Vi er midt i påskeuka. Fridager. Tid til å tenke lange tanker. I disse korona-tider kanskje sittende på trappa hjemme med varm kaffe og ei god bok.
Og så er det hva kirkens store høytid forteller sine troende: Guds sønn, Jesus, ble pint og nedverdiget på det groveste. Dypt sveket. Selv av sine aller nærmeste. Men, ifølge kristen tro, var han et guddommelig menneske, sterkere enn døden.
Om en tror eller ikke, påskebudskapet gir grobunn for dyp refleksjon. Her er mine tanker:
EN VENN
Han lovet så mye, Jesus sin venn.
Så løy han, Peter, igjen og igjen.
«Jeg kjenner ham ikke,» var Peter sitt svar.
Jesus han visste hvor alt sammen bar.
«Jeg lover, jeg lover», men det var en løgn, for Peter brøt løftet det nattsvarte døgn.
Og Judas han svikter for noe han trenger.
Han sviktet sin venn for tretti sølvpenger.
Et løfte er viktig. Et svik ble begått.
Men Jesus han tilga da han ble forrådt.
Murer må rives, løfter må holdes, bruer må bygges, hender kan foldes.
Vi ber for hverandre, vi ber for en fred som jøde og palestiner kan finne et sted.
Og fred i Syria, ro i Irak, krig løser intet – den gjør bare svak.
Ordet må høres, det sterkeste sterke når vi vil beskytte Skaperverket.
Ord bygger bruer! Jeg sier det igjen: Husk at en fremmed kan bli neste venn!
Vi vil da gjerne være det – en god og trofast venn.
Kanskje må vi lære det, om og om igjen?
Jeg husker mange og gode samtaler i klasserommet om påskehøytiden. Hva er vennskap? Hva er en judas? Hva betyr det å selge seg for 30 sølvpenger? Hvordan gjør mennesker det samme i dag, uten å ha sølvpenger?
Svikter du vennene dine? Hvor er dine grenser? Våger du å si nei til en gruppe jevnaldringer som ber deg være med på noe du egentlig ikke ønsker å gjøre? Hva betyr det å være sterk? Hvordan skal du komme andre mennesker i møte?
Når er det riktig å si nei, og når er det viktig å si ja til et kompromiss? Hva er egentlig et kompromiss? Kanskje det filosofen Descartes en gang sa: «En av de viktigste reiser en kan foreta, er den som har som mål å møte et annet menneske på halvveien.»
I en kavete hverdag kan det være lite tid og rom for refleksjon. Så også i klasserommet. Men skolen skal ikke bare formidle kunnskap. Den skal også gi dannelse. Det er ikke alltid gitt at gode karakterer er ensbetydende med god karakter.
Einstein sa: «Det er meget nedslående å leve i en tid da det er lettere å sprenge et atom enn en fordom.» Hvilken gyldighet har ikke disse ordene også i dag.
Så la oss hamre det inn, igjen og igjen: Fordommer fordummer! Og så må vi huske at det finnes briller for nærsynt og langsynt, men ikke for kortsynt og trangsynt.
Eller, som dikteren Hans Børli så presist har formulert:
«DU og JEG er ikke rette ord å si.
Verdens håp er dette vesle ordet VI.»
De store tankene kommer fra hjertet. Da er det vesentlig å gi rom for lange tanker. I den vanskelige tida vi nå er inne i, må vi vise at vi bryr oss med og bryr oss om hverandre. Påsken, «den stille uke», kan i år bli ekstra stille. La oss i disse påskedagene velge å dvele i en ro vi ellers ofte gjør alt for å løpe fra. La oss prøve å fylle denne stillheten med ettertanke.
Det er så lett å løpe for livet – fra livet. Hva er det som får oss til å prøve å løpe fra oss selv? Et evig jag for å komme på pallen – prestere, konkurrere, rangere? Er dét det gode liv? Kanskje bør fokuset være: Hvem kan jeg glede? Er det noen jeg kan ringe? Sende hyggelige meldinger til?
Hilsener som formidler et viktig budskap: Jeg tenker på deg.
Piet Hein gir oss følgende råd:
«Du skal ikke ville det hele. Du er kun en enkel del.
Du eier en verden i verden. DEN skal du gjøre hel.»
