Fra misbruk til helsepris

– Det var som en forelskelse som utviklet seg til et dysfunksjonelt forhold. Jeg sluttet da det ble for ille, og så begynte jeg igjen – jeg ble lettet hver gang jeg sprakk, sier Jan Schøyen om rusmisbruket.

LES OGSÅ: Helseprisen 2019 til Jan Schøyen og Veien Ut

Det startet da Schøyen var veldig ung – bare 12-13 år gammel. Hvorfor han begynte med rus har han ikke noe godt svar på, men han beskriver seg selv som «en veldig urolig unge – en sånn jeg ikke ville likt i dag.»

– Jeg kommer fra et helt vanlig hjem. Faren min var aktiv innen idrett, og jeg kan ikke huske at noen drakk hjemme hos oss bortsett fra ved spesielle anledninger. Jeg har en søster, og hun gikk ikke samme vei som meg, hun er veldig ordentlig. Så jeg aner ikke hvorfor det skjedde, men når jeg ser tilbake er jeg ganske sikker på at jeg ville fått en diagnose i form av noen bokstaver hvis jeg hadde vokst opp nå.

Julen 2001 ble vendepunktet

Schøyen var bare 13 år gammel da han ble arrestert og satt på glattcelle for første gang. Kriminalitet fulgte med rusen, han kom på kanten med lærerne og ble til slutt kastet ut av skolen. Da han begynte på spesialskole fikk han et nytt nettverk og han fortsatte å ruse seg frem til voksen alder.

– Jeg hadde som sagt pauser, og jeg klarte alltid å finne meg en jobb. Jeg jobbet blant annet på en fiskebåt i Barentshavet da jeg hadde pauser fra kjøret. Men jeg havnet alltid tilbake i galskapen, og det ble verre for hver gang jeg begynte igjen.

Schøyen forteller at han nådde bunnen i 2001, i en alder av 34 år. Foreldrene og resten av familien hadde for lengst stengt dørene for ham, men likevel ble han sluppet inn av foreldrene julen samme år på én streng betingelse: han måtte søke hjelp da julen var over.

– Jeg følte meg mer død enn levende. Jeg veide 65 kilo, var tannløs, hadde hepatitt C og et rulleblad så langt som telefonkatalogen. Så jeg var tvunget til å søke hjelp.

– Det handler om å kunne overgi seg

I Januar 2002 oppsøkte Jan Schøyen Senter for Rusforebygging, Drammen kommune, hvor han fikk en hyggelig og bestemt ruskonsulent.

– Dette var før rusreformen, så konsulentene kunne være strenge og sette litt krav. Jeg sa ja til alt jeg fikk beskjed om å gjøre.

Schøyen forteller at det å bli rusfri ikke handler så mye om styrke, men om å kunne overgi seg, be om hjelp og å ha tillitt til at noen kan veilede deg ut av det. Dette erfarte han selv på Tyrifjord Behandlingssenter i Vikersund.

– Jeg ble tipset om å legge bort alt og høre på de som jobbet der – de var utrolig flinke og visste hva de drev med.

Fellesskap og selvhjelpsgrupper

Jan Schøyen trekker også frem at fellesskap og selvhjelpsgrupper er helt nødvendig hvis man skal kunne holde seg rusfri. Han ble selv med i en selvhjelpsgruppe i Drammen på oppfordring av ruskonsulenten sin.

– Man må henge med folk som er av samme oppfatning- og har de samme erfaringene som deg. De fleste som gjør det holder seg rusfrie, og de som ikke gjør det vil begynne å ruse seg igjen. Det er vanskelig, for etter hvert glemmer man hvor ille det var å være rusmisbruker. Man husker bare de gode rusopplevelsene.

Så seg aldri tilbake

Etter at han oppsøkte hjelp i 2002, holdt Jan Schøyen seg altså rusfri. Han tok en økonomiutdannelse på BI, jobbet mye, giftet seg og så seg aldri tilbake. I tillegg var han mye ute og besteg fjelltopper.

– Naturen har alltid vært et ladested for meg, helt siden jeg var barn. Jeg er vel en av de som ble født med ski på beina, og har alltid vært mye ute. Familien hadde hytte i Drammensmarka, jeg var tidlig ute på telttur og har alltid hatt naturgreiene i meg.

Naturen som medisin

Schøyen forteller at han snakket med noen kamerater som også var blitt rusfrie om å bruke naturen som behandlingsmetode for rusavhengige. Dette var kort tid etter at Schøyen selv hadde blitt rusfri, og da tenkte han aldri å gå videre med idéen.

Elleve år senere tok han med seg åtte rusavhengige på en tre måneder lang fysisk og mentalt krevende ekspedisjon.

– Jeg er glad for at jeg ventet elleve år, for man må ha vært rusfri i noen år for å bli normal nok for å kunne begi seg ut på noe sånt, sier Schøyen.

Det var Schøyens kone, Katrine Chi, som tok initiativ til at Stiftelsen Veien ut skulle bli til i 2013. Schøyen forteller at kona kjedet seg hjemme etter en hofteoperasjon da hun fastslo: «Vi skal lage et konsept med rusavhengige på tur, inspirert av Lars Monsens Ingen grenser. Vil du være med?».

Det er hun som skal ha æren for alt, mener Schøyen.

Selv ble han ble prosjekt- og turleder, og Veien ut satte i gang det første behandlingsopplegget i 2014: En tre måneder lang ekspedisjon med innlagt terapi og påfølgende ettervern på Kjønnerød Gaard i Ramnes, som stiftelsen eier.

Utradisjonelt behandlingskonsept

Schøyen forklarer at kommunene ikke betaler for behandlingsplasser hos dem som ved andre rusinstitusjoner da Veien Ut ikke er godkjent av Helfo, men stiftelsen fikk- og får fremdeles støtte av Helsedirektoratet og aktører fra næringslivet som Rema 1000 og Godt Sagt, i tillegg til bidrag fra frivillige og private.

– Noen kommuner finner likevel penger til å betale for behandlingsløpet hos oss, og det utgjør ca. 30 prosent av plassene. De resterende 70 prosentene er altså finansiert av god støtte fra næringslivet, sier Schøyen og tilføyer:

– Vi har også pantsatt omtrent alt vi eier og har, så det er en dose galskap inni det her.

Schøyen forteller at de har kjørt det samme opplegget og den samme turen hvert år siden, med unntak av 2018 da det ikke var økonomi til å reise så langt. Opplegget starter med at 8-10 rusavhengige etter avrusning drar til Femunden hvor de padler i kano, blir kjent og får terapi i ti dager.

– Når vi har hatt dårlig råd, har vi vurdert å kutte ut padlingen, men vi vil ikke det. De er så viktige, disse ti dagene, så vi kommer til å beholde denne delen, sier Schøyen, som kunne fortelle at den første turen til Femunden ikke gikk helt etter planen:

– Vi kjørte en gammel bil opp til Femunden, og på veien begynte den å koke. Så røyk viftereima, og det ble et vanvittig kaos. Men vi ga oss ikke og kom frem til slutt.

– Så hvordan var den første ekspedisjonen ellers?

– Jeg hadde selvfølgelig masse nerver. Det å dra på tur med en så spraglete gjeng for første gang var krevende, men også utrolig bra – det er nesten så jeg ble litt religiøs.

40 mil og seiling til Svalbard

Etter ti dager med kanopadling drar deltakerne og teamet rundt til Namsvann i Nord-Trøndelag med bil, hvor vandre-delen av ekspedisjonen starter. Derfra går de over Børgefjell og videre til Nordland – totalt fire uker i fjellet, forteller Jan Schøyen.

– Hvert år når vi har gått i 40 mil i 8-900 meters høyde og kommer frem til Glomvannet får jeg klump i halsen, og tårene renner. Det er så stort, vakkert, utrolig og sårbart, sier turlederen.

Etter fjellvandringen venter flere uker i seilbåt – helt til Svalbard. Schøyen forteller om en opplevelse han husker spesielt godt fra den første seilturen. De fikk stiv til sterk kuling i Barentshavet på vei hjem, og samtlige var redde.

– Bortsett fra meg – jeg mangler kanskje det fryktgenet. Men det som var stort, var at det gikk opp for deltakerne at de hadde lyst til å leve, sier han og forklarer videre at det ikke er hverdagskost for rusmisbrukere å oppleve livslyst.

– De fleste har bare lyst til å dø. Så med denne opplevelsen var et halvt års terapi unnagjort på ett døgn med uvær.

– Er det andre ting som skiller seg ut for deg når du tenker tilbake på ekspedisjonene du har ledet med Veien ut?

– Deltakere som har gjennomført gåturene til tross for at de fikk låsinger i knærne, gnagsår og vonde skuldre. Ellers er det så mange små øyeblikk hvor man ser at øynene lyser opp på folk. De våkner, og du får kontakt. Til å begynne med får man ikke noe særlig kontakt med dem – de er bare en blanding av abstinens og redsel, sier Schøyen og legger til:

– Når rusen har vært 99 prosent av tilværelsen din, blir det et enormt tomrom når man først blir rusfri.

Syv av ti holder seg rusfrie

Syv av ti som gjennomfører behandlingsopplegget ved stiftelsen Veien ut holder seg rusfrie. Siden oppstarten i 2013-2014 har stiftelsen vokst seg større, både i forhold til ressurser og antall plasser.

– Nå har vi ti ansatte fordelt på syv årsverk, daglig leder og et styre med jurister og fagfolk. Vi har også utvidet med 15 plasser og inntak året rundt, og nå organiserer vi litt mindre turer også, da det fortsatt er mellom åtte og ti stykker som drar på den ene store turen.

Det har aldri har vært et tema for ham å starte en «vanlig» rusinstitusjon.

– Vi har ekstremvarianten av rusfrihet, uten noen form for medisiner. Vi mener at deltakerne trenger å være helt rusfrie det året de er hos oss, og etter det kan det vurderes om de trenger medisiner, sier Schøyen og legger til:

– Når man først har blitt rusfri, tror man at man trenger alt av medisiner og man får aldri nok. Da blir man helt bunnløs i smerte, og man vet ikke sitt eget beste.