Gerd Golombek (89) fra Oslo ble arrestert, men unnslapp deportasjon i 1942.

Gerd (89) slapp unna da jødene ble deportert fra Oslo

De ble hentet på Grünerløkka og drept i Auschwitz. Familien Schacht har fått sitt minnesmerke.

– Jeg husker disse guttene godt. Jeg var her på besøk flere ganger som barn. De var i min mors familie. Det er ingen igjen, forteller Gerd Golombek (89).

Vi sitter i trappa utenfor Gøteborggata 49 på øvre Grünerløkka i Oslo. Foran oss er den tyske kunstneren Gunter Demnig i gang med å legge ned snublesteiner nummer 480 til 483 i Norge: For Olga Schacht og hennes sønner Adolf, Harry og Salomon. De bodde på denne adressen fram til 26. november 1942. Da ble 532 norske jøder deportert fra Oslo havn og sendt til Auschwitz med det tyske skipet Donau. Gerd Golombek var nær ved å bli en av dem. Hun var 12 år da politiet kom og hentet henne hjemme i Markveien:

– Jeg ble arrestert sammen med min mor og min bror. Vi ble kjørt ned til kaia, men da vi kom fram, var landgangen tatt bort. Dermed ble vi kjørt hjem igjen. Vi gikk i dekning og klarte å ta oss over til Sverige.

Drammenskvinnen Reidun (91) forteller:  Isak sa at "J" sto for "jøssing"

Aldri rutine

Snublesteinene til minne om Holocaust-ofrene er blitt en del av bybildet både i Oslo og flere andre norske byer de siste årene. Brosteinene har messingplate inngravert med navn og tre datoer: Fødsel, deportasjon og død. De er del av et stadig mer storstilt prosjekt startet av den tyske kunstneren Gunter Demnig i Köln i 1995, og siden videreført over hele verden. Mandag satte han ned 38 nye steiner i Oslo.
– 69.000 steiner er det blitt. 95 prosent av dem har jeg satt ned selv, forteller Demnig til Dagsavisen.

Den tyske kunstneren Günter Demnig la ned snublesteiner for familien Schacht i går,  i Gøteborggata på Grünerløkka i Oslo.
Kunstneren Gunter Demnig. FOTO: Lene Sørøy Neverdal

Arbeidsuka hans startet kl 09.30 mandag morgen, idet han ankommer Gøteborggata i en maksitaksi  med representanter for Jødisk Museum og HL-Senteret, og tre pappesker fulle med snublesteiner. Han går oppover fortauet og finner et passende sted utenfor nummer 49. Her lå bygården hvor familien Schacht bodde, nå er det leilighetskompleks her. Demnig har med seg en spesiallaget lerretspose som rommer en murskje, en hammer og en knepute. Han legger puten på bakken, går ned på kne og arrangerer de fire snublesteinene i en trekant. Øverst moren Olga, under de tre sønnene på rekke. Så markerer han plasseringen med lilla krittstreker, før en anleggsgartner kommer med asfaltsag og skjærer ut markeringene så støv og grus spruter på de 15-20 oppmøtte. Med murskjeen graver Demnig ut asfalt og jord fra hullet, så slår han snublesteinene på plass med en hammer nøyaktig tilpasset dimensjonene på steinen, 10 x 10 centimeter.

– Det er gått rutine i det tekniske, selvsagt. Men det følelsesmessige blir aldri rutine. Hver gang er det nye skjebner, konstaterer kunstneren.

Gunter Demnig satte ned sin første snublestein i i Berlin i 1992.
– Første gangen gjorde jeg det uten å spørre om lov. Ellers hadde jeg nok ikke fått tillatelse. Deretter gikk jeg noen runder med myndighetene for å få gjøre det ordentlig, sier Demnig. Utover 90- og 2000-tallet vokste prosjektet ut over Tysklands grenser, og det finnes nå snublesteiner i 22 land.
– Nå kan jeg ikke stoppe. Det er stadig nye etterkommere som henvender seg til meg og vil at jeg skal sette opp disse steinene, sier han.

– Mitt mål er at det skal finnes snublesteiner i alle byer der Wehrmacht og SS sendte folk i døden.

Les også: Den mørkeste natta

Familiehistorie

Når de fire steinene er satt ned, blir Gerd Golombek introdusert og holder en tale, der hun forteller historien om familien Schacht.

– De kom fra Litauen, i en shtehtl kalt Zidikai. Jeg har vært på besøk der, det var et fattigslig sted. Moren til Olga var handikappet, hun ba min bestemor ta med seg datteren til Norge, så hun kunne få et liv og en framtid. - I Oslo giftet Olga seg og fikk tre sønner, men mannen hennes døde ung.

– Familien klarte å ordne det slik at Olga fikk drive en butikk på hjørnet her, en sjokoladebutikk. Hun greide å livnære seg og de tre sønnene, men det var hardt. Hvem hadde vel råd til å kjøpe sjokolade dengang? Det begynte å ordne seg for sønnene etter hvert, Adolf var blitt kelner på Speilsalen og tjente godt. Salomon skulle bli ingeniør. Harry hadde fått ekspeditørjobb. Og så kom krigen: Alle ble arrestert og deportert. Ingen ble igjen av hennes familie.

Minnet med snublestein: Olga Thora Schacht (1892-1942) Jødisk museum i Oslo
Foto: Jødisk museum i Oslo
Minnet med snublestein: Olga Thora Schacht (1892-1942)

Les også: Det jødiske livet i Bragernes torg 8

Trist og sliten

– Jeg har vært med på flere nedleggelser av snublesteiner i Oslo, og jeg har vært med to ganger i Trondheim. Hele min mors familie bodde i Trondheim. Nesten alle ble deportert, sier Gerd Golombek til Dagsavisen.

– Jeg synes det er veldig bra at de setter opp disse snublesteinene. Det gjør at disse menneskene ikke ble glemt, og at man ikke glemmer hva som skjedde den dagen de ble deportert.

– Det er veldig merkelig å sitte her i dag og tenke på hva som hendte den gangen. Det er så man ikke skulle tro det var sant. Å sende bort et helt folk for å bli kvitt dem? Jeg blir ikke lei av å fortelle om det, men jeg blir trist og veldig sliten, sier Golombek.

Minnet med snublestein: Harry Schacht (1923-1943)
Minnet med snublestein: Harry Schacht (1923-1943) 

Les kommentar: Holocaust i gata mi

En stein for hver

Tilstede ved nedleggelsen er også Sidsel Levin, nå pensjonert direktør for Jødisk Museum i Oslo.

– Det er alltid en stor opplevelse å være tilstede når snublesteinene blir lagt ned, sier Levin, som tok initiativet for å få snublestein-prosjektet til Oslo i 2010.

– Norge kan bli det eneste landet i Europa som kan få lagt snublestein for hver eneste en av jødene som ble rammet av Holocaust. I Norge var det nærmere 800. Det er et veldig stort tall for oss, men mindre i forhold til de enorme tallene i Europa. Etter denne runden har vi lagt ned 548. Da gjenstår det drøyt 200. I år legger vi 50 bare i Oslo. Med 50-60 i året er det mulig å få til, sier Sidsel Levin.

Les også: Gestapo-sjefen som gikk under radaren