Godt møter ondt når Drammen barne og ungdomsteater øver til «Reisen til Julestjernen»

–  Jeg har jo lyst til at hun skal være en «hero»!

Aurora Reitan (15) følger i to eldre søskens fotspor når hun den 29. november inntar Hovedscenen i Drammens teater for premiere på «Reisen til julestjernen»  – for tredje gang. Svensedammen-eleven har vært i Drammen Barne- og ungdomsteater siden 2014, og gått gradene som statist og i mindre roller, med og uten sang og replikker – til hun i år får skinne som selveste Sonja, jenta som med sitt gode hjerte som sterkeste muskel legger ut på kongerikets mest farefulle ferd.

– Jeg har alltid hatt lyst til å være Sonja, hun er god og snill, men også tøff, og jeg har sett opp til de som har spilt henne før meg de årene jeg har vært med, sier Aurora.

LES OGSÅ: Fortsatt god jul – Sturla Helmersen og Showkompaniet er tilbake

Denne gangen er det altså henne og Lilja Christina Stordalen Skredsvig (16) som de yngre både i salen og på scenen kommer til å beundre og drømme seg bort i. De to alternerer i rollen, og på kveldens øving har de én til én-trening med regissør Iselin Doret Brandt Bestvold.

– Det er første gang jeg har en sånn hovedrolle, som til og med er spilt i flere generasjoner. Det spennende er å finne ut hvem Sonja er. Hva er forskjellen på henne og meg, og hvordan vil jeg at hun skal fremstå? Og så uten å herme finne min egen Sonja, sier Lilja.

LES OGSÅ: Som tiåringer møttes Håkon og Emma i "Juleskurken" – nå er én sjef på scenen og én for alt rundt

Ond rolle går i familien

For Olaf Harris Hansen (16) er det på en måte den motsatte utfordringen som venter: Han spiller den onde Greven.

–  Det blir den første onde rollen min, og det er krevende. Jeg har vært lei meg og vist følelser før, men aldri vært sint og skreket til små barn!, sier Olaf, som trofaste teatergjengere vil kjenne igjen fra tidligere «Julestjerner» og andre DBU-oppsetninger som «Olsenbanden Jr.». For å virkelig toppe forventningspresset, har han en fetter som tidligere har spilt nettopp den grusomme Greven.

– Jeg vet at barn kommer til å gråte i salen, for det har de gjort hvert år!, konstaterer Olaf lakonisk.

Jeg må innrømme at akkurat Greven i dette stykket er et av mine skumleste teaterminner fra jeg var barn... Hvordan tror du det vil føles dersom du sår slike følelser i publikum?

– Nei, det er jo mestring. Det betyr at man får til rollen! Først når stykket er slutt og jeg kommer gående fram vil de skjønne at jeg ikke er så skummel likevel, smiler Olaf, for anledningen svært ufarlig.

Selv ble han hektet etter å ha sett Oliver Twist, et stykke så energisk og fullt av god sang og dans at det til dags dato er det sjukeste han har sett her.

LES OGSÅ: Full bomklaff da Showkompaniet inviterte politikerne de parodierer

Frilynt-kurs

Mens Olaf plasserer sin fascinasjon for de skrå bredder i det han kaller en ordentlig teaterfamilie, nøler Aurora med å si det samme.

– Vi er ikke en sånn familie som drar mye og ser teater, i hvertfall, vi spiller bare selv! Jeg ser ikke så mye film heller faktisk, men er mye på Youtube. Jeg er opptatt av historier og prøver å legge merke til hvordan folk snakker sammen, sier hun.

Lilja er den av de tre som tydeligst har definert at det er skuespill hun vil drive med, og er i gang med førsteåret på dramalinja på St. Hallvard VGS. Hun forteller at hun lengtet etter å komme med i barne- og ungdomsteateret allerede fra før hun var gammel nok, og at hun siden har deltatt både i oppsetninger, workshops og teater-camp'er organisert av paraplyorganisasjonen Frilynt – med én fast uke på Hove i Arendal om sommeren som høydepunkt.

– Jeg ville aldri ha vært den jeg er i dag om det ikke var for teateret!, sier hun.

Olaf, som er like gammel, begynte for sin del på Drammen VGS i høst, og har dermed «ditcha drama», spøker de andre.

Greven vil bli lege.

Større enn rommet

Uavhengig av fremtidsplaner må en god del settes litt på hold dersom man som skoleelev deltar i en kjempeproduksjon som den Drammen barne- og ungdomsteater setter opp annethvert år før jul. Rollene ble tildelt etter auditions allerede før sommerferien, og selv med to fulle crew, et grønt og et rødt, har det vært øving i helger og mange ukedager gjennom høsten.

Denne mandagskvelden i Harmonien og teateret varer øvelsen fra klokka seks til ni, og gjennom tussmørke rom og lange ganger renner pratende, syngende og dansende barn og ungdommer som en strøm av liv mot de nedslitte og glisne koreapanelene. Enkelte foreldre, som inspisient Vivi Noël Schulsrud Nysted, følger den tilsynelatende intuitive organiseringen av hvem som er ventet hvor når.

– Vi ofrer jo mye leksetid og må sette andre venner litt til side, bekrefter de to Sonjaene idet regien fra Bestvold er gjennomført og de skal bevege seg opp til dansescener på Studioscenen.

Heldigvis er det et godt miljø i gruppa, og som unge veteraner er det flere som har etablert vennskap på tvers av grupper, bydeler og kommunegrenser i DBU.

– Alle her er litt sånn sang- og teatertyper, ler Lilja, som bor i Lier, men likevel ikke kjente mer enn to såvidt da hun startet på dramalinja.

Auroras klasse fra Svensedammen ungdomsskole er allerede booket inn på generalprøven, med god grunn:

– Det er egentlig veldig morsomt, for vi er fire fra klassen vår som spiller i stykket!, sier hun.

Dermed introduseres vi for Rasmus Myhre-Lønrusten (15) som spiller Magister, og Julian Langli Sand (15) som spiller Nissefar. Mens Aurora startet rett i DBU, har de bakgrunn fra barneteatergruppa på Konnerud.

Hvordan er en teatertype?

– Da liker du å synge og snakke, er veldig utadvendt og ikke redd for å vise deg frem. Du er ikke redd for å være større enn rommet sjøl! utbasunerer de.

– Gjerne større enn naborommet også!, flirer en av jentene.

Synger Arif

Ferskere i gamet er Dennis Karlsen (14) som går på Høvik skole, og snart debuterer som Hoffskredder. Han har likt teater i mange år og har stått i to år på venteliste for å få en plass i kompaniet. Også han er glad i sang.

– Jeg synger mye hjemme. Det går mest i norske sanger, som Arif og unge Ferrari, sier han.

Adrian Jenssen (15) går på Eknes ungdomsskole og spiller Ole.

– Når du starter med teater, skjønner du med en gang at alle roller og karakterer er like viktige.  En gruppe nissebarn er for eksempel ikke bare en gruppe nissebarn, de er alle forskjellige. Og DU er den karakteren du jobber fram, forklarer Lilja

I DBU lærer de å jobbe med karakterene, Øve på å se hverandre og lytte, ikke bare huske hva man selv skal si.

Er det rom for å improvisere underveis?

– Det er jo et fast manus, men man kan adde litt fra en oppsetning til en annen –  og gamle replikker kan moderniseres. Kongen sier for eksempel «Ja, gid jeg bare kunne» i manus, men det har vi byttet ut med «om». Ingen sier «gid» i 2019, sier Aurora.

Selv om stykket handler om jakten på en høyere kraft, leser hun det ikke som spesielt religiøst eller karakteristisk for en bestemt tid.

–  Jeg tenker på det som et eventyr for barn, jeg, sier hun.

Tryller bevegelse

Oppe på Studioscenen avløser regissør Venill Kravik koreograf Ferdinand Rygh, etter at han har latt spede, men spretne Anaya Elise Fizan (8) på grønn gruppe styre en gruppe tenåringsdansere med en liten tryllestav, scene for scene.

Hun stråler, og blir etterpå sittende med store øyne og følge de samme bevegelsene hun selv nettopp har svevet seg gjennom, nå utført av sin motpart på den andre gruppa.

– Ja! Bamsene kommer! Smile med tenner! har Rygh dyttet dem fram med kryptiske, men oppmuntrende tilrop, og Madelin Bekk og Mari Ødegaard (begge 11), Hanna Iversen (14) og Henny Hartz-Bruun er blant dem som får ta kvelden litt tidlig, når dansen sitter.

Vi lister oss ut av det svarte teatermørket til lyden av to engletrioer og begge Sonjaer som ubesværet broderer seg flerstemt gjennom Glade jul, i følge med Anne Britt Brandshaug, nokså fersk markedsansvarlig i DBU-styret og teatermamma til Maria (13).

Som niåring fikk hun blod på tann da hun spilte karakteren Mugg i NRK-serien «Julekongen» – den onde lille jenta som hatet julen.

Ikke desto mindre er hun fast bestemt på å bli skuespiller, og de neste ukene vil hun være en av de svært dedikerte ungdommene som bidrar til å opprettholde en sterk barneteatertradisjon som kanskje får drammensere flest til å huske alt som er å elske med julen  – i hvertfall Drammens Teater.

Dét er heroisk.

Maria og mamma Anne Britt Brandshaug. FOTO: KATRINE STRØM