Kommentar

Ønsk deg noe ordentlig

«Pappa, hva ønsker du deg til jul»?

Jeg så på gutten og vurderte selvsagt hva jeg kunne tenke meg gjort av husarbeid i det nye året. Eller kanskje at han sto opp sjøl hver morgen?

Han er en kvikk fyr som så hvor det bar så han skyndet seg å presisere: «Noe som du kan ta på». Vi skjønner hva han mener. Noe fra butikken.

Jula endrer seg langsomt.

Jeg husker min egen enormt irriterende pappa som ønska seg «snille barn» hvert eneste år. Hvor skulle jeg få tak i det, liksom? «Ønsk deg noe ordentlig!».

Problemet er egentlig absurd. De aller fleste voksne i verdens rikeste land har heldigvis alt de trenger. Likevel leiter vi etter noe mer å kjøpe til dem/oss. Handelsstanden har skjønt det for lengst og reklamerer med «gaven til han som har alt». Du kan jo alltids ha bruk for en ny V-genser, ikke sant?

Jeg tenker det, men sier det ikke høyt. Barnet er på det konkrete planet i dag.

Klart vi skal finne på noe. Vi tar en tur i byen på mandag. Går rundt og kikker. Kjøper en gløgg og litt julepynt. Han får litt penger mens jeg tar en kopp kaffe og later som om jeg ikke skjønner at han har kjøpt noe til meg.

Faste lesere av denne spalte veit at på denne tida av året pleier den å skeie ut fra snakk om renter og opsjoner, lønnsdannelse og prisvekst. I juleferien kan vi unne oss å tenke mer på verdier enn på priser. Mer katedral i børsen.

Klart jeg blir glad for V-genseren, men den egentlige gaven til meg er jo byturen sammen med ham.

Og kanskje, kanskje vil han tenke det samme. I hvert fall om en stund. Eller når han blir stor. Når datamaskinen er skrotet, dronen krasjet og polvottene gjenglemt på skolen. Da lever vel minnene om en pappa som var til stede? Vi foreldre kan jo håpe. Eller frykte?

Vet du hvordan barn staver «kjærlighet»? De er effektive språkrøktere, de små. De trenger bare tre bokstaver: T.I.D.

Men det selger de jo ikke i butikken. Tid er dessuten så vanskelig å legge under juletreet. Det blir jo ikke jul uten pakkeklemming og spekulering. Han skal selvsagt få noe av det han ønsker seg også. «Noe ordentlig». Noe han kan ta og føle på.

Men kanskje burde man snike ned en lapp med et løfte på under treet også. Ikke til å ta på, men å glede seg til? En fisketur for to?

Høytlesing av ei bok? Eller enda dyrere: Pappa lover å ligge unna telefonen mellom jobb og leggetid? Her snakker vi kostbare gaver! Reelt usikker på om jeg har råd. Billigere å kjøpe en drone eller et nytt dataspill, selv om vi voksne veit at glansen av dem forsvinner lenge før påske.

Det er et privilegium å ikke mangle noe, og vi som har det sånn skal være glade for det. Så får vi leve med problemet at det er vanskelig å finne gaver til hverandre.

Det kan jo dessuten tvinge fram nytenkning? Kanskje vi skulle nøye oss med å gi en liten, pent innpakket ting til hver og sende resten av julegavebudsjettet til noen som virkelig trenger det? Noen som har ekte problemer?

Det ville i hvert fall vært en handling i julas ånd, uansett hva du tror på. Men fiskestang er pakket inn. Hilsen Pappa, med tilbud om turkamerat. God jul!

Mer fra Dagsavisen