«Selv har jeg opplevd å få politibeskyttelse fordi SIAN skulle komme»

Spaltist Unni Helland

Lokalpolitiker Yousuf Gilani har tatt initiativ til et dialogmøte med Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN). Som flere andre har gitt utrykk for, er også jeg skeptisk til dette og er redd for å gi denne organisasjonen nok en talerstol.

Selv har jeg opplevd å få politibeskyttelse da jeg i februar i år hadde et foredrag på Drammen bibliotek i regi av DOTL – Drammen og omegn tros- og livsynsforum. Politiet var til stede fordi de hadde fått vite at representanter for SIAN skulle komme. DOTL er en organisasjon for menigheter og livsynsforeninger i drammensdistriktet. Formålet er å bygge broer mellom mennesker med ulik livsynsmessig tilhørighet.

I etterkant av foredraget stod dette å lese på nettet, undertegnet av SIANs Lars Thorsen: «Iflg agendaen skulle kulturmarxisten Unni Helland snakke om «Utfordringer med mange kulturer og religioner samlet. Parallellsamfunn.» Det lovet jo godt, men dessverre skuffet den uttalt selvgode pensjonisten. Hun redegjorde greit for eget kultur- og identitetsnedbrytende virke til skade for land og folk. Islamproblemet ble ikke berørt. Tatt i betraktning den virkelighet som Drammens unge tvinges til å leve under, skjønner jeg godt at de skyldige nødig pirker borti verkebyllen.»

Les også: Reagerer på at Sian inviteres til debatt om islam: – Gir rasistene legitimiteten de ønsker

Hvem er skyldig i hva, må det være tillat å spørre om. Denne mannen er blitt dømt til 30 dagers betinget fengsel og en bot på 20.000 kroner etter å ha delt ut løpesedler med hatefullt innhold. Jeg har fått Kongens fortjenestemedalje for brobyggerarbeid i skole og samfunn.

I Aftenposten 3. august skriver Thorsen bla. følgende: «Sannheten nås gjennom fri meningsbrytning.» Hvilken sannhet, mon tro?

Så kan det jo også nevnes at denne mannen nå i juni ble pågrepet i Drammen sentrum etter at han sprayet en 16 år gammel gutt med en slags forsvarsspray.

Les også: Innsamlingstjenesten Spleis utestenger Sian fra å samle inn penger

Vi skal tilbake i tid. Jeg vil med dette sterke minnet understreke hvor viktig det er å bruke sin stemmekraft når hatideologi får blomstre. Året er 1973. Landet er Chile. Landets president het Salvador Allende. Han var president fra november 1970 til han døde under det brutale militærkuppet 11. september 1973, ledet av general Augusto Pinochet. Under Pinochets terrorregime døde flere enn 3000 mennesker, og fengslene var fylt av fanger som ble grovt torturert.

Dette førte til en strøm av flyktninger, og mange chilenere kom hit til Norge. Dere skal nå få møte en av mine elever. La meg kalle henne Maria.

Vi skal tilbake til midten av 1980-tallet. Maria er 9 år gammel. Pappaen hennes ber om utvidet påskeferie. De to skal reise til Argentina og møte andre eksilchilenere. Så skal de dra til grensa mot Chile. Maria skal få se inn i sitt hjemland.

Noen dager etter påske er Maria tilbake i klassen. Og hun forteller. Om mennesker de møtte. Om dagen da de står ved grensa sammen med mange andre chilenske flyktninger. Så begynner de å gå. Inn i landet. «Jeg er i Chile,» forteller Maria med sterk stemme. «Men så kommer det politimenner,» fortsetter hun. «Og da må vi løpe tilbake. Men jeg fikk med meg noe.» Opp av skolesekken kommer en liten plastikkpose. «Det er jord fra landet mitt. Kan den få henge her i klasserommet?» Og der hang posen til de skulle begynne på ungdomsskolen. Da fikk jeg den høytidelig overrakt som gave.

Alfonso og Fjell-elev. Foto: Privat

Og så hadde vi besøk av en gammel chilensk mann. Det var Marias pappa som inviterte ham til å besøke Fjell skole. Alfonso. Sterkt torturert etter mange år i fengsel, men som så hadde fått utreisetillatelse til Danmark. På det første besøket fortalte han oss lærere om opplevelsene i fengsel. Og han hadde også opplevd å se sitt eget barn bli skutt av militærjuntaen.

Da han fylte 80 år, ble han på nytt invitert til skolen. Der ble han fulgt inn i skolens gymsal hvor elevene satt tett i tett. De sang bursdagssangen for ham, og så ble en stor kake med 80 små lys trillet fram. En 10 år gammel jente med majoritetsbakgrunn sang også for han – på spansk. Da trillet tårene nedover kinnene på den gamle mannen.

Det siste vi fikk høre om Alfonso, var at da han noen år senere døde, ble asken hans nektet innreise i Chile.

Så er det til slutt viktig å aldri glemme Arnulf Øverlands ord i diktet «Du må ikke sove»:
«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

Les også: SIAN-leder: – Poenget er at alle synspunkter skal fram i lyset