Det var lyden av lørdag, lyden av kos og glede

Lørdag var ukas beste dag. I unge år startet den med en tur i «Godtern» som lå i Engene på Brakerøya. Smågodt ble kjøpt og fortært, skjønt det var nok meningen at det hvite kremmerhuset skulle spares til Barne-TV. Eller i alle fall til Barnetimen på radioen. Men selv om vi var stille som mus, så var salti, sjokk og rustne padder borte før klokka var 17, det magiske klokkeslettet som liksom ringte lørdagen inn. I perioden før Engene og smågodt, fikk vi av og til «Barnetimepose» med bokstavelig talt blanda drops. Det var stor stas, spesielt hvis den inneholdt kuletyggegummi. Men tyggis var ikke populært blant mammaer og møbler. Det hendte, i alle fall én gang, at tyggegummien hadde falt ut av en munn og satt seg fast i sofaen. Så det var vel takk og farvel til Barnetimeposen.

Men la meg gå tilbake til begynnelsen, før kremmerhus, og «Godtern» i Engene. De beste lørdagsminnene fra barndommen dreide seg nemlig om en kenguru og en kake.

Kenguruen het «Skippy – the bush kengaroo», og hver lørdag ble vi pent plassert i sofaen på TV-stua, gjerne etter bad og hårvask. Den digre svarte biedermeiersofaen rommet hele familien og ga fin utsikt til TV'en borte i hjørnet. Bak sofaen sto et sammenklappet campingbord som ble dratt frem og slått opp for anledningen. Lyden mot den ruglete radiatoren når bordet ble dratt fram, kan jeg fremdeles høre. Det var lyden av lørdag, lyden av kos og glede. Campingbordet ble dekket med tallerkener og glass, og det viktigste; en diger kake!

Mamma bakte bestandig kake til barne-TV på lørdag, enten sjokoladekake eller Skippy-kake, oppkalt etter vår australske, hoppende venn. Kaken besto av sukkerbrød som var fylt og toppet med rosa bringebærfromasj. Det var vi som hadde døpt kaken til Skippy-kake, men at andre ikke forsto hva vi mente når vi sa Skippy-kake, skjønte vi ikke noe av.

Da vi ble litt større fikk vi være med på del to av lørdagskvelden. Etter Dagsrevyen, da underholdningen startet i statskanalen, trillet pappa TV'en inn i hovedstua. Der var det bål på peisen, stearinlys og mat.

Av og til spiste vi kabaret og skjell og reker, men det var heldigvis svært sjelden. Kabaret, bare ordet får meg til å grøsse. Denne fargesprakende geledissende klædden som stadig dukket opp på diverse bord. Den var festmat, syklubbmat, koldtbordmat, og manges favoritt på 70-tallet. Men ikke min. Selv om det var sjelden vi hadde kabaret, er minnene sterke om denne merkelige retten. Egg og reker i salt gelé? Med harde erter og gulrøtter som smakte like lite som legoklosser? «Det er sausen», sier min søster og kan fremdeles bli henrykt om hun skulle komme over en kabaret, som skjelver av aspik og erter og de andre non-taste-ingrediensene. Ok, da. Aspargesen var grei, selv om den var fra boks.
Kabaret eller ikke, så var det stemningen rundt som vekker gode følelser og kjære minner; lørdagskveld med peiskos, Fanta på glassflaske, Erik Bye, Fleksnes og Harald Tusberg, mamma og pappa og oss barna i den grønne sofaen sammen med pus. Sistnevnte ville være sammen med oss, og om døra til kjøkkenet var lukket, kunne vi se noen ivrige poter i sprekken under – pus ville også være med.

Ostesufflé var også en slager, og sto ofte på vårt lørdagsbord. Og det var til gjengjeld supergodt! Det vanket salatfølge, med reddik, stangselleri og dressing av eddik, olje og salt og suketter. Og det kunne hende vi hadde et stykke loff ved siden av, men det gikk mest i hjembakt eller «Alminnelig brød» fra Bakers, som kunne minne om loff i utseende, men liksom var litt gråere og tyngre.

Muttern var ganske innovativ og serverte pizza allerede mens andre fortsatt trua i seg kabaret eller fremdeles satt der med de treige pølsene. Min søster insisterer på at det var hennes oppskrift fra skolekjøkkenet som var grunnlaget for mutterns italienske innovasjon, og da må i tilfelle Fjellheim skole krediteres for lørdagshygge på tidlig 70-tall, selv om jeg tviler. Jeg holder en knapp på min mor.

Småpølser var også en favoritt til TV-kosen på lørdagskveldene. Det måtte være Braathen, så klart, og hos oss var det alltid samme tilbehør; lomper, ketchup, sennep og rå løk. Men pølser var liksom litt kjedelig, selv om det sto på menyen hos mange drammensere på lørdager, også som middag litt tidligere på dagen.

Hos en av kameratene hadde de pølser hver eneste lørdag formiddag. Jeg husker jeg ble litt misunnelig. Vi spiste nemlig risgrøt. Hvis vi hadde benka oss ned i sofaen på rommet til vår kamerat en lørdag formiddag, kunne vi hver eneste gang overhøre følgende dialog, da moren hans banket på døra og stakk hodet inn;
«Nå ære midda.»
«Hva skal vi ha?»
«Pølser og potittstappe.»

Epilog: Pizzaen var IKKE min søsters oppskrift fra skolekjøkkenet. Pizza­oppskrifter var «hot stuff» i ukebladene på begynnelsen av 70-tallet, og det var der min mor hadde funnet nyvinningen.