Fra seriemord til justismord

5

DRAMA

«Quick»

Regi: Mikael Håfström

Sverige, 2019

Denne filmen fungerer bedre som dynamisk «nordic noir» enn en realistisk skildring av virkelige hendelser, men «Quick» er uansett et dønn solid håndverk. Den svenske regissøren Mikael Håfström legger seg på en stil som føles veldig amerikansk i formen, og det har sin naturlige forklaring. Etter å ha bemerket seg med Jan Guillou-filmatiseringene «Vendetta» (1995) og «Ondskan» (2003) dro Håfström til USA for å regissere Stephen King-grøsseren «1408» (2007), eksorsisme-skrekkfilmen «The Rite» (2011) og Stallone/Schwarzenegger-thrilleren «Escape Plan» (2013).

Hans spesialitet er polerte sjangerfilmer med Hollywood-budsjetter, og «Quick» er fyrens første svenskproduserte film på femten år. Jeg mistenker at Håfström har sett Oscar-vinneren «Spotlight» og David Finchers «Zodiac» en del ganger (trolig også hans «Mindhunter»-serie på Netflix), noe som merkes i de illevarslende oversiktsbildene og lange kamerakjøringene. «Quick» imiterer muligens Finchers visuelle presisjon, men deler ikke hans kjølige distanse til materialet.

Dette er en film drevet av sterkt engasjement, med et gjennomarbeidet og velskrevet manus av Erlend Loe – som legger fram en komplisert sak på en oversiktlig, lettfattelig måte. De fleste husker sikkert oppstyret rundt Thomas Quick, «Sätermannen», alias Sture Bergwall. Den antatt verste seriemorderen i svensk historie.

Les også: – At Thomas Quick skulle ha dratt til Norge og myrdet en liten jente var jo helt utenfor all logikk

Dette nekrofile, psykopatiske kannibalmonsteret som torturerte, parterte ofrene og spiste likrester. Forbrytelsene hans virket ufattelig bestialske, og var som ren crack-kokain for tabloidpressen. Bergwall påtok seg ansvaret for over tretti mord, inklusive drapene på norske Therese Johannesen, Trine Jensen, Marianne Rugaas Knudsen og Gry Storvik. Dette er historien om hvordan han ble manipulert til å dikte opp alt sammen.

Filmen starter med raske sjokk-glimt av forbrytelsene, som en advarsel om at dette kommer til å bli mørke, magesterke saker – før «Quick» gradvis snur disse forventningene på hodet, og setter hendelsene vi så inn i en helt annen sammenheng. TV-journalisten Hannes Råstam (Jonas Karlsson) har akkurat avsluttet arbeidet med en dokumentar om mordbrannene i Falun da han begynner å snuse i Quick-saken. Året er 2008, og Sture Bergwall (David Dencik) har sittet innesperret på den rettskliniske anstalten i Säter siden nittitallet. Råstam tar kontakt med Bergwall, som viser seg å være en gråkjedelig, imøtekommende gubbe med sokker i sandaler, som vier dagene til kryssord, wienerbrød og spaserturer i luftegården.

En stakkarslig skikkelse som er vanskelig å forene med udyret fra mediedekningen. Råstam begynner å mistenke at dette ikke er den verste seriemordersaken i svensk historie, men isteden landets største rettsskandale. Råstam er den type idealistisk gravejournalist som har blitt et svensk varemerke, og parallellene til «Millenium»-trilogien forsterkes av at Råstam jobber sammen med en sylskarp, Lisbeth Salander light-aktig researcher:

Les også: – Det er en helt vanvittig sak, og et skikkelig traume

Jenny Küttim (Alba August). Dette radarparet kunne ha vært moderne krimpocket-erketyper, rent bortsett fra at de begge er basert på høyst virkelige personer. Jonas Karlsson gir Råstam en rastløs energi som blir mer merkbart desto lenger inn i Quick-saken han begraver seg, og for oss som ikke kjenner hans livshistorie skjuler «Quick» noen tragiske overraskelser som gir historien mer følelsesmessig dybde.

Filmen avdekker en rettstravesti som er så drøy at den til tider blir komisk, mens Sture Bergwall blir matet med nok medikamenter til å bedøve en elefant og ustødig «rekonstruerer» drap på alle tenkelige måter, mens terapeutene stiller ledende spørsmål for å manipulere ham til å si det de vil høre. Dette er ikke bare en knusende dom over statlig maktmisbruk og ekstrem inkompetanse, men også en oppsiktsvekkende eksponering av hvordan såkalt «regresjonsterapi» ble misbrukt for å skape falske bevis. Denne New Age-teknikken var et populært redskap åndelig lurendreiere benyttet til å plante falske minner i skolten på folk som innbilte seg at de hadde blitt bortført av UFO-er, fanget av satanister og reiste tilbake til tidligere livsløp. Det er ufattelig at kyndige fagfolk lot seg manipulere av sånne kvakksalvere.

Skuespilleren David Dencik tok selv initiativet til dette prosjektet, og kjøpte opp filmrettighetene til historien. Han gjør et veldig overbevisende portrett av Bergwall, men man kan argumentere for at «Quick» gir denne pedofile mytomanen mer sympati enn fortjent. Skuespillerne er jevnt over at høy klasse, selv om noen av sidefigurene er malt med bred pensel. Det var definitivt ingen god idé å caste komikeren Suzanne Reuters som den «holistiske» psykoanalytikeren Margit Norell, med fjeset dekket av lite overbevisende aldringssminke.

Paradoksalt nok fungerer «Quick» betydelig bedre som en renskåret «nordic noir» enn som en skildring av virkelige hendelser. Men selv om innpakningen er i overkant blankpolert oppfyller «Quick» alle kriteriene til en faktabasert film: dette er en oppsiktsvekkende «true crime»-historie som fortjener å bli fortalt – og den fortelles på en medrivende måte.