidsnok så opprøret komme.

Konfliktene mellom arbeid og kapital, sentrum og periferi lever i 2019 også, men underkategoriene i Stein Rokkans politiske norgeskart er fornyet. Lavkirkelighet og nynorsk mobiliserer ikke velgere, men det gjør bilen i distriktene og byer som ikke er Oslo og har god kollektivdekning. Flere nyanser: Opprøret mot bompenger er høyrepopulistisk i Bergen, men har en rød versjon i Stavanger - der SV sa nei til bymiljøpakken fordi partiet mener avgiften rammer lavlønte. For øvrig sitter SV og Rødt i Stavanger i helgen og diskuterer maktfordeling sammen med FNB og MDG og påtroppende ordfører og varaordfører fra Ap og Sp.

Ikke bare bompenger rammet regjeringspartiene og Ap samtidig, det samme gjorde Sp. Å omorganisere politiet var nødvendig etter 22. juli, å slå sammen små kommuner måtte til, men når Erna er så lite lydhør for protester fra distrikter som ser statlige arbeidsplasser forsvinne, blir Ap også rammet. Som et helhetsparti har det ligget i Aps DNA å ta ansvar gjennom å støtte reformene. Motangrepet har ikke bestått av offensiv Ap-politikk, men skolemat.
Mangel på matpakke kan være et utslag av fattigdom, i Aps tilfelle ble det et symbol manglende evne til gripe rundt dilemmaet det er at oljenæringen går så det suser mens klimakrisen forverres. Samtidig som danske turbiner skal lage strøm til tyskerne på norske fjell, tripper norske verft etter å bygge turbiner for flytende havvind og el-skip. Hvordan det gamle industripartiet Ap setter gratis skolemat over eierskap til industripolitikk  som forener distriktsjobber med klimatiltak, er uforståelig.