Dropsdamene på Konnerud

Dropsdamene på Konnerud har produsert godteri i 21 år, men det var først i fjor at bestillingene tok av.

Dagsavisen Fremtiden har fått oppgitt adressen til «Den lille dropsfabrikken på Konnerud» i Drammen. Når vi ankommer rett adresse finner vi en enebolig bak en Thujahekk – vi er fremme.

Ut på trappa kommer produksjonsmedarbeider Kristin Reine, med hette og frakk og hansker, det er i hennes bolig fabrikken holder hus.

– Velkommen, og kom inn, vi må bare være litt stille på grunn av hundene. Vi kan jo ikke ha hunder løse mens vi lager drops, vet du.

Vi lister oss forbi døra der hundene bor, og de klarer nesten å innfri matmors ønske om å holde fred.

Etter noen få bjeff og en solid sprut antibac, går ferden videre innover til produksjonslokalene i fabrikken.

Og der inne, på kjøkkenet, sitter Sigrun Dahl, kollega av Kristin, også hun produksjonsarbeider i dropsfabrikken.

Les også: Anikken står bak dugnaden «God jul, lille venn»: – Vi er bekymret

Med nøyaktig presisjon helles sukkermassen ned på bordet. Derfra må den få rett temperatur til å blande inn smak og farge, som siden skal rulles til stang eller kjærlighet på pinne. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Dropsdamer med presisjon

– Ja, vi blir kalt dropsdamene, selv om vi heter «Den lille dropsabrikken, forteller de to.

Fabrikken de to bestyrer er altså et koselig kjøkken helt innerst i Malmveien på Konnerud.

I dag er det både kjærlighet på pinne og godteristang som blir laget, med diverse smaker. Undertegnede kommer akkurat tidsnok til bringebærsmak-produksjonen.

På komfyren står en kjele med sukker til oppvarming.

– Vi bruker tre sukkerarter; sukker, glykose og druesukker, forklarer Sigrun Dahl, mens det putrer i kjelen. De to sitter klare, her er det presis timing som må til, samt godt samarbeid og faglig ekspertise.

Der! Sukkeret har fått riktig temperatur, og nå står noen hete og litt nervepirrende sekunder for tur.

Kjelen med det flytende sukkeret helles ned på voksbrikken foran Kristin, som umiddelbart starter å behandle sukkermassen med en spatel, frem og tilbake og i sirkler, så temperatur og konsistens blir riktig, og før farge og smak kan tilsettes.

Sigrun heller deretter rød bringebærsmak ned på den gjennomsiktige sukkermassen, og blandingen er i gang. Presisjonsarbeid kalles nok dette, og joda, damene nikker.

Hvis ikke massen holder presis temperatur kan det nemlig gå galt, forteller de to. Men for folk som kommer på besøk kan det bety sukkertøylykke, for da blir det formløse eller formskadde godterier som man kan få med hjem.

Det bobler i sukkermassen på komfyren, som venter på riktig temperatur for bruk. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Godteri i alle kanaler

Dropsdamene har to produksjonsdager i uka, og det er nok å gjøre, med bestillinger i kø.

– Det tok av i fjor, da vi la oss ut på Facebook, forteller Sigrun.

Det tikket inn bestillinger og damene trengte ikke bekymre seg for verken nedleggelse eller oppsigelser.

– Vi hadde levert til et landhandleri som skulle legge ned, så da måtte vi tenke litt nytt.

Både drops og kjærlighet og rustne spikere fikk fortsatt leve, og har blitt omfavnet av nye kundegrupper.

Fortsatt er det noen landhandlere og bedrifter som får leveringer, men antallet privatpersoner har tatt helt av.

– Det er kjempegøy, sier de to, og forteller at den rustne spikeren er en slager, i alle fall for dem som har noen år på baken.

Det lages mange forskjellige smaker på dropsfabrikken, blant annet; honning, bringebær, polkagris, salt lakris og tuttifrutti.

Les også: Her spaserer tyven rett inn og tar Vidars (14) sykkel: – Det er så frekt!

Her må det samarbeides. Sigrun heller mens Kristin tar imot den varme massen. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Kjemikere i terapi

Kristin og Sigrun jobbet også sammen før de startet sin lille dropsfabrikk, de traff hverandre på arbeidsplassen – på et laboratorium.

– Vi ble faktisk flytta vekk fra hverandre fordi vi skravla så fælt, ler de to.

– Men vi kan faktisk jobbe mens vi skravler, så det der var litt urettferdig, påpeker Kristin.

Og det er nettopp dette med samtale, eller skravling som de to kaller det, som er noe av det beste ved å jobbe sammen på dropsfabrikken.

– Dette er som terapitimer, sier Kristin og legger litt fleipete til at de på den måten sparer penger på å gå til psykolog.

God kjemi ligger ikke bare i kjelene på dropsfabrikken.

Kjemien mellom de to produksjonsmedarbeiderne er også god. Her utføres lagånd, samspill og presisjon.

De trenger ikke engang si noe for å forstå hva den andre mener. Et blikk, en armbevegelse – dette er ett hundre prosent lagspill, med en kommunikasjon som andre kolleger kan bli misunnelige på. Eller ha noe å lære av.

– Vi er søstre, sier de to og ler.

– Jeg pleier å si at ingen DNA trenger å bekrefte det, fortsetter Kristin.

Les også: – Ny Nav-praksis skremmer folk fra å kreve sin rett

Massen har fått smak og rød farge. Dette blir bringebærstenger og kjærligheter. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Barn og dropslaging

Dropseventyret starta med at Kristin og Sigrun gikk på et 16-timers kurs i regi av Folkeuniversitetet i 1999, og deretter begynte ballen å rulle.

– I begynnelsen lagde vi bare litt julegodt til eget bruk, men etter hvert fikk vi forespørsler fra gårdsbutikker og juleutsalg.

Dropsdamene har også vært på diverse skoler og ungdomsklubber med workshops i dropslaging. Og de har vært innleid til bursdager.

– Vi forklarer ungene at vi bruker naturlige råvarer og at det faktisk finnes vitaminer i noen av ingrediensene, så mange synes det er ekstra gøy å lage «sunt godteri».

– Det skjer noe når ungene samles rundt bordet for å lage godteri, forteller Kristin, og legger til at de viltreste har blitt rolige og konsentrerte i møte med dropslagingens magi.

Og hva kan vel mer magisk enn å få lage sitt eget godteri? Det har vel vært enhver unges drøm til alle tider.

Les byhistorie fra Drammen: Husene som forsvant

Ferdige kjærlighet på pinne med smak av honning. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Jubileumsplaner

Kristin Reine og Sigrun Dahl har 21-års jubileum med sin dropsfabrikk i år, men det blir ikke cruise som planlagt. Koronaen har satt en stopper for det – i alle fall med det første.

– Vi setter inn inntektene på en sparekonto. Og så betaler vi løpende utgifter til varer og utstyr fra egen lomme. Så sparekontoen er altså ikke overskuddet, selv om vi kanskje går i et ørlite pluss, sier de to.

– Vi gjør dette fordi det er gøy, dette er vår hobby, konstateres det på hver side av kjøkkenbordet.

Men godteri til jul blir det uansett. I spisestua, unnskyld – på lageret, bugner det av sukkertøy fra «Den lille dropsfabrikken på Konnerud», klare til å pakkes i poser og som siden skal finne vei ut til godteglade kunder.