Kultur

– Det er noe dypt menneskelig i det å være redd for de døde

De reiser seg fra graven og kommer for å spise deg. -– Mennesker har alltid vært redd for de døde, sier forfatter Johan Egerkrans.

Bilde 1 av 3
Dette er en leder. En leder er en kommentar som gir uttrykk for avisens meninger og holdninger.

De har en ting til felles: de vil spise deg. Eller alternativt drikke blodet ditt. I Johan Egerkrans praktfullt illustrerte bok «De levende døde» får du møte tørste og sultne vandøde fra hele verden.

– Det ser ut som om mennesker på de fleste steder på jorden til alle tider har vært redd for de døde. De har ulike måter å takle det på, og de vandøde manifisterer seg på forskjellig vis, men er forbløffende like, sier Johan Egerkrans. Den svenske illustratøren og forfatteren var nylig i Oslo for å holde illustrasjonsworkshop for ungdom. Han har alltid hatt en lidenskap for skumle saker av det slaget som dukker opp i skrekkfilmer, B-filmer og horrorlitteratur.  
– Ideen om at de døde er farlige er noe som går igjen, sier han og ramser opp skumle skapninger fra alle verdenshjørner.
– Er de vandøde alltid hevgjerrige og onde?
– Spøkelser kan noen ganger være litt koseligere, men vampyrer, demoner og zombies er onde. Eller det vil si - de lever av de levende, enten gjennom å spise oss eller drikke blodet.

###

Graver i folketroen

Tidligere har Johan Egerkrans gitt ut blant annet «Overnaturlige og underjordiske vesener fra folketroen» og «Norrøne guder», samt flere kritikerroste bøker om dinosaurer. Det var forleggeren som overtalte han til å begynne å skrive om saker han er opptatt av, i tillegg til å illustrere.

I «De levende døde» er monstrene alt fra kappekledde, forførende vampyrer, varulvaktige beist og bisarre groteske skapninger som den illeluktende japanske Nuppepoen. Illustrasjonene er så visuelt forførende at selv det styggeste beistet blir flott å se på. Oppdraget er tatt med alvor og innlevelse. To år med research i folketro og myter har gått med mens han jobbet med boka.
– Der er noe dypt menneskelig å være redd for de døde, sier Johan Egerkrans.
– Jeg er interessert i de dypereliggende årsakene til hvorfor, og hvor ideene om dem kommer fra. Kanskje munner det hele ut i selve angsten for å dø. De døde blir til noe farlig som kan smitte, det er et slags tabu der. Og så ønsker man å personifisere dem.

Saken fortsetter under bildet

Draug

– Men er det gamle skrekkfilmer som har formet vår oppfatning av hva som er skummelt eller har de bare plukket opp forestillinger som allerede ligger der?
– Vel, den folkloristiske vampyren som folk faktisk trodde på, og til en viss grad fortsatt tror på, skiller seg ganske mye fra de populærkulturelle vampyrene som finnes over hele verden i ulike versjoner. Men selvom de fleste har lokale særpreg er de også ganske like. Skrømtene som aboriginerne i Australia frykter ser forbløffende like ut som våre egne skrømt, sier Johan Egerkrans.

En av de største utfordringene med å skildre folkloristiske vesener fra hele verden er å gjøre det med respekt for hver enkelt kultur og unngå stereotypier.
– Det har vært mye å sette seg inn i, men jeg er ekstremt interessert i gammel folketro og myter så det har bare vært spennende og faktisk veldig lærerikt, sier Egerkrans.

Les også: Filmatisk knask til Halloween

Rumensk vampyrvarulv

Favoritten hans i boka er Varcolac, en blodtørst ulvevampyr fra Romania. Den høres deilig overkill ut, og har da også fått plass på bokomslaget.

– Jeg synes den er spesielt interessant fordi den likner på Skoll og Hati i norrøn mytologi, de som sluker solen. Når månen er rød sies det at varcolacen har bitt hull i den slik at den farges rød fra blodet som fosser fra beistets munn. Dette er en av de klassiske vampyrene fra Romania, men de har også en annen liknende ulvevampyr, nemlig pricolici. Den reiser seg fra graven som en ulv eller raggete svart hund og angriper familien sin, forteller Egerkrans.

– Det morsomste vesnet i boka er Nupeppon som bare er en bolle av harskt fett. Lukter ille er alt den gjør. Jeg følte at den var helt nødvendig i denne boka som tross alt er en veldig skummel, morbid og blodig bok.

Les også: Når de døde vågner

Sulteforet på populærkultur

Når man ser de fantastiske illustrasjonene i Egerkrans' bøker er det lett å skjønne at forfatterne av både «Ringenes herre» og «Game of Thrones» har hentet mye av sin inspirasjon i norrøn mytolog. Han har selv også illustrert omslaget på en svensk utgave av «Ringenes herre», men for Egerkrans selv, startet interessen for myter og monstre i barndommen.


– Jeg vokste opp på åttitallet og da var det ikke noe kult-fenomener i den svenske populærkulturen. Vi hadde «Star Wars», og gikk du inn i en videobutikk kunne du finne «Indiana Jones» og «Ghostbusters». Det var kanskje 10-12 filmer som var tilgjengelig, i motesetning til nå når man nærmest druker i denslags. Men i min barndom gikk vi helt av skaftet bare det dukket opp en film med et stock motion av et monster. Vi som elsker sånt så gjerne disse filmene om igjen ti-tolv ganger. Vi var så sulteforet på animasjon at vi så på SVT og et program som het «Anslagstavlan» bare fordi de hadde et lite animasjonssegment i åpningsvignetten. Den varte i fem sekunder! Men man var som en avhengig knarker – «ååh tegnefilm!» liksom. Suget etter heftighet gjorde at man sugde til seg alt.
– Var du mørkredd som barn?
– Veldig. Og jeg tror at det å tegne monstre og spøkelser var en måte å håndtere redselen på. En måte å få  makt over det skumle i tilværelsen, sier Johan Egerkrans.

Les også: Nye veier inn i skrekkfilmen

Draker og demoner 

Da han var 10 år gammel kom han i kontakt med rollespill første gang.
– Det var sosialt og selvgjort, en hel verden av heftige greier som liksom bare åpnet seg. Vi tegnet alle figurene selv, skrev egne eventyr, skapte egne monstre. Det var totalt do-it-yourself og veldig alternativt. Du ser det tydelig på alle som har kommet høyt opp i rollespill i Sverige at de er gamle punkere, ler han. Og selvom han selv ikke driver så mye med rollespill lenger tror han at det er blitt en større aksept for nerdekultur i hovedstrømmen.
– Nerdekulturen har på en måte vunnet.

###

Les også: – Det er blitt begått mye fryktelig i religionens navn
 
Johan Egerkrans forteller at han stadig konsumerer mengder av skrekkfilm og B-film, og at lykken er et Amazon Prime-abonnement.
– Den kanalen har så himmla mye skit som jeg bare elsker. I går satt jeg og så på «The Satanic Rites of Dracula», en gammel hammerfilm fra syttitallet med Christopher Lee og Peter Cushing. I love it!

Les også: «Midsommar»: Vokt deg vel for svensken!

En av favorittfilmene er Coppolas «Dracula» fra 1992, slett ingen B-film men et bedøvende vakkert gotisk epos med Gary Oldman og Winona Ryder i hovedrollene.
– Det er jo egentlig ikke en skrekkfilm, men en eventyrfilm med skekkelement. Den er vakker, støvete og barokk. Jeg så den første gang på Skandia-Teatern, en gammel biograf i Stockholm og det føltes nesten så man fikk lyst til å kle seg opp med kravatt og flosshatt.
– Har du vært i Transilvania?
– Nei, men jeg drømme rom det. Vi er en vennegjeng som har snakket mye om å dra dit. Det skal visst være uhørt vakkert.
– Liker du andre skrekkfilmsjangre, som splatter og slasher?
– Splatter kan jo være moro en gang i blant, men slasherfilm og torture-porn som for eksempel «Human Centepiede» syns jeg ikke noe om.
I likhet med de fleste andre horrorentusiaster er oktober selve festmåneden, med halloweenfeiring som selvsagt høydepunkt. Så får alle grinebitere og surpomper som synes tradisjonen er noe tull ta seg en bolle og håpe de ikke blir hjemsøkt av blide festmennesker.
– Hva skal du gjøre på Halloween i år?
– I år er det noen venner av meg sammen med Sara Bergmark Elfgren kjører Halloween-filmquiz på Bar Brooklyn Debaser i Stockholm. Og det er stort og ganske seriøst opplegg og pleier trekke mellom 20 og 40 lag med fire på hvert lag. Så det gleder jeg meg sykt til.

Tips: Johan Egerkrans 10 favoritt-skrekkfilmer:

Alien (1979)
Evil Dead II - Dead by Dawn (1987)
Cabin in the Woods (2011)
The Shining (1980)
Get Out (2017)
The Thing (1982)
Bram Stoker's Dracula (1992)
The Brood (1979)
The Descent (2005)
Night of the Demon (1957)

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer fra: Kultur