Vaksine mot kapitalistenes sykdom

Selv de blåeste trenger nå velferdsstaten og sikkerhetsnettet som generasjoner har kjempet for på 1. mai. Det var også meningen.

Med koronaen forsvant kanskje 1. mai-togene rent fysisk, men pandemiens konsekvenser har også økt tilslutningen rundt det man har kjempet for.

Plutselig innser flere enn dem som normalt går i 1. mai-tog hva det vil si å ha et offentlig sikkerhetsnett for oss alle. «I krisetid er vi alle sosialister, eller i hvert fall sosialdemokrater». (…) «Den helt unike måten Norge har valgt å organisere samfunnet sitt på var aldri myntet på oppgangstid. Vår samfunnsmodell ble laget for å møte kriser som denne», skrev PR- og kommunikasjonsnestor Hans Geelmuyden her om dagen. Han har rett.

I en verden der Erna Solberg har passert Kåre Willoch som Høyres lengstsittende statsminister og tilsynelatende bortskjemte, konservative menn styrer i både Downing Street og Det hvite hus, ville nok årets 1. mai mobilisert greit uansett. Det er mye å gå i tog for. Men koronautbruddet har gjort dagen enda mer spesiell. For det første kan ikke folk møtes fysisk under parolene. For det andre er det nok en gang flere enn den tradisjonelle venstresiden som setter pris på alt det sosialdemokratiet har kjempet fram.

Hans Geelmuyden er ikke blant dem man normalt ser for seg under en 1. mai-fane. Han har selv beskrevet seg som «et borgerlig menneske som er opptatt av frihet, toleranse, kunnskap og en god, men ikke nødvendigvis stor stat». Som opptakt til arbeidernes internasjonale kampdag, skrev han likevel et blogginnlegg som kunne vært framført som en tale på Youngstorget.

Tittelen var «1. mai for dummies», og jeg forutsetter at målgruppa var andre enn våre lesere. Likevel tror jeg Geelmuydens betraktninger kan ha interesse. Han startet slik: «Fredag er det 1. mai. Etter 40 år med borgerlig revolusjon i Norge, tror jeg mange har glemt hvordan dagen feires». Han kalte det vi har hatt de siste år for kapitalisme på steroider, og fortsatte på svært tydelig vis: «De siste ukene har finansakrobater og fagforeningstopper kappet om å rope etter offentlig støtte og statlig styring. Borte er alle stemmene som før ville kutte i trygdene».

Arbeidernes løsninger, dem som generasjoner har kjempet fram, har alltid vært ment for flere enn dem selv. Det handler om likhet og fellesskap for alle. Geelmuydens tekst fikk meg til å ta ned ei bok fra hylla fra en som var en enda bedre kommunikator i sin tid, men som for lengst er glemt av de aller, aller fleste. Det er en samling av de beste tekstene redaktør, stortingspolitiker og politisk agitator Torgeir Vraa skrev fra han stiftet en avis med det fantastiske navnet Fremtiden i 1905 til han døde i 1934.

Jeg ble kjent med Vraas virke da vi i 2013 startet opp igjen avisen hans etter at den opprinnelig hadde gått ut av tida. Vraa var kjent for å skrive personlige kommentarer som lokket til seg lesere fra alle samfunnslag. Han var folketaleren og agitatoren, kall det gjerne spinndoktoren, som sto bak Arbeiderpartiets første statsminister Christopher Hornsrud. Vraa og Hornsrud jobbet sammen i Fremtiden, og der var det førstnevnte som var sjefen, selv om det var sistnevnte som reiste til Oslo og ble den kortest sittende statsminister i norsk historie.

I Drammen står en statue av Vraa. Noen få vet kanskje at den ble kastet i elva av nazistene under krigen fordi Vraa allerede i 1933 hadde vært den første norske redaktøren som advarte sterkt mot Adolf Hitler, en mann han fryktet ville sette hele Europa i brann. Andre har kanskje hørt at statuen ble berget av det lokale brannvesenet som med livet som innsats dykket ned i Drammenselva på nattestid, fikk statuen opp og gjemte den til krigens slutt.

De færreste kjenner imidlertid til tekstene Vraa skrev omtrent daglig i Fremtiden. Tekstene var uten sidestykke i arbeiderpressen. Mange av Vraas spalter kunne vært trykket som personlige blogginnlegg den dag i dag. Redaktøren skrev billedlig om egne barn for å illustrere oppvekst og spørsmål rundt skolegang. Han brukte detaljerte beskrivelser fra fester han ble invitert på for å vise alt hans kone gikk glipp av, og argumenterte deretter for at det snart måtte bli slik at det var fruene som gikk på fest og mennene som var hjemme og passet barna. Og leserne ble etter hvert vant til å lese ukentlig om salg av poteter og frukt fra hagen, forklart med enkle og forståelige regnestykker for å synliggjøre hvordan kapitalismen kan gjøre rik en som ikke har gjort noe og holde fattig den som egentlig har gjort jobben, arbeideren eller som i Vraas tilfelle, hagebonden.

Vraa og hans likemenn brukte hverdagene og 1. mai til å kjempe for alderspensjoner, statlig hjelp til de fattigste og lik rett til utdanning for alle, ja, for den velferdsstaten vi i dag tar for gitt. Likevel var de tydelige på at de også representerte dem som var uenige. «For slektens, for landets skyld skaffer vi sosialister dem et bedre styre enn de har fortjent», skrev han ettertenksomt om «høirefolk» han brynte seg på i et møte i Nedre Eiker.

Motivasjonen var det ingen tvil om: «Det kan hende enhver av oss, at vi kan komme i den stilling at vi ikke kan klare oss selv. At vi ikke tjener nok til livets ophold. Der kan hende oss en eller annen ulykke, der gjør oss arbeidsudyktige, sykdom kan inntreffe. Når man så ikke har opspart sig penge, så er man henvist til å søke hjelp av andre» (…) «Vi spør bare oss selv hvordan vi vilde bli behandlet om vi kom i en slik situasjon».

I en tid der sykdommen har inntruffet, for å låne Vraas ord, er min påstand at 1. mai brått er blitt enda viktigere. Det handler ikke bare om vaksine mot korona, men også mot konsekvensene av kapitalistiske sykdommer. Gratulerer med dagen!

PS! «Når en høiremann lar sig velge som stortingsmann, så forteller høirepressen om det store «offer» han bringer valgkretsen og fedrelandet. Han vil jo tape meget ved å bli en stortingsmann, heter det. Og der kan være megen sannhet i det. Men når en sosialist blir valgt eller ønsker å la sig velge, da skjer det kun for å få en god stilling, altså av pur egeninteresse, forteller de samme høireblade. Man bør merke sig forskjellen i argumentene», skrev Torgeir Vraa i 1921, 99 år før vi hørte historiene om mannen som ofrer hundrevis av millioner i inntekt for å bli leder for Oljefondet.