Av spaltist Petter Fergestad
Faren min hadde et mekanisk verksted. Jeg vokste opp med motorlyd, dreiebenker, gnistrende sveiseapparater, gjallende ambolter og besk lukt av kull fra smia. Jeg kjørte bil fra jeg kunne tråkke in clutchen. Da jeg var tolv, kjørte jeg gjestene hjem utpå natta i bryllupet til søsteren min. Men så var det ikke mange biler på veiene den gangen, og de som var gikk ikke så fort.
Den jeg fraktet gjester med, kunne på en god dag gjøre 80 km/t. Men den likte det dårlig. Til sammenligning gjør en Tesla i skrivende stund 57000 km/t. Ikke i Rosenkrantzgata, skjønt jeg har forstått at det går fort noen ganger der også, men gjennom galaksen i retning Mars. Jeg mener dette kan være et godt mål på utviklingen de siste sytti år. I rom og tid.
Når alt går fortere, må holdningene tilpasse seg tilsvarende.
For tre kvart århundre år siden var det bare i ekstreme tilfeller vi installerte nye deler når biler og annet maskineri skulle repareres. Samvirkelaget hadde lite vareutvalg, og folk hadde lite penger, så gjenbruk var en selvfølge. Vi sveiset, smidde og dreide deler når noe havarerte. Ble ikke problemet løst, tok vi ikke betalt for de bortkastete timene (i liten grad ellers også, forresten). Virksomheten lignet mer på en slags dugnad, var folk i knipe måtte de få hjelp. Den ene gangen deg, den andre gangen meg.
Les også: Butikksjef trår til for koronafaste naboer
Når det, slik jeg ser det, var mer dugnadsånd den gangen, kan det ha vært fordi folk var mer i knipe. Det var sjelden mulig med en kvikk-fiks på hverdagens store og små problemer.
Dugnadsånden er proporsjonal med problemets størrelse, kunne mattelæreren min ha funnet på å si. Vi får det demonstrert nå: Den slumrende dugnadsånden som ikke trengs i vår bekymringsløse hverdag våkner når koronaen setter oss i knipe. Folk stiller opp for hverandre, bokstavelig talt med livet som innsats. Så vi har den i oss, den egenskapen som mer enn noen annen har hjulpet homo sapiens til å overleve. Evnen til å samarbeide for fellesskapet.
Vår samarbeidsevne (sammen med noen andre egenskaper) har brakt oss et enestående samfunn med tilbud på det meste. Enten det er jeg, leiligheten eller bilen som er ute av lage. Men det er alltid rom for forbedring. Det forekommer meg at noe har skjedd med systemene underveis. Ikke så mye folk, tror jeg, men systemene. Rammevilkårene.
Som deler av et fellesskap har vi behov for å utveksle tjenester. Penger kom med den industrielle revolusjonen. Det ble enklere å enes om hvor mange poteter du burde gi for å få sveiset meien på sparkstøttingen din. Men det var selvsagt tjenesteutvekslingen som var poenget, ikke pengene. Jeg kan naturligvis ta feil, men jeg mistenker at penger, over tid, har gått fra å være et hjelpemiddel til å bli hovedproduktet. At målet i økende grad er å tjene penger, ikke å gjøre en best mulig jobb.
Les flere Elvelangs: Gutten som satte dype spor i lærersjela
Håndverkeren vil gjerne gjøre jobben enda bedre, slik at han kan være stolt av den, men får ikke lov av arbeidsgiveren. Det blir for dyrt. Hjemmehjelperne hos broren min fikk ikke bruke så mye tid med ham som begge parter ønsket for å bygge en meningsfylt relasjon. Det tok for lang tid og ble for dyrt. Bilverkstedet fant aldri årsaken til ulyden i forstillingen på bilen vår, men de fakturerte over tjue tusen for forsøket.
Pengene, ikke kvaliteten på tjenesten, er på vei til å bli målet.
Kan dette være et evolusjonært eksperiment? I så fall er det trolig en blindgate, som neandertalere og dinosaurer. For det er evnen til å samarbeide til fellesskapets beste som har gitt homo sapiens en dominerende rolle i evolusjonen. Ikke en stadig mer raffinert evne til å berike oss på vår egen og andre arters bekostning. Jeg spår at om noen tiår er det ikke slik. Men hva vet jeg, evolusjonens frammarsj er uransakelig.
Og aldri har den gått fortere. Den største endringen, som vi vet kommer, er et økende innslag av kunstig intelligens. Hjemme hos oss har eksempelvis en flittig, ordknapp maskin (ms. Roomba) overflødiggjort kona og meg på renhold av gulvene. Mange av hennes slekt har alt inntatt våre liv, og det vil bli flere. Ting vi ikke visste vi manglet.
«Verdensmarkedet er på kanskje fem datamaskiner», sa styreformannen i IBM i 1943. I dag gjør jeg mer på smartfonen min enn jeg gjorde på en datamaskin som fylte et helt rom da jeg gikk på NTNU.
Les flere Elvelangs: «Historien man forteller, er ofte like viktig som selve legemiddelet»
Vi har i oss det som trengs for å løse fattigdomsproblemet, konsekvensene av klimaendringer og pandemier. Til å få bukt med rasisme og overbefolkning.
Vi har det i oss når det trengs.
Men vi er dårligere på å enes om når det trengs.
Plasserer du en frosk i en kasserolle med vann på en kokeplate (ikke gjør det hjemme) vil den svømme fornøyd rundt mens vannet blir varmere og varmere. Helt til den er kokt.
«Den som ikke lærer av historien blir dømt til å gjenta den», sa Churchill. Det er derfor frosker fremdeles er frosker, mens vi er blitt homo sapiens.
Mer enn noen gang møter vi nå konsekvensene av vår egen oppfinnsomhet. Det er verdt å huske at ms. Roomba ikke er sluttproduktet. Ikke homo sapiens heller.
Framtida har aldri vært mer spennende.
Les flere Elvelangs: «Krisen er mirakelets mor. Jeg snakker av erfaring»