«Den største arbeiderulykken i Norge. Likevel hadde jeg aldri hørt om den!»

– Bøker handler ofte om klassereise, om at hovedpersonen kommer seg bort fra arbeiderklassen og endelig blir akademiker. Jeg skriver om mennesker som ønsker å bli. Hovedpersonen min, Marita, vil følge i farens fotspor. Hun vil bli oljeingeniør for å jobbe på verft eller plattform, kanskje raffineri, sier Atle Berge til Dagsavisen.

Han er forfatteren av romanen «Puslingar», som er en av de tre nominerte bøkene til nystiftede LOs litteraturpris. De to andre er Amalie Kasin Lerstang med diktsamlingen «Vårs», som tar for seg oppvekst på industristedet Notodden, og «Snøen stryk ut alle spor» av Lars Ove Seljestad, som handler om innen- og utenforskap i en industribygd på Vestlandet. Bøker fra 2018 og 2019 kunne nomineres, av forlag, organisasjoner eller enkeltpersoner.

Les også: Denne lille tassen har tuslet rundt siden dinosaurene døde ut (+)

Vanlige folk

LOs litteraturpris deles ut for første gang i 2020. Det skjer på Litteraturhuset i Oslo 26. august, siden arbeiderlitteraturfestivalen Jernrosa i Odda 1. mai ble korona-avlyst. Prisen er et diplom, samt 100.000 kroner.

– Vi ønsker å gjøre arbeiderlitteraturen synlig. Bøkene trenger ikke handle om arbeid direkte, men skildre arbeiderklassens erfaringer. Vanlige folk med vanlige jobber, som for eksempel helsefagarbeidere, renholdere, butikkarbeidere eller håndverkere. De er underrepresenterte i litteraturen, der vi oftere treffer på ulike kunstneryrker, sier juryleder Julie Lødrup.

Julie Lødrup er LOs førstesekretær. Med seg i juryen har hun Eystein Hanssen i Forfatterforbundet, Monica Boracco i Dramatikerforbundet, og Mette Henriksen Aas, som er tidligere medlem av Fagforbundets ledelse. Når juren har kåret sin vinner blant de tre finalistene, skal vinneren godkjennes av LO-sekretariatet.

– Dette er en pris delt ut av hele organisasjonen, sier Lødrup.

Les også: «Normal People»: Vårens TV-snakkis kommer på NRK

Ukjent ulykke

Atle Berges «Puslingar» tar utgangspunkt i Alexander Kielland-ulykken i 1980. Da kantrer en boligplattform for oljearbeidere på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. 123 mennesker mister livet, 30 ble aldri funnet.

– Arbeidet mitt begynte med at jeg leste en artikkel om Alexander Kielland-ulykken i 2010, i forbindelse med 30-årsmarkeringen. Før det hadde jeg ikke hørt om den. Det føltes absurd. Dette er den største arbeiderulykken i Norge. Jeg er oppvekst like ved Mongstad. Likevel hadde jeg aldri hørt om en så dramatisk hendelse! sier Atle Berge, som ble født i 1986, altså seks år etter at plattformen gikk rundt, for så å bli liggende og flyte opp ned.

Ny gransking

Nøyaktig hva som egentlig skjedde, er det fremdeles mye uklarhet rundt. Granskningskommisjonen av 1980–81 holdt hardt på at et fransk verft har hele skylda. Kritisk journalistikk og ditto forskning sår imidlertid tvil rundt konklusjonen, og nå er riksrevisjonen i gang med ny gransking. Den skal være ferdig i mars 2021.

Atle Berge gjorde som romanfiguren Marita. Han begynte å gjøre research rundt ulykken.

– I begynnelsen fant jeg veldig lite. Men de siste åra har dette endret seg. I 2016 startet forskere ved Universitetet i Stavanger et forskningsprosjekt om Alexander Kielland-ulykken. De har intervjuet 300 personer til en minnebank, et arbeid jeg har hatt veldig mye glede av, ikke minst siden de har notert nøyaktig hva folk med førstehåndskjennskap har sagt til dem, uten å bearbeide det, sier Berge.

Les også: – Hvis det hadde vært så enkelt at du kan tenke deg frisk, så ville ikke ME eksistert

Spesifikk erfaring

«Puslingar» har fått noen voldsomt positive anmeldelser, kanskje særlig i aviser der oljå står sterkt. Andre har vært mer lunka.

– Noen anmeldere har lest «Puslingar» som nok en barndomsskildring fra bygda. Da går de glipp av at det er snakk om en veldig spesifikk erfaring som knapt har blitt skildret før: Dette med at faren din drar ut i Nordsjøen og er vekke på jobb i fjorten dager, for så å være veldig til stede hjemme i flere uker etter det. Og ikke minst usikkerheten. Pappa kan dø på jobb, sier Atle Berge.

Lite olje

«Puslingar» er også nominert til EUs litteraturpris. Forfatteren setter stor pris på å trekkes fram av en pris som feirer akkurat arbeiderlitteratur.

– Jeg har lett etter oljebransjen i litteraturen, men ikke funnet særlig mye. Et par kriminalromaner bruker den som kulisser, ellers er det lite. Grunnen er vel at området er fremmed for forfatterne. Det er jo skummelt, å skulle skrive fra et miljø man ikke er del av selv. Jeg er oppvokst ved Mongstad, og har klassekamerater som jobber i industrien, så jeg har kanskje litt av ordforrådet inne. Men jeg har vært spent, gått litt og venta på den første sinte mailen med «hvem er du, du har åpenbart ikke peiling». Heldigvis har folk som kjenner bransjen virket fornøyde så langt, sier han.

Endre verden

Juryleder Julie Lødrup vil selvsagt ikke røpe noen favoritt blant de tre nominerte, men setter pris på at de tre bøkene er så pass ulike, og fra ulike deler av landet. Ifølge statuttene skal LOs litteraturpris gå til bøker som gir «økt forståelse og innsikt i levd liv, gjennom god formidling og høy litterær kvalitet».

– Det er viktig med bøker vi kjenner oss igjen i. Og så er det viktig med bøker som viser oss andres liv, så vi lettere forstår hverandre. Ta romanen «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar fra 2017. Den kom for tidlig til å kunne nomineres til denne prisen, for bøker fra 2018-19, men hadde ellers vært en god kandidat. De to guttene «Tante Ulrikkes vei» handler om, er ikke arbeidere i klassisk forstand, men de tilhører uten tvil arbeiderklassen. Boka gir enorm gjenkjennelse for en gruppe menneske som sjelden finner seg selv i litteraturen, og ny og viktig innsikt til lesere som ikke har lik bakgrunn som hovedpersonene. Slike bøker, som viser fram variasjonen i menneskers liv, er det LOs litteraturpris skal løfte fram. For litteratur kan endre liv, sier hun.